oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Klimasaken fikk mye plass i partilederdebatten søndag – den var faktisk første sak på programmet. Som jeg regnet med, ble det en sammenhengende enetale av ni partiledere – det er vanskelig å oppfatte debatten som noe annet enn et samstemt utenomsnakk som bare tilsynelatende handlet om klimaspørsmålet.
I utgangspunktet hadde alle det samme, meningsløse perspektivet: Verden står foran en katastrofal klimakrise om noe ikke gjøres straks, og Norge er en klimaversting – til tross for at elektrifiseringen i Norge var kommet vesentlig lenger allerede i 1920 enn den er i de fleste land i dag. Norge må umiddelbart fjerne det lille vi har av utslipp, mens verden bare kan dure fram med tom klimaretorikk.
Alle partier mente med andre ord at det haster for Norge å komme i gang med rest-elektrifiseringen av landet (også på sokkelen), altså med utbyggingen av vindkraft til havs, batterifabrikker, hydrogenbedrifter, fangst og lagring av CO2, datasentre osv. Økte norske klimagassavgifter – som vil øke prisene på de fleste produkter i tillegg til strømprisen – er essensielt i tillegg til avgiftene i EU. Det er ufattelig at ingen av de norske partiene klarte å innse at det grønneste landet i verden ikke trenger å elektrifisere mer enn vårt kraftoverskudd kan administrere. Det mest oppsiktsvekkende med debatten var likevel at ingen nevnte utbyggingen av vindkraft i Norge, til tross for at det var nettopp dette alle tenkte på som det viktigste enkelttiltaket i norsk klimapolitikk!
Partilederdebatten var en ufattelig flause, der utgangspunkt for samtlige partier var en virkelighetsbeskrivelse hinsides alle realiteter. Bortsett fra Sylvi Listhaug, oppfattet alle Norge (verdens grønneste land) som det landet der noe virkelig må gjøres for å redusere klimagassutslippene i verden (men SL hadde andre misforståelser – som troen på EUs klimapolitikk). Også Bjørnar Moxnes hadde foruftige synspunkter på havvind og elektrifisering av sokkelen, men ellers var det rein Høyre-politikk på klimaet, også hos Rødt.
Norge har selvfølgelig en oljesektor som forsyner Europa med klimagassutslipp, men ingen norske partier hadde noe ønske å stoppe produksjonen – de ønsker bare å stoppe letingen etter nye oljefelt, et tiltak som selvfølgelig er uten betydning for klimaet, før etter 2050. Og om man stopper letingen nå, kan man naturligvis starte opp igjen om fire eller åtte år. Partilederdebatten var et sammenhengende ekko fra alle om at klimagassutslippene måtte reduseres, uten at et eneste effektivt tiltak ble nevnt.
Den «klimapolitikken» partilederne forfektet, har en rekke – helt andre – konsekvenser enn betydningen for klimaet. Her er to: Den kolossale prisøkningen på strøm og andre forbruksvarer, vil føre til at de økonomiske forskjellene i Norge vil øke ytterligere. At den norske venstresida kan akseptere slike konsekvenser, er ikke bare ufattelig, men nærmest et klassesvik.
Videre vil klimapolitikken generelt, altså hele bredden av «klimatiltak», føre til endringer i maktbalansen mellom klassene i Norge. Et allerede svekket demokrati, vil svekkes ytterligere slik at tvilsomme økonomiske vedtak, og vedtak som raserer lokal norsk natur lettere vil kunne gjennomføres.
