oss 100 kroner!
Det er flere forhold jeg har undret meg over mens jeg har lest serien av innlegg etter at Dag Solstad 16. juli ga et intervju til Klassekampen i forbindelse med at han fylte 80 år: Hvorfor gir avisene (først Aftenposten, deretter Klassekampen) nok en gang Bernt Hagtvet adgang til å breie seg i deres spalter med angrep på hans yndlingsmobbeobjekter, nemlig gamle AKPere, denne gangen personifisert ved Dag Solstad? Hvorfor er det så forferdelig at Solstad, helt uten innflytelse på det politiske Norge, fortsatt regner seg som kommunist?
Debatter som dette later til å være blant Bernt Hagtvets favorittsysler. Ja, man aner mellom linjene hans en pervers glede over å plage gamle AKPere, rippe opp i gamle sår. Men også norske myndigheter har nytte av Hagtvets mimring, da den fører til debatter som distraherer oss fra andre og langt mer aktuelle og alvorlige problemstillinger. Ja, høyst nødvendige politiske oppgjør med virkelige forbrytelser norske regjeringer og storting har gjort seg skyldige i de seinere åra. Altså ikke slike «tankefeil» som Hagtvet er opptatt av.
Jeg sikter til at den «rødgrønne» regjeringen under Jens Stoltenbergs ledelse i 2011 tok Norge inn i to kriger, mot Libya og Syria, begge med full tilslutning fra Stortinget og begge med katastrofale resultater. Ingen av de ansvarlige politikerne i Norge har meg bekjent tatt ordentlig sjølkritikk for dette, langt mindre blitt straffet. Snarere tvert imot, da Stoltenberg sa at han kunne tenke seg å bombe Libya igjen og den nylig avgåtte utenriksministeren, Ine Eriksen Søreide, sa at hun var stolt av Norges «innsats» i Libya. Stoltenberg ble som kjent belønnet med stillingen som «sjef» for USAs NATO og dermed en karriere i politikkens internasjonale jetset .
Stoltenbergs utenriksminister da Norge i 2011 sluttet seg til krigene mot Libya og Syria, Jonas Gahr Støre, har nå blitt statsminister, mens den ikke mindre krigerske Anniken Huitfeldt har blitt utenriksminister.
Regjering og Storting har det siste året også sluttet seg til USA/NATO/EUs farlige forsøk på regimeskifte i Hviterussland, som har destabilisert landet, ført til flyktningestrømmer, attentatforsøk på presidenten osv. Det er et prosjekt som ligner på de som førte til krigene i Libya og Syria (men det finnes ikke kritisk dekning av det i norske medier. Like lite som mediene var kritiske da krigene mot Libya og Syria ble startet).
Hvorfor omtales og behandles nevnte politikere fortsatt med ærbødighet i Norge? Hvorfor ikke i det minste kreve en uforbeholden unnskyldning fra dem? Hvorfor ikke kreve den samme «botsgang» av dem som AKPere har blitt avkrevd i flere tiår grunnet sine ungdommelige svermerier for Mao og Pol Pot? De siste tre spørsmålene går både til norske medier og til Bernt Hagtvet.
Norske politikeres sverming og smisking for USA/NATO har ført til langt mer skade enn hva norske kommunister noen gang har påført Norge og verden. I alle fall er det ingen tvil om at det for Norge finnes langt mer presserende problemstillinger enn hva Dag Solstad mener om Mao og kommunisme.
Denne artikkelen ble refusert i avisa Klassekampen.
