Basepolitikken: Har USA redelige hensikter?

Av Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter.

Det militære trusselbildet:

Ingen baser for USA i Norge. Avtalen må stanses. Den øker spenning og krigsfare og risikoen for å få en atombombe i hodet. Faller den på en av basene vil titusener dø umiddelbart, hundretusener over tid. Drikkevannet i Norge og Sverige vil være radioaktivt, merkelige barn vil bli født langt inn i fremtiden.

Atomvåpen kan når som helst bli menneskehetens endelige og siste tabbe. Når våre politikere fortsetter å være blinde for den store atomsmellen som en reell trussel er dette like uansvarlig som å lagre kunstgjødning på Beiruts havn. Eller å ikke lytte til Gro Harlem Brundtland, verdens helsedirektør, da hun krevde tiltak mot pandemier – til en pris av noen brøkdeler av en promille av militærbudsjettene.  

Dere er kommet til et møte om baser, ikke om atomvåpen. Det blir selvsagt ikke atomvåpen på basene får vi høre. Men, la oss starte der, er det så selvsagt?

Min siste bok, Medaljens bakside, viser at USA ikke er til å stole på. Det er heller ikke våre egne politikere. Johan Jørgen Holst bedyret i sin tid som forsvarsminister at amerikanske krigsskip i norske farvann måtte erklære at de ikke hadde atomvåpen ombord. Slik var det ikke. Holst måtte til slutt vedgå i Stortinget at Norge bare minnet om norske lover og regler, men ikke fikk noe løfte fra amerikanerne. Nå avfinner vi oss med at USA ikke gir opplysninger om sine atomvåpen. De som demonstrerer på havna i Tromsø har grunn for sin uro.

Jeg påstår ikke at Erna Solberg lyver, men i NATO kan vi ikke stole på våre regjeringssjefer. Det er nok å se til Danmark hvor en journalist, Poul Brink, for tredve år siden skulle lage en reportasje om arbeidere som var blitt syke. De hadde samlet opp radioaktiv snø etter en amerikansk flystyrt på Grønland. Brink avdekket at USA hadde hatt atomvåpen på Thule-basen. Danske statsministre, H.C. Hansen og Jens Otto Krag, hadde løyet og i hemmelighet godtatt atomvåpen på dansk jord. De hadde også avtalt at danske myndigheter aldri skulle uttale noe som kunne skade eller føre til erstatningsansvar for USAs militærvesen. Bak ryggen på det danske folk hadde regjeringen altså avtalt med USA å oppheve dansk lov, herunder arbeidernes rett til yrkesskadeerstatning. Nærmere detaljer fins i boken min, Medaljens bakside, hvor jeg peker på Brink som den som burde ha mottatt Nobels fredspris for 2002.

Baseavtalens innhold

Hva har vi så fått vite om baseavtalen? «Avtalen gir USAs militære et historisk fotfeste i Norge. Med avtalen blir det enklere for USA å:

• Bygge og ha eksklusiv adgang til egne teiger inne på norske baser.
• Ta med eget utstyr til basene, som Norge ikke nødvendigvis får innsyn i.
• La egne militære og sivile reise sømløst inn og ut av Norge.
• Selv være politi for egne soldater og sivile, også om de begår lovbrudd på fritiden, utenfor basene.

I praksis skal amerikanske avdelinger få operere i Norge som om de var i USA. Med egne soldater, våpen, sivile eksperter på IT, materiell for kryptering, motormekanikk, bygningsarbeid og velferd. De skal ifølge avtalen ha «uhindret tilgang til og bruk av» disse områdene.»

