George Soros forbannet på Kinas innskrenking av markedsøkonomien

I en kronikk i Financial Times går finanskapitalisten George Soros til et kraftig polemisk angrep på Kinas president Xi Jinping og det han kaller Xis «angrep på privat forretningsdrift». Soros skriver i artikkelen Investors in Xi’s China are facing a rude awakening:

Xi Jinping, Kinas leder, har kollidert med den økonomiske virkeligheten. Hans angrep på private selskaper legger et tungt press på økonomien. Sektoren som er mest utsatt er eiendomssektoren, spesielt boligbygging. Kina har opplevd en omfattende eiendomsboom de siste to tiårene, men den går nå mot slutten. Evergrande, det største eiendomsselskapet, er tungt forgjeldet og insolvent. Dette kan føre til et krasj.

Soros, som både er kjent som en hensynsløs spekulant og en ivrig støttespiller for CIA-styrte «fargerevolusjoner» er kjent for å bruke sin enorme rikdom til politiske formål.

Wall Street-økonomen, professor Michael Hudson kommenterer utspillet fra Soros i sin artikkel George Soros’s dream: To turn China into a neoliberal grabitization opportunity.

Oversatt fra Orwellian Doublethink, betyr «angrep på privat næringsliv» å kutte i det de klassiske økonomene kalte rent-seeking og uopptjent inntekt. Når det gjelder det antatte «presset mot økonomien», mener Soros at økonomiens polarisering konsentrerer rikdom og inntekt i hendene på den rikeste én prosent.

Soros legger fram sin plan for hvordan USAs gjengjeldelse kan straffe Kina ved å holde tilbake amerikansk finansiering av selskapene (som om Kina ikke kan skape sin egen kreditt) til Kina kapitulerer og pålegger den typen deregulering og avbeskatning som Russland gjorde etter 1991. Han advarer om at Kina vil lide depresjon ved å redde sin økonomi langs sosialistiske linjer og motstå privatisering i amerikansk stil og tilhørende deflasjon av gjeld.

Med «rent-seeking» mener Hudson den spekulantvirksomheten som går ut på å manipulere økonomien og samfunnets politikk slik at finanshaiene kan gjøre størst mulig profitt uten å bidra til noe som helst i realøkonomien.

Soros avslører spillet sitt ved å si at «Xi forstår ikke hvordan markeder fungerer.» Det han mener er at president Xi avviser nådeløse profittsøkende, fritt-fram-for spekulasjon-økonomien, når han fremmer og former markeder som tjener til å skape generell velstand for Kinas 99 prosent. «Som en konsekvens av dette fikk nedsalget gå for langt,» fortsetter Soros. Det han mener er, for langt til å opprettholde dominansen til de én prosent. Kina søker å gå vekk fra økonomisk polarisering, ikke intensivere den.

Soros hevder at Kinas sosialistiske politikk skader dets mål i verden. Men det han egentlig klager over, er at det skader USAs nyliberale mål for hvordan det hadde håpet å tjene penger på seg sjøl utenfor Kina. Dette får Soros til å minne vestlige pensjonskasseforvaltere om å «fordele formuene sine på måter som er tett på linje med de referanseindeksene resultatene deres måles opp mot.» Men tragedien med å finansialisere pensjoner er at fondsforvaltere vurderes etter sin økonomiske avkastning – på måter som skader industriøkonomien ved å fremme finansiell manipulasjon i stedet for industri og teknologi.

Soros klager over at Xi ikke er Jeltsin

Michael Hudson konkluderer slik:

George Soros er åpenbart opprørt over at president Xi ikke er Boris Jeltsin, og at Kina ikke følger avhengigheten av kleptokratiet som forvrengte Russlands økonomi. Soros trodde slutten på den kalde krigen ganske enkelt ville la ham kjøpe opp de mest lukrative eiendommene, slik han har som mål å gjøre det i Baltikum og Ukraina. Kina sa «Nei», så det anses ikke å være en «markedsøkonomi», i Soros-stil. Kina har ikke gjort sin sosiale organisasjon omsettelig på markedet, og har unngått den økonomiske avhengigheten som gjør «markeder» til et middel for amerikansk kontroll via sanksjoner og utenlandske oppkjøp.

Kinas resultater taler for seg sjøl

Hvis målet for et samfunn er å bedre innbyggernes levekår og livsvilkår, har Kina en del å vise til. Det er mye man kan kritisere Kina for, og nå som landet er på vei til å bli den dominerende stormakta på kloden, bør man skjerpe analysen av landets styrker og svakheter. Men det står ikke til å nekte at landets resultater siden 1949 er enorme, kanskje uten sidestykke i historien.

Kinas økonomi oppnådde mellom 1978 og 2020 en gjennomsnittlig årlig vekst på 9,2%, økonomien vokste i størrelse mer enn 40 ganger. Ingen andre land i historien har oppnådd en så høy vekstrate over en så langvarig periode.

Men hvordan fordeles denne veksten? Alle land som har satset på en eksportdrevet vekst har fått dramatisk økte klasseskiller. Og ganske riktig har Kina fått sin egen klasse av dollarmilliardærer. Men hvordan går det for familien Wang?

Et mål på likhet og ulikhet i et samfunn er den såkalte GINI-indeksen. I denne indeksen er 0 = absolutt likhet 1 = absolutt ulikhet. (Noen bruker også 0 til 100%, hvor for eksempel 0,25 = 25%.) Norge har vanligvis hatt en Gini-indeks på ca. 0,25, og er blant de landene i verden med minst ulikhet.

Verdensbanken kalkulerer regelmessig GINI-indeksene for USA og Kina og sammenlikner dem. Slik ser deres kurve ut fram til 2016. De sier at Kinas GINI har falt fra 43,7 i 2010 til 38,5 i 2016. Det betyr et markant skritt i retning mer likhet. USAs GINI har i samme periode økt fra 40 til 41,4, altså mot mer ulikhet. Og ikke bare det: USA har markant større ulikhet enn Kina, målt i GINI.