oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Jeg leser åtte aviser fast (Aftenposten, Klassekampen, Dag og Tid, Dagsavisen, Friheten, Nordlys, Tromsø og Hardanger Folkeblad pluss en rekke nettsteder). De fleste inneholder 1-4 artikler hver dag om klimaspørsmål. Omtrent samtlige klimaartikler handler om akkurat det samme: Elektrifiseringen av Norge og om behovet for ny «grønn» industri som skal erstatte oljevirksomheten.
Og ikke bare det. Bortsett fra innslagene i Friheten, bygger de fleste konkrete klimainnlegg på forutsetninger som ikke blir problematisert: Hele den norske pressen tar det som gitt at det grønneste, industrialiserte landet i verden (Norge) er en klimaversting som trenger en oppgradering fra en tilstand som klodens Svarte-Per til en slags Askepott. – Helt vilt, som jeg har dokumentert flere ganger.
Vi må angivelig erstatte 100 TWh fossil energi – med ca. 50 TWh vindkraft. (Alternativene til vindkraft finnes selvfølgelig, men verken regjeringen eller opposisjonen er særlig interessert). Alle luringer, unntatt LO og NHO, har sluttet å kreve mer vindkraft i Norge (og bruker nå i stedet havvind eller «fornybar energi» som erstatning for begrepet vindkraft i Norge). Alle tenker og ønsker seg landvind fordi mye landvind er det eneste som kan skaffe Norge inntil 50 TWh før 2030. Her er det nødvendig å skjønne tankegangen bak de ordene som brukes. Og vindkraftvandalene fortsetter sitt normale, godt kamuflerte arbeid med å forberede neste fase med vindkraftutbygging (i Norge).
En del av alternativene til vindkraft i Norge, ligger så langt fram i tid – hvis de i det hele kan realiseres – at vi trolig kan se bort fra dem før 2040. Dette gjelder alle varianter av hydrogenproduksjon, batteriproduksjon (markedet mangler trolig), fangst og lagring av CO2-utslipp og kanskje produksjon havvindplattformer. Problemene skyldes dels at andre land allerede har den industrien som trengs, og at enkelte løsninger begrenses av enorme teknologiske problemer. Samme illusjoner finnes bl.a. på nettsidene til den «venstreorienterte» tenketanken Manifest, ledet av Magnus Marsdal, som forleden brukte mer enn en time på rein høyrepropaganda, sammen med bl.a. Barth Eide.
I ly av meningsløse, gitte forutsetninger som følgelig holdes utenom debatten, er klimadebatten full av uinteressante bagateller som en hvilken som helst regjering vil kunne løse med enkle midler: Reduserte utgifter for fossilbilene langt fra de store byene. Standardiseringen av betalingsordningen på ladestasjonene. Eventuell subsidiering av de høye prisene på ferjeruter. Hvordan de høye CO2-prisene som smitter over på vannkraft, skal kompenseres for de av oss som tjener minst (innvandrerne?) osv.).
De alvorlige endringene i norsk energipolitikk som planlegges, er behendig fjernet fra klimapolitikkens dagsorden. Enorme overinvesteringer i norske «klimatiltak» er planlagt, der Norge skal gå foran med tiltak som vil sløse bort milliarder av skattemidler på tiltak som vil bidra til å mangedoble strømprisen til det norske folk, og som kun vil bidra til illusjonen om at klimagassutslippene i verden blir redusert. Maken til galemattis!
Når skal vi våkne?