Så langt Aftenposten. Avisen kaller en base for en base, men Erna Solberg ville ikke bruke akkurat det ordet. Hun har et problem, basepolitikken. Ingen baser for fremmede makter med mindre landet er under angrep, var det løfte Norge ga til Sovjetunionen da vi gikk inn i NATO i 1949. Solbergs baser er ikke baser, de er omforente områder. Tidligere, i Trøndelag, var unnskyldningen at soldatene skulle rotere. Det er mye nytale i NATO. Sannheten forsvinner bak verbale kamuflasjeøvelser. NATO forlanger en æreløs, samstemt allsang fra sine 30 medlemsland. Krig blir til humanitær intervensjon, Libya beskytes for å beskyttes. Statsministre, utenriksministre, forsvarsministre plaprer i perfekt disiplinert talekor at alt vi på vår side gjør er velment, trygt og høyverdig, alt motparten gjør er ondsinnet og farlig. Dette er en språklig hanemarsj som hindrer demokratisk debatt. I tillegg er den usann.

Onde hensikter

Vi blir fortalt at USA kommer hit med sine baser for å passe på og hjelpe Norge mot en truende makt som vil oss ondt. Men USAs 800 baser i 79 land truer ingen, de vil bare vel? Det de sier selv – i ærlige stunder – er at basene skal gjøre verden trygg for amerikanske bedrifter og produkter. Holde andre stormakter nede og utenfor markedet. Vi gjør klokt i å innse at USA ikke kommer med gode hensikter, hverken overfor Russland eller Norge.

            Først Russland. Vi blir aldri trygge før også Russland kan føle seg trygge. For noen år siden proklamerte forsvarsminister Bakke-Jensen at USA-basen på Værnes skapte stabilitet, russerne burde føle seg tryggere. Er han helt ukjent med at NATO har 15 ganger Russlands militære styrker? Sannheten er at Norge hjelper USA med å øke spenning, uro og krigsfare i vår region. USAs militærpolitikk handler ikke om forsvar, det er en forretningsmodell. Andre land er enten med eller mot USA. Nåde de som er mot, de som ikke åpner for investeringer, og stiller opp som kjøpere av amerikanske våpen.

NATOs gjeldende provisjonssats for beskyttelse, 2%, skal sikre den ekstreme lønnsomheten i USAs våpensmier. NATO følger opp en kjent amerikansk tradisjon – Al Capone og hans italienske venner krevet opp penger fra restaurantene for å beskytte dem. Krovertene visste at de måtte betale, hvis ikke kom bøller som smadret lokalet. I Medaljens bakside skriver jeg om militærmakten som den kriminelle oververden, en mektig og vidtfavnende maktstruktur, mye mer dødelig og skadelig enn underverdenen, mafiaen. Land etter land er blitt smadret fordi de sto opp mot USAs ønsker. USA har som mål å ødelegge Russland, skriver jeg (side 127 i boken):

«De som håpet at den kalde krigen ville bli erstattet med konstruktivt samarbeid må føle stor uro i de siste årene. I en rapport i mai 2019, Overextending and Unbalancing Russia (Om å overbelaste og destabilisere Russland), tar Rand Corporation, som sentral rådgiver for USAs utenrikspolitikk, æren for å ha hjulpet USA med å vinne den kalde krigen ved å tvinge Sovjetunionen til å bruke for mye av sine ressurser på konfrontasjonen med Vesten. Nå i 2019 – for å få Russland under kontroll – vil Rand spille på Russlands sårbarheter; landets avhengighet av olje, og USA bør få lokket gode fagfolk til å emigrere. Rand ville hatt gode sjanser i en konkurranse om politisk nedrighet. Hva får vanlige folk til å legge så mye oppfinnsom energi i å skape dårlige relasjoner mellom nasjonene – og gjøre så stor skade for vanlige folk i et annet land?»

Norge bør ikke hjelpe USA med å skade Russland. Og heller ikke med å skade Norge. Men vi har lenge gjort oss stadig mer avhengige og uselvstendige. Vi kjøper kampfly egnet til å delta i USAs angrepskriger og bomber i Libya og Afghanistan for å få goodwill fra USA. Etter noen tiår står vi uten evne til å forsvare oss selv, men vi kan når som helst påta oss et hvilket som helst kampoppdrag for USA hvor som helst i verden. En slik politikk er i så åpenbar strid med norske interesser at man nesten skulle tro at vi lot oss diktere av Washington.

