Om psykologien bak konspirasjons-benekting

0

Av Tim Foyle (Storbritannia). Off-Guardian.

Hvordan har det seg at ellers helt intelligente, reflekterte og rasjonelle mennesker nekter å vurdere tanken på at sosiopater konspirerer for å manipulere og lure dem? Og hvorfor forsvarer de denne dårlig begrunnede posisjonen med slik heftighet?

Historien viser en meget lang liste av løgnere, tyver, mobbere og sykelig selvopptatte personer og deres meget destruktive renkespill. Også i moderne tid er det utallige eksempler på korrupsjon og utrolige bedrag.

Vi vet som et faktum at politikere lyger og skjuler hvem de har forbindelser med og at store selskaper rutinemessig viser total forakt for moralske normer – at korrupsjon omgir oss.

Vi vet at svingdøren mellom de store selskapene og den politiske sfæren, lobbysystemet, korrupte reguleringsmyndigheter, media og rettsvesenet betyr at ugjerninger aldri vil bli straffet tilstrekkelig.

Vi vet at pressen lager litt støy om disse sakene av og til, men følger dem aldri opp med ekte styrke.

Vi vet at i etterretningstjenestene og politisystemet begås urettferdigheter i et fantastisk omfang som helt ordinær virksomhet, og at rettferdighet igjen aldri skjer fyllest.

Vi vet at regjeringer gjentatte ganger ignorerer eller tråkker på folks rettigheter og aktivt misbruker og mishandler folket. Disse faktaene er ikke omstridte.

Så hva nøyaktig er det som konspirasjonsbenektere med slik glød og nedlatenhet nekter å medgi? Hvorfor, til tross for alle bevis, forsvarer de hånsk og med forakt den smuldrende illusjonen om at ‘de store og gode’ der oppe et sted har alt under kontroll, bare har våre beste interesser i sinne og er samvittighetsfulle, kloke og oppriktige? At pressen tjener folket og sannheten fremfor skurkene? At urettferdighet etter urettferdighet skyldes feil og mangler, og aldri skyldes det fryktelige ordet: konspirasjon?

Hvilken fornuftig person ville fortsette å leve i en slik fantasiverden?

Uenigheten her er bare et spøsmål om omfang. Noen som er virkelig lurer på hva planene til mektige sosiopater er, vil ikke begrense dette til for eksempel bare ett selskap eller én nasjon. Hvorfor skulle de det? En slik person antar at det er sannsynlig at de samme mønstrene som vises lokalt, vil kunne oppdages oppover i næringskjeden. Men konspirasjonsbenekteren insisterer på at dette er latterlig.

Hvorfor?

Det er smertefullt åpenbart at de pyramideformede samfunns- og juridiske strukturene som menneskeheten har tillatt å bli utviklet, er akkurat den typen dominans-hierarkier som favoriserer sosiopater. En person med en normal og sunn human samarbeidsinnstilling har liten tilbøyelighet til å delta med de spisse albuene som er nødvendige for å klatre oppover en bedrifts- eller politisk stige.

Så hva forestiller konspirasjonsbenektere seg at 70 millioner eller flere sosiopater i verden driver med hele dagen, født inn i et «spill» der all rikdom og makt er samlet på toppen av pyramiden, mens de mest effektive egenskapene for å «vinne» er hensynsløshet og amoralitet? Har de aldri spilt Monopol?

klassekamp

Sosiopater velger ikke sitt verdensbilde bevisst og er rett og slett ikke i stand til å forstå hvorfor normale mennesker skulle hemme seg med en utrolig ulempe, ved å bruke samvittighet og empati, som er like mye utenfor en sosiopats forståelse som en verden uten disse tingene er for mennesker med vanlig rettferdighetssans.

Alt sosiopaten trenger for å vinne i spillet er å lyve offentlig mens han eller hun konspirerer privat. Hva kunne være enklere? For å fortsette å forestille oss at verden vi bor i 2021 ikke i stor grad drives av denne dynamikken, utgjør det hensynsløs naivitet som grenser til galskap. Hvor kommer en slik utilsiktet destruktiv impuls fra?

Spedbarnet har en medfødt tillit til dem det befinner seg hos – en tillit som for det meste er berettiget. Spedbarnet kunne ellers ikke overleve.

I et sunt samfunn, ville dette dype instinktet utvikle seg samtidig som psyken utviklet seg. Mens selvbevissthet, de kognitive og resonnerende evnene og skepsis utviklet seg hos individet, ville denne medfødte tillits-impulsen fortsatt bli forstått som et sentralt behov i psyken. Felles trossystemer ville eksistere for å bevisst utvikle denne barnlige impulsen til en bevisst plassering av denne troen et sted – i verdier og tro på varig mening og verdi for samfunnet, individet, eller ideelt sett begge deler.

Ærbødighet og respekt for tradisjon, naturkrefter, forfedre, fornuft, sannhet, skjønnhet, frihet, den medfødte verdien av livet eller undringen over alle tings mysterium, kan alle betraktes som ikke så uefne steder å bevisst plassere vår tillit og tro – så vel som mer formaliserte trossystemer.

