oss 100 kroner!
Av Bjørn Nistad.
Den 16. juni fant det lenge annonserte toppmøtet mellom Vladimir Putin og USAs president Joe Biden sted i en villa i Genève. Lite kom ut av møtet. Partene ble enige om å gjenopprette forbindelsene seg i mellom på ambassadørnivå. De ble enige om å samarbeide om cybersikkerhet. Og de bekreftet sin forpliktelse til å opptre på en ansvarlig måte som kjernevåpenmakter og å gjøre hva de kan for å unngå en atomkrig.
Ukraina, Syria og en rekke andre temaer har tilsynelatende blitt berørt under samtalene. Men etter alt å dømme har partene bare gjentatt sine allerede kjente posisjoner.
Se bilder fra åpningen av toppmøtet mellom Putin og Biden her.
Etter avslutningen av møtet holdt Putin og Biden hver sin pressekonferanse.
Hvorfor fant møtet sted når det kom så lite ut av det, og det knapt gjorde noe annet enn å bekrefte det allerede dårlige forholdet mellom Russland og USA?
Initiativet til toppmøtet kom fra amerikansk side. Biden har offentlig kalt Putin en morder, og USA prøver å stemple Russland som en røverstat. Når Biden-administrasjonen like fullt inviterte Putin til et toppmøte, må det være fordi amerikanerne ønsket noe fra Russland. Hva er ikke vanskelig å gjette.
USA fører en oppdemningspolitikk mot det stadig sterkere Kina, og landet ønsker derfor ikke at Russland knytter seg for sterkt til sin nabo i øst. Ønsket om å svekke båndene mellom Moskva og Beijing gjør at Biden er villig til å møte Putin. Dette avslørte Biden på sin pressekonferanse der han sa at Russland med tanke på sin lange grense mot Kina og Kinas ambisjoner om å bli det militært og økonomisk sterkeste land i verden, ikke kunne være interessert i en kald krig med USA.
USA vil neppe lykkes i å få Russland til å svekke båndene til Kina. Vestlig arroganse og ignorering av russiske interesser, det vestligstøttede statskuppet i Ukraina i 2014 og Vestens sanksjonskrig mot Russland har fått Russland til å foreta et strategisk valg til fordel for Kina. Det folkerike Kina utgjør en sikkerhetsutfordring i forhold til Russlands kontroll over det tynt befolkede Sibir og Fjerne Østen som den russiske ledelsen opplagt er oppmerksom på. Men i en situasjon der Vesten støtter et anti-russisk regime i Ukraina, har Russland ikke noe alternativ til å knytte seg til Kina.
Putin og den russiske ledelsen – som trolig sa ja til toppmøtet ut fra høflighetshensyn – har neppe hatt noen særlige illusjoner om hva man kunne oppnå ved et møte med den amerikanske presidenten, og fra russisk side har man under møtet tilsynelatende innskrenket seg til å gjenta kjente russiske posisjoner, for eksempel at et ukrainsk Nato-medlemskap er uakseptabelt.
De globale sikkerhetsproblemene, problemer knyttet til internasjonal handel og andre problemer og utfordringer knyttet til forholdet mellom statene i dagens verden løser et møte mellom den amerikanske og russiske presidenten uansett ikke. Skulle man løse disse problemene, måtte man få til en global Wiener- eller Jalta-konferanse der USA, Kina, EU, Russland, India og andre mektige stater og organisasjoner var representert, med mandat til å etablere en global orden basert på reelle maktforhold og interesser. Alternativet til et slikt globalt angement – som er i ferd med å realiseres gjennom en rekke samarbeidstiltak mellom Russland, Kina, India, Sør-Afrika og andre stater – er å etablere en global orden som ikke omfatter de vestlige landene.
Fra et europeisk perspektiv er det trist at en amerikansk president skal opptre på vegne av ”Vesten” i forhold til problemer som primært angår Europa, for eksempel Ukraina.
Putins pressekonferanse etter toppmøtet var preget av spørsmål fra vestlige journalister om behandlingen av Aleksej Navalnyj, menneskerettighetsbrudd i Russland og liknende. De samme spørsmålene fikk Biden fra amerikanske journalister på sin pressekonferanse, for eksempel hva som ville bli følgene dersom Navalnyj døde. Denne type spørsmål – som Putin håndterte på en grei måte ved å snakke om Guantánamo, dronedrap og andre amerikanske menneskerettighetsbrudd – hører ikke hjemme i tilknytning til toppmøter og internasjonale forhandlinger.
Forutsetningen for at stater skal kunne løse konflikter og stridigheter seg i mellom, er at de ikke legger seg bort i hverandres indre anliggender. Vestlige journalister – i likhet med mange vestlige politikere – synes imidlertid å tro at Vesten kan bestemme hvordan folk i andre deler av verden skal innrette seg hjemme hos seg selv. Kanskje var det slik på 1990-tallet, men det er definitivt ikke tilfelle i dag. Eller tror noen at USA og Kina skal kunne snakke sammen – noe de vil være nødt til av hensyn til både global fred og sikkerhet og verdensøkonomien – dersom amerikanerne tror at de kan ta kineserne i skole når det gjelder behandlingen av opposisjonelle i Kina?
Mot slutten av pressekonferansen da han av en aggressiv journalist ble spurt om hvordan han kunne forholde seg til en person som Putin som ikke engang ville uttale Navalnyjs navn, virket det som om Biden hadde fått nok. Hans utsagn om at journalisten ikke hadde forstått noe som helst, kan tyde på det. Biden er en erfaren politiker som trolig har skjønt at man må forholde seg til andre stater uavhengig av hva man måtte mene om deres ledere og interne forhold. Men ved å etablere den internasjonale menneskerettighetsindustrien og å gjøre menneskerettigheter til en sentral del av det politiske ordskiftet har vestlige statsledere og politikere skapt et Frankenstein-monster de ikke lenger har kontroll over, som ved å kreve at vestlige politikere skal snakke om menneskerettigheter i situasjoner der dette er upassende, for eksempel under internasjonale forhandlinger, gjør det vanskeligere for de vestlige landene å føre en effektiv utenrikspolitikk.
Se Putins pressekonferanse dubbet til engelsk her. Se Bidens pressekonferanse her.
Les om toppmøtet mellom Putin og USAs daværende president Donald Trump i 2017 her.
Les om et intervju med Russlands utenriksminister Sergej Lavrov i februar i år der han snakker om Russlands forhold til EU, dobbeltstandarder når det gjelder menneskerettigheter og andre spørsmål, her.
Denne artikkelen ble først publisert på Kaleidoskop.
