oss 100 kroner!
Det å drive syrere på flukt, særlig soldater/offiserer og vernepliktige, er del av Vestens krigføring mot Syria, rett og slett fordi det svekker landets evne til å forsvare seg, og til gjenoppbygging. Derfor ble det brukt milliarder av dollar på bestikkelser for at syrere skulle flykte/desertere og slik fikk Aftenposten overskrifter som dette: «Syrisk avhopper om Assad:- Dette regimet er dødt» (15. juli 2012). Regimets død ønsket nok også Aftenposten, som på lederplass har sagt at Assad bør styrtes, helt i tråd med norske og andre NATO-lands politikk overfor Syria, som består den dag i dag med sanksjoner, okkupasjon av syrisk territorium, tyveri av Syrias olje mm.
Syrias førstedame Asma al Assad var en av de som ble forsøkt lokket med en trygg tilværelse i et fremmed land for seg sjøl og barna sine. «Man trenger ikke å vær et geni for å forstå hva som var hensikten med det. Det var fordi de ønsket å svekke syrernes tillit til sin leder og dermed Syrias motstandskraft», sa hun i 2016, i et intervju som aldri har blitt vist på norske TV-skjermer, i likhet med en lang rekke intervjuer av hennes mann.
I tråd med dette blir det brukt milliarder på å hindre syrere i å returnere ved å bestikke dem til å bli de de er. Norge er del av denne politikken. For hva var det statsminister Erna Solberg gjorde i Syrias naboland Jordan, med Aftenposten i reisefølget i 2019? Hun var der for å bestikke syrere til å forbli i Jordan. For det er viktig at «nabolandene er i stand til å håndtere flyktningene der de er», sa Solberg til Aftenposten. Også i Jordan brukes altså norske skattebetaleres penger på å hindre at syrere vender tilbake til Syria for å delta i gjenoppbyggingen og forsvaret av landet. «Norge er blant de landene som bidrar mest i forhold til folketallet», skrøt Solberg. «Det er særlig én ting hun [en syrisk mor i Jordan] frykter skal skje dersom familien vender tilbake. At hennes to eldste sønner, som er 17 og 20 år gamle, skal bli tvunget inn i hæren til Syrias president Bashar al-Assad», heter det videre i artikkelen til Aftenposten fra 20. oktober 2019. Som om ikke alle land har verneplikt under krig – mange også i fredstid. Har Aftenposten noen gang hyllet norske soldater og vernepliktige som har desertert, latt være å møte til sesjon og lignende, i det norske forsvaret? Svaret gir seg sjøl.
I Libanon ba myndighetene i 2019 Storbritannia om å avslutte sin støtte til syrere der. 75 % av de syriske flyktningene i Libanon er økonomiske migranter sa utenriksminister Gebran Bassil. «I et intervju med The Guardian ber Bassil Storbritannia om å stanse støtten til 1,5 millioner syriske flyktninger, som oppholder seg i Libanon. Britene har brukt over 500 millioner pund på mat og utdannelse til syriske flyktninger siden borgerkrigen i Syria startet i 2011. «Vi vet at mer enn 500 000 syrere jobber i Libanon. Selv om de bryter lovene våre blir de ikke repatriert. De tar jobbene fra libanesere fordi de krever lavere lønninger, siden de ikke betaler skatt, og får økonomisk hjelp på toppen av det de tjener», sier Bassil, som mener britene vil få mer valuta for pengene hvis de bistår økonomisk til at syrere kan reise hjem, i stedet for å fortsette en tidsubegrenset støtte til opphold utenfor Syria» (Resett, 15. juni 2019).
I en artikkel i Klassekampen 10. oktober 2020 ble dette bekreftet, da det kom fram at Flyktningehjelpen sammen med NATO/EU-land ønsker at syrere skal forbli i overbefolkede Libanon, blant annet for å hindre dem i å bli del av Syrias forsvar. Dette altså til tross for 1. at Libanon ønsker å bli kvitt flyktningene 2. Syria ønsker at syrerne skal vende hjem 3. en million syrere allerede har vendt hjem og 4. at blant annet en del syrere i Norge «pendler» mellom Norge og Syria. Argumentet om at det ikke er trygt nok å returnere faller dermed på sin egen urimelighet. Den «godheten» Norge og Aftenposten viser for de syrerne som har flyktet hit eller til land som Jordan og Libanon, er altså dårlig for det store flertallet av syrere som har holdt ut i Syria under ti år med krig og som trenger hjelp til gjenoppbyggingen og med å få hjulene i gang igjen.
