oss 100 kroner!
«Hvordan gikk du konkurs? spurte Bill. «På to måter,» svarte Mike, «først gradvis og så plutselig». – Ernest Hemingway: Og solen går sin gang.
Dette skriver Christopher Dougherty i det Pentagon-tilknyttede War on the Rocks. Artikkelen har tittelen: Gradually and Then Suddenly: Explaining the Navy’s Strategic Bankruptcy. Her et utdrag av teksten:
US Navy er på randen av strategisk konkurs. Flåten er ikke stor nok til å møte globale daglige krav til marinestyrker. På grunn av gjentatte omdisponeringer og vedlikeholdsetterslep er flåten heller ikke klar nok til å oppfylle disse kravene på en trygg måte, og den kan heller ikke raskt øke sin kapasitet i en nødsituasjon. Og for det siste er flåten ikke i stand til å møte utfordringene som Kinas stadig mer moderne og aggressive People’s Liberation Navy gir. Hvordan skjedde dette med en styrke som så sent som for to tiår siden dominerte verdenshavene til en grad kanskje uten sidestykke i menneskets historie? Svaret er gradvis og så plutselig.
En myriade av forfattere har svart på Biden-administrasjonens anmodning om innspill til forsvarsbudsjett for 2022 med en blanding av forvirring og forferdelse. Kritikere har spesielt rettet sitt raseri mot budsjettets behandling av marinen, gitt administrasjonens påståtte fokus på Kina som en strategisk konkurrent. Imidlertid er problemstillingene som kritikerne bemerket ikke begrenset til dette budsjettet, men gjenspeiler en vedvarende trend siden minst FY2019-forespørselen, som var den første forespørselen om forsvarsbudsjett som prioriterte Kina som en strategisk konkurrent. Til tross for behovet for «presserende endring i betydelig skala» for å møte den kinesiske militære utfordringen, har de siste fire budsjettforespørslene bare kunnet vise til forandringer i moderat skala.
Hvorfor det?
Standardsvaret er vanligvis en blanding av byråkratisk treghet, sneversynte tenkemåter i tjenestene og obstruksjon fra Kongressen. Treghet og provinsialisme er sterke krefter, men knapt uoverstigelige, særlig når de står overfor en klar og presserende utfordring. Mens Kongressen absolutt bestemmer den endelige formen på det autoriserte og bevilgede budsjettet, har den mindre innflytelse på den utøvende myndighetens opprinnelige budsjettforespørsel. Videre er byråkratiet, tjenestene og nøkkelkomponentene i Kongressen generelt enige om kjernen i National Defense Strategy fra 2018. Spesielt anerkjenner de at Kina er den mest presserende militære utfordringen USA står overfor; USAs militære respons bør fokusere på å avskrekke kinesisk aggresjon mot amerikanske allierte, partnere og vitale interesser i Indo-Stillehavsområdet; å avskrekke Kina hviler på en troverdig evne til å beseire dets aggresjon eller nekte Kina å nå sine mål; og at denne formen for avskrekkelse vil kreve nye metoder for å kjempe kriger støttet av moderniserte luft- og marinestyrker.
De virkelige hindringene for presserende endringer er mangel på enighet om risikoene som Kina utgjør, mangel på en felles visjon for flåtens fremtid og begrensede muligheter for å implementere en ny visjon. Selv om Pentagon og Kongressen kunne oppnå enighet om disse spørsmålene, mangler det amerikanske militæret modne forsvarsprogrammer og den industrielle kapasiteten til å bygge dem i stor skala. Disse hullene er ikke unike for marinen, men det fungerer som et nyttig eksempel for resten av forsvarsdepartementet fordi hullene er så markante i forhold til den nåværende strategiske situasjonen.
Les resten av den svært interessante artikkelen her.
Kommentar
Dette bekrefter det vi har vært inne på ved flere tilfeller. Slik som her:
Den industrielle basen for USAs våpenindustri råtner på rot
USA er utvilsomt verdens sterkeste militærmakt og har et krigsbudsjett som overgår de samlede militærutgiftene til sine åtte nærmeste konkurrenter. Men hva hjelper det når den industrielle basen for det militærindustrielle komplekset smuldrer opp?
At det er slik går fram av rapporten INDUSTRIAL CAPABILITIES fra Pentagon til Kongressen i USA. Det er Dmitry Orlov som kommenterer denne rapporten på sin egen blogg i artikkelen War Profiteers and the Demise of the US Military-Industrial Complex.
To tredeler av alle Pentagons militærkontrakter plasseres hos «the big six»: Lockheed Martin, Northrop Grumman, Raytheon, General Dynmics, BAE Systems og Boeing. Alle de andre 28.000 selskapene som produserer for krigsmaskineriet er organsiert som underkontraktører av dem i et pyramidesystem med fem lag der hvert lag prøver å tappe laget over for så mye penger som mulig.
På toppnivå ser dette velordnet og imponerende ut, men graver man nedover i systemet, viser det seg, slik det går fram av Pentagons egen rapport, at systemet smuldrer opp.
Det er også et faktum at USAs en gang så unike posisjon innen forskning og utvikling er i ferd med å smuldre opp:
Forfallet i USAs forskning og Imperiets vei mot undergangen
Og vi føler oss ikke overbeviste om at alle initiativene for å gjøre USAs universiteter mer woke vil gjenopprette kvaliteten deres.
Kinas marine med verdensrekord: 23 marinefartøyer på ett år
Er Kina den kinesiske marinen i ferd med å utkonkurrere USA og USAs marine i deres eget spill? Vi har reist dette spørsmålet i en tidligere artikkel. Vi viste til at verftet til China Shipbuilding Corp i Shanghai hadde liggende ved kai 9 destroyere og ett hangarskip samtidig.
Og dette er bare ett av de verftene som dette selskapet, som er verdens største skipsbygger, kontrollerer. Vi skrev:
Kina har simpelthen en overlegen skipsbyggingskapasitet sammenliknet med USA og er i stand til å bygge en marine som slår USA i deres eget spill i løpet av få år.
Nå skriver Southfront at Kina har bygd 23 marinefartøyer på ett år og at de dermed har satt verdensrekord. Det er en rekord ingen andre land enn Kina kan slå i dag.
I juni 2019 kom Center for a New American Security (CNAS) med en rapport med den svært talende tittelen Beating the Americans at their Own Game: An Offset Strategy with Chinese Characteristics. Forfatterne av denne rapporten er tydeligvis sjokkert over hva de har funnet ut og peker på at ved siden av kapasitet har kineserne også utviklet høyteknologiske virkemidler som kan paralysere USAs flyvåpen og marine.
Artikkelen fra War on the Rocks bekrefter og understrekes disse analysene.
