Washingtons grønne forgreninger i Europa

0
Annalena Baerbock / Shutterstock

Det tyske grønne partiet har en sjanse til å bli med i en regjeringskoalisjon i september-valget, etter å ha vendt ryggen til sine røtter, for å heie på Washington.

Diana Johnstone

Av Diana Johnstone. Paris.

Kjernen i det amerikanske imperiet er dets dominans over Europa. Det skjer direkte gjennom NATO og indirekte gjennom et nett av traktater, institusjoner og eliteorganisasjoner som utvikler politisk konsensus og velger fremtidige ledere i europeiske land. Dyptgående amerikansk innflytelse har forårsaket en drastisk forverring av forholdet mellom vesteuropeiske land og Russland.

Russland er en stor nasjon med en viktig plass i europeisk historie og kultur. Washingtons plan er å utvise Russland fra Europa for å sikre sin egen dominans over resten av kontinentet.

Denne politikken innebærer at man skaper fiendskap der ingen finnes og forstyrrer det som burde være et fruktbart forhold mellom Russland og Vesten.

Det er ganske åpenbart for alle seriøse observatører at handel mellom det ressursrike Russland og det høyt industrialiserte Tyskland er en naturlig kombinasjon, gunstig for begge parter – og ikke minst for Tyskland. Et symbol på det gunstige samarbeidet er Nord Stream 2-rørledningen, som nå nesten er ferdig, og som vil gi Tyskland og andre europeiske kunder sårt tiltrengt naturgass til rimelige priser.

USA er fast bestemt på å blokkere fullføringen og driften av Nord Stream 2. De åpenbare motivene er å blokkere «russisk innflytelse», å selge Tyskland dyrere gass fra amerikansk fracking og til slutt å svekke støtten til Putin i håp om å erstatte ham med en amerikansk nikkedukke, som den alkoholiserte Boris Jeltsin som ødela Russland på 1990-tallet.

Men for de europeere som foretrekker å avvise Nord Stream på grunnlag av høytflyvende moralsk hykleri, er det en overflod av stort sett fiktive påskudd tilgjengelig: Krims avstemning for å på nytt slutte seg til Russland, falsk fremstilt som en militær overtakelse; den utrolige sagaen om ikke-forgiftningen av Alexej Navalnyj; og den siste saken: en uklar eksplosjon i Tsjekkia i 2014 som plutselig tilskrives de samme to russiske spionene som angivelig ikke klarte å forgifte far og datter Skripal i Salisbury i 2018.

I følge den liberale doktrinen som rettferdiggjør det kapitalistiske «frie markedet», fører økonomisk egeninteresse til at folk fatter rasjonelle valg. Som en logisk følge, har mange fornuftige observatører trodd at egeninteressen til tyske politikere og spesielt tyske næringslivsledere ville skaper effektiv motstand mot Washingtons forsøk på å isolere Russland.

Tyske valg i september: Pragmatisme mot selvrettferdighet

Annalena Baerbock (Wikimedia Commons)

Neste september vil tyskerne gjennomføre parlamentsvalg som vil avgjøre hvem som skal bli neste kansler, Angela Merkels etterfølger. Når det gjelder utenrikspolitikk, kan valget stå mellom pragmatisme og moralsk selvrettferdighet, og det er ikke for øyeblikket ikke klart hva som vil seire.

Aggressiv selvrettferdighet har sin kandidat, Annalena Baerbock, valgt av De Grønne til å være neste kansler. Baerbocks signalering av sin flotte moralske dyd begynner med å skjelle ut Russland.

Baerbock er 40 år, omtrent ett år yngre enn partiet De Grønne. Hun er mor til to små barn, en tidligere trampoline-mester, som smiler selv mens hun snakker – et rent bilde av lykkelig, uskyldig sunnhet. Hun lærte flytende engelsk i Florida på en videregående utveksling, studerte internasjonal lov ved London School of Economics, og taler varmt for (overraskelse, overraskelse) et sterkt partnerskap med Biden-administrasjonen for å redde klimaet og verden generelt.