Sannheten er sjokkerende, det er akkurat det vi gjør. Regjeringen bruker Rand Corporation som rådgiver for å utvikle norsk militær strategi. Jeg siterer igjen fra min bok:

«Norge protesterer dessverre ikke mot slik politikk for å skape et dårlig forhold til Russland, tvert om, vi samarbeider aktivt om den. I april 2020 kom det frem at regjeringen, ledet av Høyre og FrP, hadde bestilt et omfattende utredningsarbeid fra Rand om Nord-Norge, styrket militær avskrekking og strategiske veivalg, og fått anbefaling om ytterligere norsk opprustning mot vår nabo i øst. Norge bør skaffe seg mer langtrekkende våpen, og invitere allierte med systemer for angrep dypt inne i Russland, mente Rand.»

Dette er klare ord for USAs planer med Norge. Norge har brukt Rand som rådgiver og fått akkurat de råd man kan vente fra USAs fremste ekspertise på å undergrave Russland. Det er ikke vi som bør sove dårlig om natten av frykt for Russland. Det er rett og slett omvendt (s. 127). Regjeringen kan ikke helt ha forstått hva den driver med – i hvert fall forteller den noe helt annet om hensikten med basene. Det norske folk skal ikke få vite sannheten om hva fredsprisnasjonen står for. Derfor er boken min møtt med rungende, massiv taushet.

Baseavtalen er et opplegg som et fritt og selvstendig land ikke inngår. Norge trenger den ikke. Men USA ønsker den – og da er det en god idé mente Solberg-regjeringen. Vi blir fortalt at avtalen bare forbedrer samarbeidet, ikke endrer noe. Sannheten er at den er et totalt brudd og farvel til basepolitikken. Hvis Erna Solberg vil fortelle eventyr har jeg et annet: En avtale hvor bonden lar reven komme og gå i hønsegården blir ikke mindre farlig ved at hønsegården i avtalen benevnes «en høy inngjerding». Når hønene er borte hjelper det heller ikke å si at reven så snill ut – enda den i alle år har jafset i seg høner over hele bygda.

Vi som følger dette protestmøtet, i salen i Oslo eller ved skjerm over hele landet, har mange ulike argumenter og motiver, men står sammen om et enkelt krav: Nei til baseavtalen.

Farene ved avtalen

Under utdelingen av Nobelprisen til ICAN mottok gjorde Solberg sure miner. Hun gikk mot traktaten om forbud mot atomvåpen og sa at Norge lojalt følger NATOs opplegg for å bli kvitt atomvåpen. Igjen NATO-språk. NATO har ikke slike planer, men det motsatte. USA skal i de neste ti år sprøyte inn 634 milliarder US$ i å utvikle og bygge nye atomvåpen.

Jeg er en sterk tilhenger av internasjonale avtaler, men det er et stort problem med noen traktater at de låser fast en kurs som befolkningen i medlemslandene ikke kan justere. Militærpolitikk er blitt et slikt politikkområde utenfor demokrati og innsyn. Ved sitt nei til atomnedrustning er NATO blitt en helvetesmaskin som ikke lar seg stanse.

Norge må slutte å juble frem videre vekst i amerikansk militærmakt og heller si ja til Nobels visjon om et globalt samarbeid om nedrustning.

Stortinget avgjør avtalens skjebne

Den kriminelle oververden er som mafiaen, de fremsetter an offer you can´t resist, de får det de peker på. Nå har de pekt på Norge og bedt om fire militærbaser, regjeringen har klappet hælene sammen, gjort honnør og skrevet på en avtale. Heldigvis, vi har mulighet for å stanse avtalen. Den blir nemlig ikke gyldig uten at Stortinget gir sitt samtykke. Gangen videre er at Forsvarsdepartementet har bedt om høringsuttalelser innen 8. desember. Så skal det skrive proposisjon til Stortinget. Et vedtak kan ikke fattes før langt ut på våren 2021.  

