oss 100 kroner!
Rapport fra en utagerende ungdomstid Del 2
En sein ettermiddag vinteren 1970 var jeg på vei til spillejobb på lånt damesykkel, i strålende humør, med munnspill i lomma og hår flagrende nedover en pels av mår, kjøpt på loppemarked i Amsterdam. Målet var poesiaften på sosialskolen i Trondheim, hvor jeg skulle kompe en fyr som leste dikt om Satchmo. Turen endte med soning på ei knust enecelle i Gjøvik kretsfengsel.
Av Geir Sundet.
Utferdstrang og nysgjerrighet
Mange av oss som blei født kort tid etter krigen, gikk inn i ei opprørsk ungdomstid. Generasjonsmotsetninger, nye alternative kulturelle eller religiøse bevegelser, nye boformer, opprørske politiske bevegelser.
Religionen i bibelbelte la både lokk på tanker og handlinger. De kunne være syndige, farlige og forbudte. Røde politiske bevegelser blei stempla som hedenske, og kunne føre til et liv i helvete. Den brede vei førte til fortapelse og evig pine, men den trange sti blei for noen av oss stadig trangere. Det gjorde også småbytryggheten. Småbyens gode solidariske samhold som man seinere lærte å verdsette, hadde ei bakside med dobbelmoral, sladder og baksnakking. Det utfartvinduet sjøen hadde representert var i ferd med å lukke seg på slutten av sekstitallet, og for meg var det uansett aldri et alternativ. Det var et av de få forbuda hjemmefra som blei respektert. «Du skal ikke la dine barn vokse opp uten en far». Så jeg dagdrømte i timevis med fingeren på et kart over Europa, gjennom Tyskland, inn på småveiene i Frankrike, og la planer, når jeg skulle gjort matematikkoppgaver på gymnaset. Og endte ironisk nok opp som langtransportsjåfør noen år seinere.
Drivkraften i livet, hovedmotsigelsen som det blei hetende utover søttitallet, var kampen mellom frihet og trygghet, og det prega naturlig nok de underordna valgene. Småbytryggheten opplevdes som tvang, og etter hvert slo pendelen for langt ut, slik den ofte gjør når man korrigerer og skifter kurs. Hovedsida i motsigelsen skifta fra trygghet til frihet. En frihet som etter hvert blei slitsom, vanskelig og tilslutt helsefarlig.
Snuten er fienden
Denne ettermiddagen havna jeg i bakhold i Innherredsveien. Full sperring. Ingen mulighet for flukt. To politiaspiranter med for altfor store luer tok meg for manglende lys på sykkelen. Reaksjonen deres var mer tilpassa voldtekt, væpna ran eller besittelse av store mengder forbudt stoff. Jo mer alvorlige stemmer, forsøk på avskrekkende autoritært kroppsspråk, trusler om straff og etter hvert løfter om straff, jo mer morro hadde jeg. Det endte med 25 kroner* i bot, subsidiært to døgn i fengsel. Min innsats kan vel i ettertid sammenliknes med å prate på seg et gult kort på vei til garderoben fra en kamp hvor dommerteamet hadde mista grepet på kampen.
På kammeret noen dager seinere lurte vakthavende lattermildt på hva i h….te jeg hadde gjort? Over hundre var tatt, en var anmeldt. Jeg husket min fars «skal du fram her i verden min sønn, så bukk». I alle fall ikke tråkk på stoltheten til øvrigheta eller makta. Men jeg skulle ikke fram, jeg skulle på spillejobb, og snuten, det het snut og ikke purk, var hovedfienden i vårt miljø. Et miljø på kant med loven, men også et miljø politiet gjorde sitt beste for å provosere. Så dette var en strålende anledning til hevn og billig morro.
Trangen til frihet falt sammen med framveksten av en ny ungdomskultur. Utover sekstitallet fikk vi ei bølge der England var det viktigste utgangspunktet, to elektriske gitarer, slagverk og bass var kjerna. Piratskip utenfor kysten av England som brøyt kringkastingsmonopolet og pusha pop og rock utover verden var en viktig formidlingsform.
Det var lett å få sommerjobb i småbyen på sekstitallet. Verftet, Ståltrådfabrikken, Parkvesenet, Samvirkelaget. Legge seg opp kroner. Ut på landeveien med tommelen i været.
