Det humanitær-politiske kompleks slår tilbake

0
Illustrasjon: Shutterstock
Lars Birkelund

Av Lars Birkelund.

Det humanitær-politiske kompleks, som Terje Tvedt treffende døpte det, må ha mange skjeletter i skapene sine siden de bruker så mye ressurser på å sverte folk som stiller seg kritiske til den krigen de fører mot Syria.

I denne artikkelen viste jeg blant annet at John Færseth i 2018 reiste helt fra Oslo til Trondheim å kunne «slakte» Kari Jaquessons foredrag basert på hennes opphold i Syria under krigen:

«Man spør seg naturligvis hvem som finansierte reisen, oppholdet mm. Det er i alle fall åpenbart at ikke bare norske medier, men også norske myndigheter og myndigheter over dem har interesse av å opprettholde «løgnene noen ble enige om», for å parafrasere Napoleon Bonaparte. Og hvorfor stilte ikke Færseth så mye som ETT kritisk spørsmål til Jaquesson når han først hadde reist til Trondheim

Noe lignende skjedde 12. juni som følge av at Rune Ottosen og Cecilie Hellestveit hadde sagt noen vennlige ord om min bok Norges krig mot Syria.  

«I Norge er det generelt for lite meningsmangfold i utenrikssaker. Lars Birkelunds bok bidrar på en god måte til å tilgjengeliggjøre en annen fortelling om krigen i Syria.» – Hellestveit.

«Viktig dokumentasjon og spesielt analysen av opposisjon og opptakt til militær intervensjon har klare paralleller til Libya.» –  Ottosen. 

Dette har jeg sjølsagt brukt i min markedsføring av boka, som enhver annen ville ha gjort. Lørdag 12. juni ble boka imidlertid «slaktet» i Klassekampen. For KK valgte å gi boka til Jacob Høigilt, som med sin bakgrunn fra FAFO og NUPI og som førsteamanuensis i Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo representerer et miljø som har mye å forsvare og mye å skjule, da de støtter krigen mot Syria. Høigilt har blant annet skrevet med full av forståelse om Muslimsk Brorskap (sentrale i opprøret mot Syrias myndigheter). Det er ikke noe galt i seg sjøl. Men det viser en slagside som er typisk for folk som er villige til å være forståelsesfulle overfor alt og alle, inkludert IS, men IKKE Syrias myndigheter, som kun skal tegnes i en farve: svart. Om Syria sa Høigilt så seint som 25. april at der er «bare sorgen» og at det hele skyldes «maktsyke». «Kyniske herskere var villig til å la landet brenne for å redde seg selv. Både Syria og Jemen eksempler på det», mente han i intervju med Forskning.no. For det er sjølsagt ingen av de andre aktørene i denne krigen som er drevet av noe sånt som maktsyke. I alle fall ikke USA og de andre kolonimaktene, Israel, Saudi Arabia, Al Qaeda, IS osv. Og det er kun Syrias myndigheter som har skylda for krigen, skal man tro sånne som Høigilt. Ikke USA, Qatar, Saudi Arabia, Tyrkia og de andre som startet krigen, stjeler Syrias olje, støtter terrorgrupper osv.

Det var altså Høigilt KK valgte å bruke når de omsider, etter press fra mange lesere, valgte å anmelde boka. Det kan neppe kan ha vært noe annet enn en politisk omtale fra Høigilts side, en omtale som tok sikte på å skremme folk til ikke å lese boka, som mange andre enn jeg har påpekt. Les Høygilts slakt her.  Mitt svar til Høigilt, publisert i KK 15. juni følger til slutt i denne artikkelen.

«Slakten» førte så til at visse personer innenfor Det humanitær-politiske kompleks ble oppmerksomme på at Hellestveit og Ottosen hadde sagt noe pent om boka. Det førte så til at de angrep Hellestveit og Ottosen for at de hadde gjort det.  Talspersoner for dette komplekset reagerer altså med raseri og det som kan se ut som skjulte trusler fordi 1. det endelig, etter nærmere ti år, kommer en bok som tar for seg hvordan Norge fører krig mot Syria. 2. Hellestveit og Ottosen, som er autoriteter på relevante områder, har sagt noe pent om boka. 