Da jeg skrev oppropet trodde jeg at den primære juridiske innvendingen lå i § 25 i grunnloven: Regjeringen skal ha kontroll med all militær virksomhet i Norge. Nå ser jeg stadig klarere at NATO-medlemskapet undergraver Norge som fri og selvstendig nasjon, et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike, som det står i §1 i Grunnloven.

Uansvarlig og lite fremsynt

USA og verden er i rask endring. Etter fire kaotiske, uforutsigbare og lovløse år var USA bare millimetere unna å gjenvelge Trump. Om tre år kan han stille igjen. USAs lederstilling står for fall. Landet ligger på sotteseng som følge av sine voldelige tilbøyeligheter. Baser i Norge vil være ennå en pinne i likkisten. Vil vi være sanne venner av USA bør vi nå si noen sannhetsord. Overfor miljøkrise og megabranner er militære våpen uten verdi. Hverken verden eller USA har råd lenger. Å si tydelig fra om dette vil være kjærlig solidaritet. USA må nå samarbeide seg til venner snarere enn å bombe seg til fiender. USAs fattige er det folkeslag i verden som har mest å vinne på at verden realiserer Nobels visjon om globalt samarbeid og nedrustning.

Baseavtalen er lite forutseende. Den binder oss for ti år, men Norge bør tenke seg om to ganger før vi lar partneren flytte inn. Hvor lett blir det å få USA ut igjen? Tror vi på Tuppen og Lillemor i all evighet? Norge har fortsatt frie, demokratiske valg, men de kan bli ufrie. USA tolererer ikke at andre folk velger feil ledere. Landet har grepet inn hundrevis av ganger i andre lands valg. Man er enten med USA eller mot USA. Skulle norske politikeres blinde forelskelse i USA svikte en gang, vil vår statsminister raskt få konkurranse, en marionett som vil hjelpe USA med å redde Norge frå sosialistane. Baseavtalen vil da bli «a scrap of paper», basene vil bli fylt opp med spesialstyrker som driver dronekrig og elektronisk sabotasje mot Norge. Overdrivelse? Eksempler som Mossadeq i Iran, Allende i Chile, Maduro i Venezuela viser at vi kan komme til å angre bittert på at vi har amerikanske «boots on the ground».

En ny fredspolitikk

Det er massive politiske grunner for at en ny regjering og et nyvalgt Storting straks må legge baseavtalen i skuffen.

Troen på sikkerhet ved militære midler strider mot både fornuft og erfaring. Baseavtalen kan kanskje oppleves naturlig slik verden er. Men er verden slik vi vil ha den? La oss heller innse at det ikke fins noen sikkerhet så lenge alle land sitter med fingeren på avtrekkeren. Norge trenger en regjering som skrur av autopiloten. To ting er presserende:

1. Norge må utføre en utredning på fritt grunnlag av vårt forhold til USA og hva NATO har gjort med den sikkerhet, handlefrihet og selvstendighet som nasjon som grunnloven forutsetter i §§ 1 og 25.

2. Landet som utdeler Nobels fredspris må utrede om norsk utenrikspolitikk skal inspireres av Nobels nedrustningsidé eller omvendt? Vi må vurdere farene ved fortsatt kapprustning og så bli fanebærer for en ny fredspolitikk som skissert i NPPW-oppropet mot basene på nobelwill.org/appell.html.

Baseavtalen viser at Norge ikke lenger er en selvstendig nasjon. Vi er så hysterisk redde for å leve alene at vi gjør alt USA ønsker, vi bryter folkeretten ved å ikke skrive under på atomvåpenforbudet, vi stiller opp i ulovlige kriger, og snakker tungetale styrt fra Washington. Det er nå vi må sette foten ned, ellers er løpet kjørt. Vi må slutte å tenke på å vinne neste krig og bruke kreftene på å unngå den.

---

Dette er teksten til en innledning Fredrik S. Heffermehl, Nobel Peace Prize Watch, holdt på et møte om basepolitikken i Litteraturhuset i Oslo. Publiseres her etter avtale med forfatteren.

Protestmøtet kan ses på nett

Det er fortsatt ønskelig med underskrifter – nobelwill.org/appell.html.