Rett etter at Baerbock ble valgt som grønn kandidat, viste en meningsmåling at hun ledet i et bredt felt av kandidater med 28 prosent, like foran Merkels kristeligdemokratiske parti (CDU) på 27 prosent. Men mer overraskende var en meningsmåling blant 1500 bedriftsledere laget av næringslivsmagasinet WirtschaftsWoche, som viste at Annalena Baerbock var uten tvil deres favoritt.

Meningsmålingsresultat:

Annalena Baerbock: 26,5%

Christian Lindner, FDP: 16,2%

Armin Laschet, CDU: 14,3%

Olaf Scholz, SPD: 10,5%

Har ikke bestemt seg: 32,5%

Det er naturlig at det liberale FDP (Fridemokratene) er populær blant næringslivsledere. Også Christian Lindner går inn for harde sanksjoner mot Russland, noe som indikerer at næringslivsledere foretrekker de to mest anti-russiske av utvalget. Selvfølgelig kan de primært være motivert av innenlandske problemer.

CDU-kandidaten, Armin Laschet, er derimot rimelig moderat, og krever et vennligere forhold til Russland. Men det sies at han mangler personlig karisma.

To andre partier ble nevnt i meningsmålingen. Die Linke, eller Venstrepartiet, fikk 7 prosent. Dets mest kjente medlemmer, Sahra Wagenknecht og ektemannen Oskar Lafontaine, er frittalende i sin kritikk av NATO og aggressiv amerikansk utenrikspolitikk. Men partilederne i Linke som forsiktig håper å bli inkludert som juniorpartner i en eller annen teoretisk venstrekoalisjon, viker unna slike diskvalifiserende meninger.

Partiet “Alternativ for Tyskland” (AfD) favoriserer normalisering av forholdet til Russland, men siden det er stemplet som helt til høyre, ville ingen andre partier våge å slutte seg til det i en koalisjon.

Tyske regjeringer er sammensatt av koalisjoner. De Grønne har posisjonert seg til å gå enten til venstre (deres opprinnelse) eller til høyre. Den historiske nedgangen til sosialdemokratene (SPD) og Venstrepartiets svakhet gjør utsiktene til en grønn koalisjon med CDU mer sannsynlig. En slik koalisjon kan omfatte enten SPD eller FDP, avhengig av avstemningen.

I det ene vestlige landet etter det andre finner man motstand mot en fiendtlig NATO-politikk enten på den venstre eller høyre kanten av det politiske spekteret, delt av for mange andre spørsmål noensinne til å gå sammen. Så det konformistiske sentrum dominerer, og ettersom det tradisjonelt dominerende CDU og SPD har mistet støtte, gjør De Grønne et vellykket framstøt for å okkupere sentrum.

De Grønnes partiprogram: R2P and the Great Reset

Baerbock er et perfekt produkt av prosessen for transatlantisk ledervalg. I mellom å hoppe opp og ned på trampolinen, har hennes profesjonelle interesse alltid vært internasjonale politikk fra en angloamerikansk synsvinkel, inkludert hennes mastergrad i internasjonal rett fra London School of Economics.

Hennes innvielse i transatlantisk ledelse inkluderer medlemskap i German Marshall Fund, World Economic Forums Young Leaders Program og Europe/Transatlantic Board i de Grønnes Heinrich Böll-stiftelse.

På det grunnlaget har hun steget raskt til ledelsen for De Grønne, med svært lite politisk og ingen administrativ erfaring.

De Grønne er i perfekt harmoni med Biden-administrasjonens nye ideologiske korstog for å omforme verden etter den amerikanske modellen. Hun gjentar beskyldningene om Russiagate, og uten bevis beskylder De Grønne Russland for innblanding i Europa med onde hensikter, mens de går inn for sin egen velgjørende innblanding i russisk innenrikspolitikk på vegne av en eller annen teoretisk «demokratisk opposisjon».

«Russland har i økende grad blitt til en autoritær stat og undergraver i økende grad demokrati og stabilitet i EU og det felles nabolaget,» hevder deres valgprogram. Samtidig vil De Grønne «støtte og intensivere utvekslingen» med demokratibevegelsen i Russland, som de hevder «vokser sterkere for menneskerettigheter, demokrati og rettsstat.»

Mottaksanlegget for Nord Stream 2 i Lubmin i Nord-Tyskland. Foto: Nord Stream 2.

