oss 100 kroner!
Pål Steigan: Etter nærmere ettertanke kan jeg ikke være medlem av en forening som ikke tar sine egne vedtekter alvorlig.
Av Pål Steigan.
Som sjefredaktør i steigan.no, den nettavisa med sterkest vekst i Norge, og den definitivt fremste opposisjonsavisa i koronaperioden, søkte jeg om medlemskap i Norsk redaktørforening. Jeg tenkte det kunne være interessant å få en plattform for dialog med redaktørkolleger i hovedstrømsmediene for å drøfte pressas og medienes rolle i dagens samfunn.
Redaktørforeningen syntes denne søknaden var så problematisk at den måtte behandles av deres styre i plenum. Underveis har generalsekretær Arne Jensen stilt oppfølgingsspørsmål, som han har fått klare og tydelige svar på.
Nå foreligger svaret på søknaden, og det ble et klart avslag. Redaktørforeningen vil ikke ha undertegnede som medlem. Med følgende begrunnelse:
Styret i Norsk Redaktørforening har behandlet din medlemssøknad i sitt møte 21. september.
Et enstemmig styre har konkludert med at søknaden ikke kan innvilges.
Styret mener søknaden ikke ikke oppfyller grunnvilkårene i NRs kriterier for medlemskap. For styret fremstår ikke Steigan.no per i dag som en nettavis for fri og uavhengig produksjon og publisering av nyheter, aktuell informasjon og debatt, rettet mot allmennheten, slik dette må forstås ut fra NRs vedtekter §3. Styret mener nettstedet har preg av å være en aksjonistisk nettside, som i overveiende grad ikke forholder seg til alminnelige journalistiske og publisistiske prinsipper, slik disse er nedfelt i Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.
Med vennlig hilsen
for styret
Arne Jensen
generalsekretær
Kritikken rammer ikke steigan.no, men medlemmene av Redaktørforeningen
Når styret i Redaktørforeningen kritiserer steigan.no for ikke å forholde seg til Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten, burde de seg seg sjøl i speilet.
I Redaktørplakaten heter det:
«En redaktør skal ivareta ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten. Gjennom sin redaktørgjerning skal redaktøren arbeide for frie mediers demokratiske rolle og det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet.»
«Redaktøren skal fremme fri informasjonsformidling, og en åpen, redelig og sannhetssøkende journalistikk.»
I Vær varsom-plakaten heter det:
1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
1.3. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Avtaler om eksklusiv formidling av arrangementer skal ikke være til hinder for fri nyhetsformidling.
1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
Det kan ikke herske tvil om at det store flertallet av medlemmene i Norsk redaktørforening synder grovt mot disse prinsippene. De har gjort det i forbindelse med krigene i Afghanistan, Libya, Irak og Syria, og de har gjort det hver eneste dag under koronakrisa.
– Pressens skremmeskudd
Vi trenger en diskusjon om pressens rolle under koronasituasjonen. Dette skriver norsklektor Victor Hansen i et leserinnlegg i magasinet Journalisten.
Hansen stiller en serie spørsmål om pressas rolle under koronasituasjonen:
Først nå når myndighetene mener viruset er mindre farlig fordi mange er vaksinert, våkner mange medier og blir kritiske. Hvorfor var ikke pressen like kritisk da myndighetene stadig presenterte tiltakspakker?
Hvilke negative konsekvenser var forventet som resultat av de tiltakene som ble innført? Hvilke avveininger ble foretatt? Hva visste vi allerede fra forskningen?
Hva er årsaken til at pressen kjører så mange saker som er egnet til å skremme befolkningen? Skal ikke pressen forsøke å gi oss nøytral og nøktern informasjon? Nå blir det svenske tilstander, meldte VGs kommentator Astrid Meland mandag sammen med en svartfarget tegning som viser en karikatur av FHI-direktør Camilla Stoltenberg som sier «Jeg er døden». Hvorfor mener Norges største avis at dette er en akseptabel vinkling av at myndighetene åpner opp samfunnet i takt med at flere og flere vaksineres?
