oss 100 kroner!
Av Bjørn Nistad.
Ukraina er i dag et land der motstandere av presidenten og myndighetene forfølges, der drap på regimekritiske politikere og journalister ikke etterforskes, der opposisjonelle massemedier stenges, der befolkningen i Donbass daglig bombes, der fascister og høyreekstremister får marsjere i gatene, der russisk språk og kultur undertrykkes, og der økonomien mer eller mindre har brutt sammen. På tv diskuterer fremtredende representanter for dagens makthavere hvorvidt Viktor Medvedtsjuk, leder av Opposisjonsplattformen – For livet, som sitter i husarrest etter å ha blitt utsatt for det som fortoner seg som politisk motiverte anklager om forræderi og ulovlig økonomisk virksomhet, kan utveksles med en ukrainsk spion eller sabotør i russisk fangenskap.
I denne situasjonen der det er mer enn nok av problemer å ta tak i, velger Biden-administrasjonen av alle ting å kreve at det må arrangeres homomarsjer i Ukraina, ikke minst i Donbass, slik russisk tv skadefro kunne avsløre.
Man gnir seg i øynene. Et land befinner seg i borgerkrig og oppløsning, fascister og høyreekstremister får fritt utfolde seg, og elementære rettsstatsprinsipper er satt til side. Under slike forhold kreves det at myndighetene skal arrangere homomarsjer og dermed ytterligere splitte en befolkning som allerede er så splittet at landet de bor i nærmest har brutt sammen. Omtrent det eneste folk i Ukraina er enige om, er at de – i likhet med befolkningen i resten av Øst- og Sentral-Europa – er mot homofile og homomarsjer.
Homomarsjer vil selvfølgelig ikke bidra til å løse krisen i Ukraina eller få befolkningen i det opprørske Donbass til å orientere seg mot Kiev. Tvert imot vil folk i hele Ukraina oppleve slike marsjer som et overgrep, og folk i Donbass vil i enda sterkere grad ønske å bli opptatt i Russland.
Hvorfor kommer da kravet om homomarsjer? En forklaring kan være at det hele springer ut av amerikansk innenrikspolitikk. Biden-administrasjonen kom til makten ved å appellere til diverse minoriteter, inkludert seksuelle minoriteter. Og en del av prisen Biden-administrasjonen i dag må betale, er å innfri minoritetenes krav, inkludert krav om at amerikanske myndigheter må kreve at andre land behandler grupper minoritetene identifiserer seg med, for eksempel homofile, på en god måte.
En annen og mer kynisk forklaring er at det dreier seg om å sminke Ukraina slik at landet fremtrer som liberalt, sivilisert og inkluderende. Amerikanske myndigheter vet utvilsomt at til tross for massemedias og menneskerettighetsorganisasjoners taushet er store deler av befolkningen i mange europeiske land klar over fascismen, høyreekstremismen og den politiske undertrykkelsen i Ukraina, og at det under slike forhold vil være vanskelig å oppnå europeisk støtte til Ukraina. Samtidig har behandlingen av homofile av den liberale eliten i USA og store deler av befolkningen i Vest-Europa fått status som et mål på graden av politisk kultur og sivilisasjon i et land. Et land der det er homomarsjer, kan ikke være fascistisk.
Homomarsjer skal skjule fascismen og høyreekstremismen, krigen mot den opprørske befolkningen i Donbass, stengingen av opposisjonelle tv-kanaler og andre forhold som viser at Ukraina ikke er en del av det liberale Europa dagens makthavere i Kiev hevder at de representerer og har som mål å gjøre Ukraina til en del av gjennom EU- og Nato-medlemskap.
At rettigheter for seksuelle minoriteter, nær sagt på en festisjaktig måte, i Vesten har fått status som et mål på politisk kultur og sivilisasjon kan det neppe være tvil om. Myndighetene og de politiske partiene i samtlige vesteuropeiske land bekjenner seg til rettigheter for seksuelle minoriteter og bekjempelse av seksuell undertrykkelse. Det eneste unntaket utgjør et par høyrepopulistiske partier. En regjering kan føre en politikk som er direkte undertrykkende i forhold til brede befolkningsgrupper ved drastisk å kutte i pensjoner og velferdstilbud, men like fullt bekjenner den seg til forsvar for seksuelle minoriteter og homomarsjer. Ja, til tider kan man få inntrykk av at jo mer ufolkelig og undertrykkende politikken er, desto sterkere er forsvaret for seksuelle minoriteter, som i enkelte europeiske land har gått så langt at det omfatter bygging av egne toaletter for personer som nekter å definere seg som mann eller kvinne.
Det liberale Europas feiring av sin egen liberalitet i form av toleranse og velvillighet for seksuelle minoriteter samtidig som øyne og ører lukkes for forhold som angår liv eller død for vanlige mennesker, kan bli direkte grotesk. En slik situasjon hadde vi våren 2014. Den våren vant som kjent drag queen-artisten Conchita Wurst den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen, og det liberale Europa var i ekstase. At en mann som erklærte seg som kvinne og brukte kjole samtidig som vedkommende hadde skjegg, kunne vinne Melodi Grand Prix-finalen ble tolket som et bevis på at europeere var opplyste og tolerante, og at europeisk kultur var overlegen i forhold til andre kulturer. Kiev-regimets såkalte anti-terroroperasjon mot den opprørske befolkningen i Donbass, innbefattet bombing av byer og tettsteder, som ble igangsatt samtidig som Melodi Grand Prix-finalen fant sted, fikk ikke en tiendedel så mye oppmerksomhet som Conchita Wursts sangtriumf. For det liberale Europa er det større grunn til å feire at en person med blandet kjønnsidentitet vinner en sangkonkurranse enn å protestere mot at en sivilbefolkning bombes.
Denne artikkelen ble først publisert på Kaleidoskop.