«Flyktninghjelpen motsetter seg ideen om en snarlig hjemsendelse. – De fleste vi intervjuer, sier at de en dag ønsker å dra tilbake, men at det ikke er trygt akkurat nå. Den økonomiske situasjonen i Libanon er kanskje like dårlig, men i Syria har mange en velbegrunnet frykt for tvungen militærtjeneste og forfølgelse,» sier Elena Diktomitis i Flyktninghjelpen.
Også vestlige regjeringer motsetter seg en hjemsending av flyktningene. De mener det først må komme en politisk løsning på konflikten i Syria. Mange libanesere mener at de vestlige landene bruker flyktningene i landet som et forhandlingskort for å presse fram innrømmelser fra myndighetene i Damaskus». Se Klassekampen 10. oktober 2020.
Skrekkhistorier om hva som skal ha skjedd med syrere som har returnert hører med som del av propagandaen som tar sikte på å skremme syrere fra å returnere. Som da Aftenpostens Gina Grieg Riisnæs viste til en rapport fra Amnesty International som hevder at «hjemvendte flyktninger skal ha blitt voldtatt og torturert» (7. september).
Uten herved å avvise Amnestys rapport i sin helhet er det god grunn til å minne om at Amnesty har et frynsete rykte når det gjelder Syria. Noen eksempler: I september 2011 gikk Amnesty til aksjon for en syrisk jente. De påstod at myndighetene i Syria hadde drept henne på grotesk vis og krevde en internasjonal undersøkelse av myndighetene for drapet (Nettavisen m fl). Noen dager senere meldte NRK at jenta var i live.
Amnesty hevder å være nøytrale, men har vist sin slagside mange ganger, som da de krevde ensidig våpenembargo mot Syrias myndigheter, som da de hevdet at «syriske myndigheter bærer ansvaret for denne galskapen», det vil si for krigen. Som når de bruker subjektive og følelsesladede formuleringer som «vilkårlig bombing» og «syriske myndigheter fortsetter å slakte ned sine innbyggere» og som når de oppfordret Sikkerhetsrådet til å «fryse alle presidents Bashar al-Assads økonomiske midler».
Amnesty tok også på et tidspunkt til orde for strengere sanksjoner mot Syria: «Vi ønsker velkommen de tiltakene som EU og USA har tatt mot president Assad og de han har rundt seg, men vi er redd for at det vil vise seg å være for sent og for lite» —Malcolm Smart, Amnesty-sjef Midtøsten og Nord Afrika. Sanksjonene ble forsterket i flere omganger slik at en rapport til FN i september 2016 konkluderte med at «USA og EUs sanksjoner straffer vanlige syrere og vanskeliggjør hjelpearbeidet under den største humanitære (nødhjelps)krisen siden andre verdenskrig».
«Hvorfor ønsker Assads regime å ta tilbake hver kvadratmeter av Syria? Det er et logistisk og finansielt mareritt, om de bare tenker over det». Kristyan Benedict, kampanjeleder for Storbritannias Amnesty skrev dette på Twitter 5. feb. 2020. Benedict argumenterte slik for at Syria skal gi opp mer enn 20 % av sine landområder, inkludert oljerike områder til kurdere, som stjeler olja der med hjelp av USA. Dette viser også hvor langt Amnesty nå har gått i å blande seg inn i geopolitiske forhold. Vel to måneder senere, 12. april 2020, twitret Benedict «Assad må ikke tillates å vinne». Mer om Amnesty og andres rolle i den skitne krigen mot Syria i denne boka: Norges krig mot Syria.
Aftenpostens ukritiske gjengivelse av hva en så partisk organisasjon som Amnesty sier om Syria viser at Aftenposten fortsetter å støtte krigen mot Syria, som nå har pågått i over ti år. En krig Aftenposten for lengst har tapt, men som nå går ut på å seigpine det syriske folk, slik de hevder Syrias myndigheter gjør. Aftenpostens fortielser av de grusomme sanksjonene mot Syria, tyveriet av Syrias olje osv har samme funksjon: det fordreier folks oppfatning av krigen, samt at det kamuflerer Norge og allierte lands deltagelse i den.
