oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Grunnen til at verden trolig aldri vil bli i stand til nå målet om «klimanøytralitet», er ikke bare mangelen på fornybar energi, men like mye energiveksten innen digital teknologi. Allerede i dag går 10 % av den globale strømmen til drift av datateknologi (og inntil 5 % til driften av datasentre). Datasentrenes bruk av energi én enkelt dag er nå like stort som dataindustriens totale energibruk fra dataalderens start og fram til 2003. 5G-nettet vil bidra med en kolossal energivekst, og vil samle inn enorme mengder data om våre mobilitetsvaner (navn, e-post, telefon, bankinfo, reiser, betalingshistorikk m.m.). Hele byer («skybyer») bygges opp, bl.a i Kina for å ivareta behovet for datalagring. Sikkerheten er essensiell, noe som betyr at f.eks. e-postene i Gmail blir duplisert seks ganger. Av samme grunn blir bare 60 % av kapasiteten i datasentrene brukt (se siste nr. av «Le Monde Diplomatique»).
Utviklingen av roboter innebærer at deler av finansindustriens spekulasjoner vil bli automatisert. Internett blir mer og mer en arena for maskiner og ikke for mennesker. Finanssektoren handler i økende grad om koder, algoritmer og datamaskiner som krever enormt med energi – og vann til avkjøling av datamaskinene. Et selskap i Hongkong har gitt en styreplass til en robot. Miljøkonsekvensene vil bli gigantiske: Politikerne (også de norske) gjør det motsatte av å styre utviklingen – Solberg-regjeringen vedtak var å gi datasentrene kraftsubsidier. Hva kan vi vente av Gahr Støre?
Veksten i digitalisering er som en vulkan – den ruller og går uten at noe kan gjøres, til tross for at ødeleggelsene er overveldende. Det lille som skjer når det gjelder ny fornybar energi, betyr lite i forhold til det behovet den kontinuerlige VEKSTEN i bruk av fossil energi skaper. Kina har riktignok nylig satt i gang et prøveprosjekt med en thoriumreaktor, men utsiktene til å lykkes, synes ikke store.
Ut fra dette kan man naturligvis også stille spørsmål ved produksjonen av annen fornybar energi. Verden har knapt nok begynt – mesteparten av utbyggingen av fornybar energi, er symboltiltak (vindkraft) som kun ødelegger naturen uten å produsere tilstrekkelig med energi. Planene om hydrogenproduksjon vil heller ikke løse noe problem, fordi hydrogen ikke er en form for energi, men bare en ufattelig kostbar og ineffektiv måte å lagre energi på (man må f.eks. bruke mer enn en halv kWh vannkraft for å lagre en kWh «grønn» hydrogen!).
Ønsket om å produsere hydrogen av naturgass har også andre problemer. Skal naturgass brukes, må utslippene fanges og lagres, jfr. regjeringens Langskipsprosjekt der man så vidt har startet et prøveprosjekt der det skal lagres 40.000 tonn CO2 årlig ifølge en artikkel i siste nr. av Teknisk Ukeblad. Lagerplassen, Northern Lights-deponiet, har visstnok plass til kun 100.000 tonn lokalt.
Spørsmålet er derfor: Er det mulig å finne lagerplass globalt til alle utslippene hydrogenproduksjonen (og annen fossil produksjon) medfører? Dette spørsmålet bør besvares før man setter i gang for fullt. Teknisk Ukeblad peker på det som kan bli hovedproblemet også i Norge: «Hvert tonn gass som utvinnes, resulterer i om lag tre tonn karbondioksid». Og altså i et behov for tre ganger større lagerplass enn mulighetene på tomme oljefelt. Om man skulle finne lagerplass til utslippene fra all norsk olje- og gassproduksjon, trengs det seks Northern Lights-deponier – årlig.
Slik er altså situasjonen, i tillegg til alle de uløste tekniske og økonomiske problemer. Den nye regjeringen får valget mellom å sløse ytterligere med skattebetalernes milliarder, eller i alle fall ta en tenkepause der man bør vurdere om CCS-prosjektet er realiserbart.
