oss 100 kroner!
Renato Panebianco har skrevet et brev til norske helsemyndigheter der han ber dem svare på en del enkle, men viktige spørsmål i forbindelse med massevaksinasjonen. Han tar utgangspunkt i Europarådets resolusjon 2361 fra 27. januar 2021 der det heter at
The Assembly thus urges member States and the European Union to: … ensure that citizens are informed that the vaccination is not mandatory and that no one is under political, social or other pressure to be vaccinated if they do not wish to do so.
Europarådet ba altså myndighetene i hele Europa om å forsikre innbyggerne om at vaksinene ikke er obligatoriske og at ingen skal være under noen form for politisk, sosialt eller annet press for å bli vaksinert hvis de ikke ønsker det.
Panebianco spør:
Denne resolusjonen, i tillegg til å nevne mulig helserisiko, for å sikre høyt vaksineopptak, viser til behovet for å distribuere gjennomsiktig informasjon om sikkerheten og mulige bivirkninger av vaksiner.
Det er derfor vurdert at:
– ikke alle passer på å se (personlig mening) rapportene som er utviklet av legemiddelverket.no (også statistikker som er utdypet som «are not directly comparable«), og i denne forbindelse er det enda mindre lett å søke etter slik informasjon i European database of suspected adverse drug reaction reports.
– med tanke på potensiell påfølgende helserisiko, er effektiviteten – til dags dato ikke benektet – av vaksinen som for tiden er i distribusjon, på 19% (maks 29%) basert på data levert av det samme farmasøytiske selskapet,
Får innbyggerne oppdatert informasjon i ft punktene ovenfor vedrørende et informert valg før de mottar en vaksine som de ikke kan velge?
Hva skjer hvis folk blir skadet av vaksinene?
Som kjent ble avtalene mellom Pharma-bedriftene og EUs offentlige gjort hemmelige (selv om store offentlige midler ble brukt), og de sistnevnte har samtidig oppnådd juridisk immunitet, og kan dermed ikke saksøkes i tilfelle skader fra aktuelle vaksiner, sett fra dette synspunktet (sivilrettslig og strafferettslig ansvar).
På bakgrunn av dette spør Panebianco:
Hva slags dekning / kompensasjon kan norske statsborgere forvente i tilfelle alvorlige bivirkninger (som f.eks. autoimmune sykdommer)?
Hva slags data bygger politikken på?
Da jeg fikk æren av å være en del av forskningsgruppen som utviklet Cy0, var det mulig å observere at med PCR utover 25/30 sykluser økte muligheten for å forsterke enhver type viral rest eksponentielt. Hundrevis av andre studier demonstrerer det samme.
Når det gjelder hurtige tester, skriver helsemyndighetene selv at disse har dårlig pålitelighet og sier at «Furthermore, the accuracy of the test is particularly low in asymptomatic individuals. Thus, the use in persons without symptoms should be limited, and the results must be interpreted with caution«.
Imidlertid fortsetter regjeringer å basere sine valg på resultatene av disse testene, selv om mange domstoler i Europa allerede har sanksjonert deres mangelfullhet, og autoritative kilder bekrefter at «The absence of strong evidence that asymptomatic people are a driver of transmission is another good reason for pausing the roll out of mass testing in schools, universities, and communities. »
For å forstå da hva den virkelige, nåværende situasjonen er (og derfor hva begrensningene som er pålagt er basert på), er det mulig, som en vanlig innbygger, å vite:
- Hvor mange av de nye daglige positive tilfeller viser symptomer eller har trengt sykehusinnleggelse?
- Hva er da nåværende prevalence av viruset på befolkningen?
- Er det statistikk som viser hvor mange av de som ble testet positive hver dag, som viste symptomer på testdagen eller i de påfølgende dagene (eller innlagt på sykehus i dagene etter testen)? I så fall med hvilken gjennomsnittsalder?
- Med hvor mange sykluser (i gjennomsnitt) er molekylære tester utført mot tilfeller uten symptomer ?
- Er det spesifikke studier/analyser i forhold til smittsomheten og prevalence av hver av de nye varianter?
Hvorfor svarer ikke myndighetene?
Det har gått en del uker siden Renato Panebianco skrev sitt brev til norske myndigheter, men per i dag har han ikke fått noe svar. Hvorfor svarer ikke helsemyndighetene og de politiske myndighetene på spørsmål som er så vesentlige for hele befolkninga i Norge?
Kanskje leserne burde gjøre som Renato Panebianco, sende inn slike og liknende spørsmål til de ansvarlige til de drukner i spørsmål og til slutt ikke vil ha noe annet valg enn å komme på banen?
