oss 100 kroner!
Av Glenn Diesen og Arne Treholt.
Europa er et splittet kontinent. Som resultat vil demokrati og menneskerettigheter spille en stadig mindre rolle i forholdet til Russland.
Mot et Europa basert på felles verdier
Den kalde krigen splittet Europa i to konkurrerende motpoler, militært og ideologisk. Etter flere års konflikt og opptrappende rivalisering erkjente både øst og vest at det var behov for å samarbeide på tvers av blokkgrenser for å komme fram til sikkerhet og samarbeid i et felles Europa.
Helsinkiavtalen eller avtalen om Sikkerhet og samarbeid i Europa, ble det grunnleggende dokument for et felles samarbeid i Europa i 1975. Suveren likhet mellom stater var det styrende prinsipp. I avtalen inngikk også respekt for menneskerettigheter som en sentral del av diskusjonen om internasjonal sikkerhet.
Helsinkiavtalen påvirket og spilte en avgjørende rolle i Mikhail Gorbatsjovs kongstanke om et felles europeisk hjem hvor avmilitarisering av blokkrivaliteten og nedtoning av ideologiske forskjeller sto sentralt. Det ble ledsaget av vidtgående innenrikspolitiske reformer. Det sovjetiske systemet ble myket opp og mer åpent. På Malta toppmøtet i 1989 ble den kalde krigen erklært avsluttet. Det åpnet for en ytterligere utdypning av Helsinki avtalen.
Paris erklæringen av 1990 om et nytt Europa representerte en forlengelse av Helsinki avtalene for felles samarbeid og sikkerhet i Europa. Erklæringene innebar at konfrontasjonspolitikk og kald krig ble henvist til historiens søppelkasse. Sikkerheten til land i Europa ble knyttet opp til alle deltakerlandene og kontinentet skulle ende sine delelinjer.
I 1994 ble Helsinkiavtalen om Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid gjort til en offisiell organisasjon, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Det lå i dette en forventning om at OSSE ville bli en felles europeisk sikkerhetsinstitusjon basert på felles verdier, og dermed erstatte fortidens blokkpolitikk.
Blokkpolitikk og suveren ulikhet
Istedenfor å organisere sikkerhet og samarbeid Europa på Helsinki-, Malta- og Paris-avtalene, satset de vestlige land på utvidelser av NATO og EU. Alle europeiske land med unntak av Russland ble invitert og søkt inkludert i det nye vestlige Europa, OSSE som kunne ha spilt en konstruktiv rolle, ble omgjort til en maktesløs institusjon. Argumentet var at Vesten var spesielt godt utrustet til å utvikle demokrati og menneskerettigheter som et felles gode, og Russland behøvde derfor ikke representasjon i det Europeiske fellesskapet.
Utviklingen av et «nytt Europa» hvor Russland ikke hadde noen plass, ble av Moskva sett som klare brudd på de tre avtalene. «Suveren likhet» og menneskerettighetenes rolle for å oppnå internasjonal sikkerhet, ble motstridende begreper. Demokrati og menneskerettigheter ble våpen i den vestlige verktøykassen, og brukt til å «sosialisere» et Russland som ikke var villig til å gå i vestlig takt.
Utfra den nye verdensorden beholder Vesten, men ikke Russland sin suverenitet. Vesten står angivelig fritt til å blande seg i Russlands interne anliggender. Den samme rett gjelder ikke for Russland. Utfra egen retorikk står Vesten fritt til å støtte regimeskifte med statskupp eller invasjon bare det skjer under dekke av frihet og demokrati. Men Russland har ingen slike «rettigheter». Folkesuverenitetsprinsippet gjelder i Kosovo, men ikke på Krim hvor den russiske befolkningen utgjør minst 80 prosent. Det er lagt til rette for et format for Europeisk sikkerhet hvor vestens «gode intensjoner» blir et nytt og tilsynelatende bærende prinsipp i «internasjonal rett».
I et splittet Europa er vestlige og russiske sikkerhetsinteresser totalt motstridende ettersom dypt splittede land mellom det geografiske øst og vest i Europa, blir bedt om å velge side. Dette inviterer til enda indre splid og ofte til borgerkrig med innblanding fra stormaktene. Utviklingen i Georgia, Ukraina, Hviterussland og Moldova illustrer dette.
Det finnes stadig færre felles spilleregler for å hvordan slike konflikter kan håndteres. Maktkampen mellom «gode» og «vonde» krefter mangler felles spilleregler. I Vesten blir folkeretten ofte ansett som en uakseptebel begrensning på å fremme demokrati og menneskerettigheter. Legitimitet og lovlighet frakobles og referanser til internasjonal lov i henhold til FN blir gradvis byttet ut med konseptet av et «regelbasert internasjonalt system» som ikke består av noen felles regler.
Et oppsplittet Europa i konflikt
Det sentralistiske formatet for et EU-NATO dominert Europa kan bare fungere om Moskva er villig til å følge institusjoner hvor de selv ikke er med. I en stund fungerte dette ettersom Russland desperat søkte integrasjon for å skape et Stor-Europa. Etter Ukraina krisen har Russland gitt opp sine ambisjoner om et felles Europa og samtidig stilles spørsmål ved de siste 300 års vestlig orientering. Dette innebærer at Russland orienterer seg østover og knytter sterke bånd med Kina istedenfor.
Med Helsinkiavtalen i ruiner og totalt fravær av det suverene likhetsprinsippet, vil demokrati og menneskerettigheter definert på vestlige premisser være umulig å fordøye i Moskva som en sentral del av en dialog om diplomati og sikkerhet. Når vestlige land tvinger flyet til en boliviansk president å lande på vei tilbake til Latin Amerika, angivelig ut fra mistanke om at Edward Snowden kunne være om bord, ansees det som et legitimt folkerettslig inngrep. Når Hviterussland i prinsippet gjør det samme, er en forbrytersk, kriminell handling. Den samme dobbeltmoral gjør seg gjeldende i synet på Kosovos og Krims løsrivelser.
Moskva avviser nå alle referanser til demokrati og menneskerettigheter til den grad det blir brukt for å undergrave suveren likhet. Helsinkiavtalen stiller Norge og andre vestlige land overfor et dilemma. Skal prinsippet om «suveren likhet» bli respektert ifølge avtalene vi har signert, eller foretrekkes det at Russland i økende grad forkaster menneskerettigheter som et tema i sikkerhetsdialogen?