På Twitter sa Aage Borchgrevink fra den russofobe Norwegian Helsinki Committee «Har du virkelig skrevet denne blurben, Cecilie Hellestveit»? 

Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier  til Hellestveit i Bjørn Johan Bergers Facebooktråd:  «Ufattelig å lese det du skriver. Ufattelig. Skal Birkelunds bok tjene til å gjøre nordmenn mer robuste overfor konspirasjonsteorier? Hvorledes tenker du det skal skje? Ved immunitet og vaksinasjon med en passelig dose fra Birkelunds bok? Du siteres som positiv til boka i markedsføringen av boka. Du kan ikke ha endt opp der uten å ønske det».

 Berger i samme tråd:  «Men det er noe annet som også er gåtefullt, nemlig Birkelunds markedsføring av boka. Her ser det ut til at to prominente personer går god for den. Den ene er Cecilie Hellestveit. Hun er folkerettsforsker ved Folkerettsinstituttet og spesialrådgiver ved Norsk institusjon for menneskerettigheter, og mye brukt av norske medier som ekspert på Syria. Den andre er professor emeritus i journalistikk ved OsloMet, Rune Ottosen. Så da blir spørsmålet: Hva mener Hellestveit og Ottosen om Høigilts anmeldelse av boka – der det er veldig langt mellom superlativene, for å si det sånn»?

Bjørn Johan Berger er hemmelighetsfull. På Facebook sier han kun om seg sjøl at han bor i Oslo, på Twitter: Dislike Putin’s invation of Ukraine, fake news and whatever else that threaten our democracies. Hemmelighetsfull, men med mye tid til overs til aktivisme på Facebook og Twitter, der han er manisk opptatt av å forsvare status quo hva gjelder utenrikspolitikk, med særlig fokus på Russland og Ukraina. En aktivisme som inkluderer grove personangrep på de som ikke er så glade i opprustning, kriger, NATO og andre fiendtligheter. 

Flere personer meldte seg på i hylekoret mot Ottosen, Hellestveit og meg, blant annet advokat Brynjulv Risnes som var skuffa over at Ottosen og Hellestveit ikke ba pent om tilgivelse for at de hadde sagt noe hyggelig om boka, og «journalisten» Terje Karlsen (Transit Magasin). Det hører med til historien at ingen av disse kritikerne har lest boka. Det beste jeg kan si om slik oppførsel er at det er smålig, uttrykk for dårlig oppdragelse. Mer passende er det nok å si at det er eksempler på den nye mcchartyismen, blant folk som liker og se på seg sjøl som opplyste, ja, som en slags intelligentsia i NATOs Norge, men som i virkeligheten er overbetalte og fordomsfulle portvoktere for offisielle politisk korrekte «sannheter», enten de er sanne eller ikke.

Mitt svar til Jacob Høigilt i Klassekampen 15. juni:

«Det var da voldsomt så surmaget kulturprofessoren som skrev om boka di i Klassekampen var» – en venns umiddelbare respons på Jacob Høigilts omtale av min bok Norges krig mot Syria i KKs bokmagasin 12. juni.

Ja, Høigilt gjør noe så drastisk som å advare mot den eneste norsk-produserte boka som tar opp 1. de dødelige virkningene av sanksjonene mot Syria. 2. det problematiske ved Norges støtte til væpnede grupper i Syria. 3. norske medier og organisasjoners medvirkning til krigen (soft power). 4. norske myndigheters støtte til eksil-syriske grupper i Norge 5. myter som krigen mot Syria bygger på inkludert bruken av begreper som «borgerkrig», «folkeopprør» osv.

Jeg hevder sjølsagt ikke at jeg har gjort dette på en perfekt måte. Men noen måtte gjøre det, sjøl om det er en skitten jobb. «Slakt» av Høigilts type var lett å forutse. Derfor skrev jeg i forordet at «jeg er forberedt på slag under beltestedet fra folk som har interesse av å opprettholde det offisielle narrativet om krigen».