Uansett hvilken vei som tas for å utvikle seg og utvikle ting man tror på, er det å bringe ens egen bevissthet og erkjennelse til denne medfødte impulsen som er relevant her. Jeg tror dette er et dypt ansvar – å utvikle og dyrke en moden tro – som mange, forståelig nok, ikke er klar over.

Hva skjer når dette barnlige behov i oss aldri har utviklet seg utover en opprinnelig overlevelsesfunksjon, til å stole på de i vårt miljø som rett og slett er de mektigste; de som man ser mest og er mest aktive? Når vi aldri virkelig har utforsket vårt eget sinn, tenkt dypt over hva vi virkelig tror og hvorfor? Når motivasjonen vår for å stole på noe eller noen ikke blir utfordret? Når filosofien overlates til filosofene?

Jeg foreslår at svaret er enkelt, og at beviset på dette fenomenet og kaoset det skaper er overalt rundt oss: den medfødte impulsen til å stole på moren utvikler seg aldri, den møter ikke motvekten av fornuft (eller moden tro), og forblir for alltid på sin ‘standard’ spedbarns-innstilling.

Mens den umodne psyken ikke lenger er avhengig av foreldrene, forblir det kraftige og motiverende kjerneprinsippet jeg har beskrevet intakt. Det forblir u-utfordret, uoverveid og uutviklet. Og i en verden der stabilitet og sikkerhet er fjerne minner, forblir disse overlevelsesinstinktene en barnetro, bokstavelig talt, i stedet for å bli velutviklede, veloverveide, relevante, skeptiske og oppdaterte ideer. Tillit gis til den største, høyeste, mest nåværende og ubestridelige makten, fordi instinktet bestemmer at overlevelse er avhengig av det.

Og i dette store ‘verdens-barnehagen’ er den mest allestedsnærværende makten nettverket av institusjoner som konsekvent skaper et (ufortjent) inntrykk av makt, ro, ekspertise, omsorg og stabilitet.

Etter min mening er dette hvordan konspirasjonsbenektere er i stand til å klamre seg til og forsvare den helt ulogiske fantasien, der – over et visst udefinert nivå i samfunnshierarkiet – korrupsjon, svik, onde hensikter og sykelig egoisme på mystisk vis fordamper. At, i motsetning til ordtaket, jo mer makt en person har, jo mer integritet vil de uunngåelig vise. Disse stakkars villfarne sjelene tror egentlig at der personlig erfaring og kunnskap om tidligere eksempler ikke kan forklare ting i verden – kort sagt, der det er en sperret dør – er mamma og pappa bak den og gjør deres beste for å sikre at deres lille barn vil forbli komfortabel, lykkelig og trygg for alltid.

Dette er kjernen. Den trøstende illusjonen som ligger til grunn for konspirasjonbenekterens tankesett, det smuldrende fundamentet som de bygger en ruvende borg av avvisning, for å spotte de som ser noe annet.

Dette forklarer hvordan det har seg at konspirasjonsbenekteren vil angripe enhver antydning om at den omsorgsfulle arketypen ikke lenger er til stede – at sosiopater befinner seg bak den sperrede døren, som forakter oss fullstendig eller gir blanke blaffen i oss. Konspirasjonsbenekteren vil angripe ethvert slikt forslag så heftig at man skulle tro deres overlevelse var avhengig av det – som i sammenheng med deres bevisstløse og uutviklede psyke, nok stemmer.

Deres følelse av velvære, sikkerhet, komfort og til og med en fremtid er helt (og helt ubevisst) festet til denne fantasien. Spedbarnet modnet aldri, og fordi de ikke er klar over dette, annet enn som en dyp binding til deres personlige sikkerhet, vil de angripe voldsomt enhver trussel mot dette ubevisste og sentrale aspektet av deres verdensbilde.

Det stadig gjentatte refrenget til konspirasjonsbenekteren er, ‘det er ikke mulig at  en så stor konspirasjon kunne finnes’.

Den enkle svaret på en slik selvutnevnt ekspert på konspirasjoner er åpenbart: «hvor stor?»

De største ‘medisinske’ selskapene i verden behandler rettsutgifter og skadegodtgjøring som forretnings-utgifter, for forbrytelser som spenner fra skjuling av uønskede bivirkninger i tester, til flere drap i uerklærte tester, til kolossale miljøforbrytelser.

Regjeringer utfører de sorteste og mest utenkelige ‘eksperimenter’ (forbrytelser) på sitt eget folk uten konsekvenser.

Politikere pleier å lyve til oss midt i fleisen, uten konsekvenser.

Et oligarki av finanskapitalister mener at de har rett til å forme framtida på kloden.