De Grønne favoriserer harde sanksjoner mot Russland og en fullstendig stopp av Nord Stream 2: ”Nord Stream 2-rørledningprosjektet er ikke bare skadelig når det gjelder klima- og energipolitikk, men også geostrategisk – spesielt for situasjonen i Ukraina – og må derfor stoppes.”

De Grønne krever også at den russiske regjeringen gjennomfører sine forpliktelser i Minsk-avtalen for å avslutte konflikten i Øst-Ukraina, og ignorerer det faktum at det er regjeringen i Kiev som nekter å gjennomføre avtalene som hindrer en løsning.

Baerbock er fullstendig tilhenger av «humanitær intervensjoner.» De Grønne foreslår derfor endringer i FNs regler for å gjøre det mulig å omgå stormaktsvetoet (holdt av USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike) for å bruke militær intervensjoner til å «stoppe folkemord.» Hennes entusiasme for R2P (Ansvar for å beskytte, brukt så effektivt i Libya for å ødelegge landet) burde få positiv gjenklang i en Biden-administrasjon der tidligere amerikansk ambassadør til FN Samantha Power er på utkikk etter ofre å redde.

Det er unødvendig å si at De grønne ikke har glemt miljøet, og ser «klimanøytralitet» som «den store muligheten for Tyskland som en industriell beliggenhet.» Utviklingen av «teknologier for klimabeskyttelse» skal «gi drivkraft for nye investeringer.» Programmet deres krever opprettelse av en «digital euro», sikre mobile «digitale identiteter» og «digitale administrative tjenester.»

Faktisk høres det grønne økonomiske programmet veldig ut som Great Reset som fortalt av World Economic Forum i Davos, med en ny økonomi sentrert rundt klimaendringer, kunstig intelligens og digitalisering av alt. Internasjonal kapitalisme trenger innovasjon for å stimulere produktive investeringer, og klimaendringer gir incentiver. Som en ung leder i World Economic Forum, har Baerbock sikkert lært dette godt.

Joschka Fischer – ekspert i å vende kappa etter vinden.

Joschka Fischer (Wikimedia Commons)

For førti år siden krevde de tyske grønne en slutt på den kalde krigen og fordømte «fiendebildene», de negative stereotypiene som gjaldt Tysklands tidligere fiender. I dag fremmer De Grønne «fiendebilder» av russerne og er noen av de største bidragsytere til den nye kalde krigen.

Baerbock har ikke vært nødt til å forråde grønne idealer – de var allerede grundig forrådt før hun til og med ble med i partiet for 22 år siden, av Joschka Fischer.

Fischer var en rappkjeftet tidligere radikaler som ledet den «realistiske» fløyen i de tyske grønne. Hans nominasjon som tysk utenriksminister i 1998 ble entusiastisk ønsket velkommen av høytstående amerikanske tjenestemenn, til tross for at han var en dropout fra videregående skole som hadde tilbrakt ungdomstiden sin som venstreorientert gatekjemper i Frankfurt, ikke langt fra amerikanske baser.

I mars 1999 beviste utenriksminister Fischer sin verdi, ved å lede Tyskland og hans «pasifistiske» grønne parti inn i NATOs bombekrig mot Jugoslavia. Et strøk grønnmaling er spesielt verdifult når slikt skal gjøres. Mange prinsipielle grønne krigsmotstandere forlot partiet, men opportunistene strømmet inn. Fischer visste hva han burde si: hans grunn til å gå til krig var «aldri igjen Auschwitz!» – helt irrelevant for problemene i Kosovo, men moralsk fryktinngytende.

Fra sin læremester, tidligere amerikansk utenriksminister Madeleine Albright, lærte Fischer kunsten å bruke svingdøra, og i 2007 gikk han inn i konsulentbransjen med sitt eget firma og ga råd til bedrifter om hvordan man forholder seg til politiske forhold i forskjellige land. Opportunisme kan være en kunst. Han samlet også lukrative tale-oppdrag og æresdoktorgrader fra universiteter over hele verden – han som aldri fikk videregående diplom. Fra sin ungdommelige okkuperte kåk, har han steget opp til en luksusvilla i den beste delen av Berlin, med den femte i sin serie attraktive koner.

