oss 100 kroner!
I hjemlandet til «frihet, likhet og brorskap» drøfter Senatet de mest vidtgående diktatoriske virkemidler for kontroll av befolkninga ved hjelp av datateknologi og straffetiltak.
I det franske Senatet drøftes det kontrolltiltak mot befolkninga som går langt ut over det såkalte Pass Sanitaire, som Emmanuel Macron har vedtatt å innføre og som det nå er store demonstrasjoner mot hver uke.
Dokumentet har tittelen Crises sanitaires et outils numériques : répondre avec efficacité pour retrouver nos libertés. Eller på norsk: Helsekrise og dataverktøy: Hvordan handle effektivt for å gjenvinne våre friheter. Når man leser dokumentet ser man at tittelen er et avansert eksempel på nytale verdig et orwelliansk samfunn, for alt som drøftes er ekstreme teknologiske tvangstiltak mot befolkninga eller deler av befolkninga.
Vi har oversatt teksten slik at leserne sjøl kan vurdere den. (Bær over med oss for at oversettelsen er litt dårlig. Vi ønsker å gi leserne et innsyn i hvordan herretenkerne i Frankrike tenker.) Her er avsnitt 2c Tvang og kontroll:
c) Tvang og kontroll
Selv om de sjelden presenteres som slike, faller enheter som helsepass eller passeport sanitaire under kategorien restriktive verktøy, fordi de betinger, de facto eller de jure avhengig av saken, tilgang til bestemte steder og til bestemte aktiviteter. I seg selv er dette ikke noe eksepsjonelt: det «virkelige» passet, det internasjonale vaksinasjonskortet eller førerkortet gjør det samme, det vil si autorisere eller forby, enten et av funksjonene hovedområder for offentlig makt.
Men begrensningens art endres så snart den utøves ved hjelp av kontroll, om nødvendig ledsaget av sanksjoner. Og det er nettopp her digital teknologi kan være den mest «effektive».
Det skal bemerkes at det er mer implisitte former for kontroll eller tvang, men ikke mindre effektive: en inngangsportal i metroen som ville begynne å ringe veldig høyt når en smittsom person eller person som skulle være begrenset vil passere. Tilstrekkelig avskrekkende saker som det er ikke engang nødvendig å overføre denne informasjonen til myndighetene som er ansvarlige for å overvåke overholdelsen av reglene. I begynnelsen av 2021 rapporterte pressen om en tilkoblet boks, hengt rundt halsen, som ville ringe (med en lyd på 85 desibel) ved manglende overholdelse av regler for distansering av ansatte i et selskap. Initiativet ble fordømt som angstfremkallende og uakseptabelt. Teknisk er det imidlertid ikke behov for en boks rundt halsen: en smarttelefon kan gjøre det samme med Bluetooth og lyden på 100 desibel. I Asia har sosial kontroll tatt mye mindre anekdotiske former: I Sør-Korea kan de positive innbyggerne i et nabolag bli geografisk plassert på et kart som er tilgjengelig for alle, og i Kina har vi sett ærlige borgere ta dem – til og med ansvaret som «helsepoliti» for bygningen deres. Mer generelt er det sosiale kredittsystemet (se ovenfor), hvis det sjelden innebærer effektive sanksjoner, knyttet til denne logikken for sosial kontroll.
Til slutt, i de mest ekstreme krisesituasjoner, kan digitale verktøy gjøre det mulig å utøve effektiv, uttømmende og sanntidskontroll av befolkningens overholdelse av restriksjonene, ledsaget av avskrekkende sanksjoner, og basert på utnyttelse av enda mer nedsettende personlige data.
Disse verktøyene er de mest effektive, men også de mest skadelige for frihetene – men nok en gang ville det være uansvarlig å ikke i det minste vurdere dem, bare for å overbevise deg selv om å gjøre alt på forhånd for ikke å komme. Mange brukstilfeller er mulige, og spesielt:
– bevegelseskontroll: elektronisk armbånd for å kontrollere samsvar med karantene, deaktivering av pass for offentlig transport, automatisk oppdagelse av nummerplaten med fotobokser, kontrollporter i butikker, termokameraer i restauranter, etc. ;
– kontroll over helsetilstanden, via tilkoblede objekter hvis bruk denne gangen ville være obligatorisk, og hvis data ville bli brukt til kontrollformål;
– besøkskontroll, for eksempel å besøke et sårbart familiemedlem mens en er smittsom;
– kontroll av transaksjoner, slik at det for eksempel kan ilegges en automatisk bot, å oppdage et kjøp av medisinsk art (som kan antyde enten forurensning eller smugling i mangel), eller til og med ulovlig etterspørsel av en profesjonell tjeneste (handel, etc.) til tross for begrensningene.
Digitalisering og diktatur
Det er mye mer av samme slaget i det franske dokumentet, men dette er tilstrekkelig til å vise hvor detaljert, hvor inngripende og hvor totalt de tenker seg det digitale diktaturet. Og man vil naturligvis alltid vise til en helsesituasjon for å kunne spille på befolkningas frykt for det farlige og ukjente for å godta alt dette. Her kommer naturligvis de digitale betalingssystemene inn som hendige verktøy for total kontroll. Som vi har vært inne på mange ganger:
Hvis man avskaffer kontantene er det strake veien inn i diktaturet. Vi har pekt på at myndighetene, eller kommersielle aktører kan straffe enkeltindivider ved å nekte dem å handle, betale regninger, kort sagt nekte dem forutsetningene for å kunne leve. Dette er ikke dystopiske spekulasjoner. Det drøftes i det franske Senatet nå.