Og så videre. På hvilket punkt – nøyaktig – blir en konspirasjon så stor at ‘de’ rett og slett ikke kunne slippe unna med det, og hvorfor? Jeg foreslår at det er på dette punkt hvor benekterens tanker snubler og deres ubevisste overlevelsesinstinkt tar over. Det er her intellektet blir overveldet av at hendelser er for store og instinktet er å lene seg tilbake i den kjente trøstende troen som er kjent siden første øyeblikk leppene fant brystvorten. Dette er troen på at noen andre tar seg av saken – at der hvor verden blir ukjent for oss, eksisterer en kraftig og velvillig menneskelig autoritet som vi ganske enkelt må stole ubetinget på for å garantere evig følelsesmessig sikkerhet.

Denne farlige villfarelsen kan være den sentrale faktoren som overlater menneskehetens fysiske sikkerhet og fremtid i hendene på sosiopater.

Til alle som har for vane å avvise mennesker som spør, graver og er skeptiske som konspirasjonsteoretiske, vitenskaps-benektende Trump-støttespillere, er spørsmålet: hva tror du på? Hva har du bestemt deg for å stole på og hvorfor? Hvordan kan det ha seg at mens ingen stoler på regjeringer, virker det som du stoler på gryende globale styringsorganisasjoner, uten spørsmål? På hvilken måte er dette rasjonelt?

Hvis du har bestemt deg for å stole på slike organisasjoner, må du huske at disse organisasjonene, så meget glatt presentert som de er, i den moderne globale tidsalderen ganske enkelt er større utgaver av de lokale versjonene vi vet at vi ikke kan stole på. De er ikke våre foreldre og viser ingen lojalitet mot menneskelige verdier. Det er ingen grunn til å stole ubetinget på noen som helst av dem.

Hvis du ikke bevisst har utviklet en tro eller tenkt over hvorfor du tror slik du tror, kan en slik oppfatning virke misantropisk, men det er det motsatte. Disse organisasjonene har ikke skaffet seg din tillit med noe annet enn PR-penger og blanke løgner. Sann makt forblir, som alltid, hos folket.

Det er en grunn til at buddhister på det sterkeste anbefaler å plassere ens tro hos Dharma, eller livets naturlige lov, snarere enn personer, og at lignende tanker er vanlig i andre tros-systemer

Makt korrumperer. Og i verden i dag kan feilplassert og ubegrunnet tillit godt være en av de største maktkildene som finnes.

Meget omfattende kriminelle konspirasjoner eksisterer. Det er mange bevis på det. Omfanget av de som for øyeblikket er i gang er ukjent, men det er ingen grunn til å forestille seg at den nye globale tidsalderen gjør at den sosiopatiske higen etter makt eller ressurser avtar. Og definitivt ikke mens dissens blir hånet og sensurert vekk av portvoktere, ‘nyttige idioter’ og konspirasjonsbenektere, som faktisk kollaborerer direkte med den sosiopatiske agendaen gjennom deres ubarmhjertige angrep på de som prøver å skinne et søkelys på forbrytelser.

Det er ethvert menneskes presserende ansvar å avsløre sosiopatiske agendaer hvor de enn finnes – aldri å angripe de som forsøker å gjøre det.

Nå, mer enn noen gang, er det på tide å legge vekk barnlige oppfatninger og barnlige impulser, og å stå opp som voksne for å beskytte fremtiden til dagens barn, som ikke har annet valg enn å stole på oss med deres liv.

Disse setningene har fokusert på det jeg anser for å være den dypeste psykologiske begrunnelsen for konspirasjonsbenektelse.

Det er selvsagt andre motivasjoner, som ønsket om å bli akseptert; unngåelse av kunnskap om og engasjement med den indre og ytre mørke siden av mennesket; bevaring av et positivt og rettferdig selvbilde: en generalisert versjon av fenomenet der en egoistisk og brutal klasse beskytter seg selv ved å samle seg rundt mobberen; den subtile ubevisste indre overtagelsen av det sosiopatiske verdensbildet (f.eks. ‘menneskeheten er viruset’); at man får glede av å bli opprørt over andre tanker, et overlegehetskompleks eller ønsket om status; et hemmet eller uambisiøst intellekt som finner bekreftelse gjennom å opprettholde dagens maktstrukturer; den dissosiative beskyttelsesmekanismen ved å forestille seg at forbrytelser og forferdelige ting begått gjentatte ganger i løpet av vår levetid på en eller annen måte ikke skjer nå, ikke ‘her’; og vanlig tradisjonell latskap og feighet.

Min teori er at alle disse årsakene til en viss grad er fundert på det primære grunnlaget jeg har skissert her.


Med velvillig tillatelse fra OffGuardian. «Tim Foyle» (psudonym) er en engelsk skribent som liker katter, natur, musikk, menneskeheten og sannhet. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Les også: De kaller det «konspirasjon» – vi kaller det klassekamp

Forrige artikkelBritisk militærsjef: Våre spesialstyrker skal drive skjulte oppdrag mot Russland og Kina
Neste artikkelStormen som nærmer seg
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.