Da han ble rikere, gikk Fischer bort fra politikken og De Grønne, men Baerbock-kandidaturet ser ut til å ha gjenopplivet hans interesse. 24. april publiserte Spiegel et felles intervju med Fischer og den ledende FDP-politikeren Alexander Graf Lambsdorff, med tittelen «Vi må ramme Russland der det virkelig gjør vondt.» Fischer antydet at møtet med Lambsdorff var en forvarsel for mulig integrering av FDP i en grønn koalisjon.

I mellomtiden, i Frankrike

Over Rhinen, i Frankrike, har også de franske grønne, Europe Ecologie les Verts (EELV), tjent på folks fortvilelse over de etablerte partiene, særlig de forsvinnende sosialistene og de svekkede republikanerne. De grønne har vunnet flere ordførerstillinger takket være valg med lav deltagelse under pandemien. De har skapt litt hurlumhei ved å fordømme juletrær (som ofre for å bli hugget ned); ved å fjerne sponsingen av en flyklubb med den begrunnelse at barn ikke lenger bør drømme om å fly (dårlig for miljøet); og ved å bidra med to og en halv million euro av offentlige midler til bygging av en gigantisk moske i Strasbourg sponset av Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan for å fremme islam i Europa (Strasbourg har allerede et halvt dusin små moskeer som betjener byens tyrkiske innvandrerbefolkning).

EELV-kandidaten til det franske presidentvalget i 2022, Yannick Jadot, er inspirert av Baerbocks nåværende popularitet til å tenke stort. I en 15. april-spalte i Le Monde skrev Jadot:

“De grønne ved makten i Tyskland høsten 2021, hvis de kombineres med økologene i Frankrike i 2022, vil bidra til å skape betingelser for fremveksten av [en sterk europeisk] utenrikspolitikk og felles forsvar …”

Jadot ga kronikken overskriften: «Autoritære regimer forstår ingenting annet enn maktforhold.» “Alt de forstår er makt” er den forslitte klisjeen som alltid blir brukt av krefter som selv foretrekker å bruke makt.

Jadot beklager «den økende aggressiviteten til de autoritære regimene som styrer Kina, Russland og til og med Tyrkia» og det faktum at de «gjør vår demokratier skjørere ved å spre falske nyheter» eller «kjøpe opp våre nøkkelbedrifter». (Dette er en vits, siden USA notorisk grep inn mot Frankrikes atomenergiselskap Alstom for å hjelpe General Electric å kjøpe det. (Les Frédéric Pieruccis utrolige historie).

En ting de franske og tyske grønne har til felles er Daniel Cohn-Bendit, som har gått inn og ut av begge partier og presset dem begge inn i armene til NATO og Washington. Men en forskjell mellom dem er at mens de tyske grønne er i posisjon til å gå inn i en koalisjon enten på høyre eller venstre side, er de franske grønne fortsatt identifisert med venstre, og venstresida har veldig små sjanser til å vinne det neste franske presidentvalget, selv med en militær-grønn leder.

Biden har kunngjort at det 21. århundre er århundret med konkurranse mellom USA og Kina. For USA handler det alltid om konkurranse, aldri om samarbeid. Europa er ikke med i løpet; det tapte for lenge siden. Europas rolle er å være etterdilteren, slik at USA kan være leder. De europeiske grønne ønsker å lede disse etterdilterne, uansett hvorhen Washington fører dem.

Med velvillig tillatelse fra Diana Johnstone, som var pressesekretær for De grønne i Europaparlamentet fra 1989 til 1996. I sin siste bok, Circle in the Darkness: Memoirs of a World Watcher (Clarity Press, 2020), forteller hun om viktige episoder i forvandlingen av det tyske grønne partiet fra freds- til krigsparti. Hennes andre bøker inkluderer Queen of Chaos: The Misadventures of Hillary Clinton, Humanitarian Imperialism: Using Human Rights to Sell War og Fools’ Crusade: Yugoslavia, Nato, and Western Delusions.

Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Les også: De grønne i Tyskland vil ha «klimapartnerskap» med USA

Andre artikler av Diana Johnstone finner du her.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.