NRK har også prioritert de bekymrede framfor de nøkterne, for eksempel 19.8. da studenter som var bekymret for fysisk undervisning, fikk overskrift og betydelig mer spalteplass enn studenter som var fornøyde med å være mer sammen på campus.
Uka før fyrte samme mediehus av to skremmeskudd basert på uttalelser fra professor Anne Spurkland og tidligere president i Legeforeningen, Knut Eldjarn, som anslo henholdsvis 300.000 smittede barn (Spurkland) og barnedødsfall (Eldjarn). Hvorfor slapp de kritiske spørsmål fra NRK? Hvorfor henvises leger som ikke synes vi skal få panikk, i beste fall til å gi et kort tilsvar?
Hvorfor har ikke pressen diskutert fordeler og ulemper med ulike tiltak? Om det finnes en grense for hvor strenge tiltakene bør være? Hvorfor sluttet pressen unisont opp om myndighetenes koronahåndtering? Var den uavhengig nok?
Hvorfor etterlyste ingen i pressen allerede 12. mars 2020 planer for voldsutsatte barn? Hvorfor påpekte pressen aldri at pandemiplanen fra 2014 fastslo at det er viktig å ha en åpen diskusjon om beslutningsgrunnlaget – og ved skolestengning veie effekt opp mot rimelighet av tiltaket?
Les også: Frykt som våpen: – Hvordan den britiske regjeringa brukte skjult taktikk for å skremme befolkninga
Kritisk søkelys
Victor Hansen avslutter med følgende utfordring til pressa og mediene:
De mest inngripende tiltakene siden andre verdenskrig ble iverksatt uten at pressen stilte spørsmål ved om tiltakene var forholdsmessige eller hvilke konsekvenser de kunne ha.
Derfor trenger vi en diskusjon om pressens rolle under koronasituasjonen. Har Vær varsom-plakaten blitt fulgt? Har pressen overholdt sin «plikt til å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle»?
Pressa har ingenting skjønt og ingenting lært
Redaktørforeningen kritiserer steigan.no for å være ei «aksjonistisk nettside«, men er det noen som har vært aksjonistiske under koronakrisa, så er det norske medier og norsk presse, med sine daglige, ukritiske og ensidige oppslag som har bidratt til å skape frykt, med sine daglige dødstall og sin totalt ukritiske propagandafunksjon for alt som har kommet fra regjeringa og koronaduoen Guldvog og Nakstad. Hvor er de kritiske spørsmålene, hvor er det kritiske søkelyset, hvor er evnen til å la andre analyser og stemmer komme fram?
Og det samme kan man si om den ukritiske flokkmentaliteten i norske medier når det gjelder alle de krigene Norge har deltatt i. De færreste norske medier har noe å være stolte av når det gjelder sin holdning til «Saddams masseødeleggelsesvåpen» eller den 20-årige krigen i Afghanistan, eller de drepende sanksjonene mot Syria. Nesten samtlige har vært «aksjonistiske nettsider» for USAs og norske myndigheters politikk og propaganda.
Jeg kan ikke være med i en forening som har så liten respekt for egne vedtekter
På en måte er det helt greit at Redaktørforeningen ikke vil ha meg som medlem. De er en sekt av rettroende propagandister for myndighetenes og storkonsernenes politikk, og de bryter daglig med de prinsippene de lover sine lesere å følge. At de ikke vil ha meg som medlem viser bare at de frykter kritikk og en journalistikk som vil avdekke kritikkverdige forhold.
Greit nok. steigan.no har brakt fram mer kritisk journalistikk om regjeringas lovbrudd og dens angrep på rettsstaten enn den samlede øvrige pressa under koronaperioden. Da er det helt greit at de ukritiske, servile og rettroende får ha sin Redaktørforening fri for alternative synspunkter.
Jeg kan da heller ikke være med i en forening som har så liten respekt for sine egne vedtekter.
Og steigan.no lever godt med fortsatt å være den fremste opposisjonsavisa i Norge.