Jeg var i England fire somre på rad. Jordbærplukking med skolelever fra hele verden det ene året, og med omreisende irske sesongarbeidere og engelsk ungdom det neste. Opplevde Pretty Things i 68 på undergrundsklubben Middle Earth i Covent Garden, klappa for Al Stewart og Roy Harper på festival i Woburn Abbey. Besvimte på gata etter Hyde Park konserten da Rolling Stones hedra Brian Jones i 69. Overnatta i nedrivingsleiegård i Paris med unge Marokkanere, og opplevde på nært hold hvordan «Flix’en», purken i Paris stilte opp utenfor kinolokale for å provoserte oss niggere når vi hadde sett Easy Rider, helt uavhengig av hudfargen vår. Fire timer i arrest hvis de ikke likte deg. Samling på de små øyene i Seinen om kvelden. Gitaren og jointene som gikk rundt. Og jeg fikk oppfylt drømmen om å haike på småveiene i Frankrike. Besøkte Paradisio og Melkweg club i Amsterdam og jubla for Jimi Hendrix på hans siste store konsert på Isle of Wight i 70, verdens angivelig største rockekonsert. Og hele tida intense samtaler og diskusjoner. Hvordan er verden skrudd sammen? Hva gjør USA i Vietnam? Krig, imperialisme, kulturrevolusjon i folkerepublikken Kina. Hva er rett? Hva er galt? Hva bør vi gjøre? Når du haika, fikk du snakka med studenter, direktører, lastebilsjåfører og gamle koner.
De første opprørstendensene var individuelle og handla om utseende. To av kameratene mine slutta å klippe seg. Jeg fulgte etter. Dette var et voldsomt brudd på konformiteten i småbyen. Mye ståk i heimen, men egentlig bare en rein kopi av våre nye helter i Rolling Stones, Small Faces og The Who. Likevel nok til at enkelte skoler utviste folk.
Men også vibbene fra hippiene i San Fransisco og Timothy Leary** nådde Norge, slik kulturelle utrykk fra USA gjør i stadig sterkere grad i dag. Det fulgte en solid dose dop med i denne pakka. I første linje hasjisj, marihuana og LSD, men i miljøene som utvikla seg fikk amfetamin, kokain og heroin og hele legemiddelkatalogen innpass. Lista var lang.
Hjemme i kollektivet hadde vi allerede med glede begynt å planlegge rettsaken. Men vakthavende sa retten bare var en formalitet som ville påføre meg ekstra saksomkostninger. Et bedre alternativ var å vedta, men nekte å betale.
En tid seinere fikk jeg brev om utpanting med klokkeslett og dato pantefogden ville komme. Det var like etter min 20 års dag, hvor høydepunktet hadde vært bassistens mislykka forsøk på å sykle ned den bratte baktrappa. Vi brukte mitt sengetøy til å tørke blod. Som var det eneste jeg eide mens vi venta på fogden. Alt annet, som mer eller mindre var en platespiller, noen plater, endel bøker og ei potteplante, var overført til min venn bassisten. Pantefogden dukket dessverre aldri opp.
12 offisielle vinduskonvolutter seinere, etter nær to års saksbehandling i fire politidistrikt, blei jeg innkalt til soning. Jeg tenkte da at spøken var dradd langt nok, og ville betale. Men, min daværende sjef mente soning kunne være en viktig erfaring i livet, anbefalte meg å gå i fengsel og ga meg fri. Soning av bøter kom ikke i strafferegisteret, så jeg fikk to døgn i Gjøvik kretsfengsel i ei nyknust celle, hvor de fleste vindusglassa mangla.
Jeg kom ut igjen forkjøla, men med et plettfritt rulleblad, som det heter.
At jeg på dette tidspunktet allerede sto i politiets arkiv var ukjent. På en plass som fikk langt større betydning enn en plett i bøteregisteret. Det skjedde fordi politimesteren i Stavanger, med åpne øyne og fullt overlegg brøyt loven den 24. november 1971, et lite år etter at jeg sykla uten lys på sykkelen. Da han tretti år seinere blei avslørt førte det ikke til straff.
Mer om det i en seinere artikkel.
Forrige artikkel i denne serien:
En tur til Bodø, en tur i fengsel og en tur på taket.
Rapport fra en utagerende ungdomstid 1:
Kilder
* 25 kroner i 1970 tilsvarer 219 kroner og 12 øre i 2020.
** Timoty Leary. Turn on, tune in, drop out https://en.wikipedia.org/wiki/Turn_on,_tune_in,_drop_out
I podcasten «Avlyttet», episode 1: Første lytt, er episoden med politiet og sykkelen omtalt etter 27:40 minutt. Riktignok ikke helt slik den skjedde. Stikkord: Sivil ulydighet. Far til Sven. Kommunist. https://soundcloud.com/avlyttet/pilot-16022016
Middle Earth Club: https://en.wikipedia.org/wiki/Middle_Earth_(club)
https://gramho.com/media/2171646780025768032
Woburn Abbey Music Festival 1968
https://thefatangelsings.com/2018/07/08/woburn-music-festival-6th-7th-july-1968/
Rolling Stones Hyde Park 1969: https://www.youtube.com/watch?v=9iOaasiwPnk
https://www.theguardian.com/music/2013/apr/07/stones-park-first-time-around
Isle of Wight 1970: https://no.wikipedia.org/wiki/Isle_of_Wight-festivalen
Festivalpass til hele festivalen kosta 3 engelske pund, ca 60 kroner.