Høigilt benekter til og med at Norge fører krig mot Syria. Men det samme gjorde Kjell Magne Bondevik da han bomba Kosovo. Han angret det riktignok etterpå. Hva hadde Høigilt sagt hvis Syria hadde støttet væpnede islamistopprørere som okkuperte over halvparten av Norge, stjal Norges olje osv? Ville han kalt det «hjelp», som norske regjeringer påstår at de driver med i Syria? Jeg foretrekker å kalle en spade for spade og krig for krig.

Høigilt hevder at jeg ikke har sympati til overs for dem som har flyktet. Det er løgn. For det jeg skrev var at jeg har større respekt for de som forsvarer landet sitt enn de som flykter fra det: «Hvis vi mener at de som forsvarte Norge mot nazismen var helter bør vi vel mene det samme om det flertallet av syrere som ennå holder ut i Syria, i mer eller mindre aktiv kamp mot islamofascister og andre angripere innen og utenifra»?

Videre: «Den «godheten» Norge viser for de syrerne som har flyktet hit er altså dårlig for det store flertallet av syrere som «står han av» i Syria og som trenger hjelp til gjenoppbyggingen og med å få hjulene i gang igjen». Kun de mest vrangvillige vil tolke dette som mangel på sympati for de som har flyktet. Ja, det kan tenkes at jeg hadde flyktet sjøl. Men da hadde jeg jo ikke bidratt til forsvaret av landet mitt.

Høigilt har dog rett i at jeg «raser mot norske regjeringer, Nato, Amnesty International, Human Rights Watch, White Helmets, syriske opprørere, kurdere og norske journalister». Men det er det gode grunner til, som jeg viser i boka. Og de grunnene er det mange som har forstått, men altså ikke Høigilt.

Høigilt mener at jeg har en «mangelfull forståelse av regimene og de politiske prosessene i Midtøsten». Men poenget mitt, som jeg forklarer i boka, er tvert imot at hva man enn mener, tror og vet om Syrias «regime» så rettferdiggjør det ikke Norge og mer enn 60 andre lands drap på helt uskyldige syrere. Til og med syrere som ikke er gamle nok til å vite at de er syrere dør pga mangel på mat og medisiner som sanksjonene og krigen fører med seg. Hvor er Høigilts sympati for disse?

Det pågående tyveriet av Syrias olje, hvete mm, som USA og andre okkupanter av det nordøstlige Syria bedriver, medvirker sjølsagt også til at syrere sulter, dør, drives på flukt osv. Og til at Syrias myndigheter har blitt nødt til å importere olje til den delen av Syria der ca 90% av syrerne bor. Også disse nødforsyningene med olje blir utsatt for hindringer, som da den iranske oljetankeren Adrian Darya ble tatt i arrest i Gibraltar i 2019. Høigilt mener at en bok som tar opp slike temaer er verdiløs. Det får meg til å undres om han sjøl har skjeletter i skapet. Eller er det kun vennene sine han ønsker å beskytte?

Det at Høigilt ikke klarer å se likheten mellom prosessen som førte til opprettelsen av Israel, som skjedde på andres landområder, og en del kurderes drøm om en stat for kurdere på blant annet syrisk territorium kan han heller ikke klandre andre enn seg sjøl for. Likheten mellom de to tilfellene blir enda mer slående når man vet at store deler av den kurdiske befolkningen i Syria har innvandret dit i løpet av de siste 100 årene, dels oppmuntret av den tidligere kolonimakten Frankrike. Ja, man kan forstå visse kurderes ønske om sjølstyre/egen stat. Men å støtte det er å oppmuntre til evig krig. Opprettelsen av Israel har så langt ført til mer en 70 år med krig.

Helt til slutt skrev Høigilt: «Det finnes etter hvert mange norske bøker som gir innsikt i ulike aspekter av den syriske tragedien. Birkelunds bok er dessverre ikke et verdifullt tilskudd til denne litteraturen». Spørsmålet må da bli hvilken bok han anbefaler som tar for seg Norges krig mot Syria, eller «engasjement» om han vil? Svaret er at det ikke finnes noen andre.

Forøvrig planlegger jeg et forsinket lanserings-arrangement for boka etter hvert som Oslo åpner. Høigilt er hjertelig velkommen hvis han våger seg ut av sitt ekkokammer en kveld?

Bildet viser Jacob Høigilt (til høyre) avbildet under visitt i den tunisiske ambassaden i Oslo 3. juni. 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.