Hvis de begynner å bli opptatt av menneskerettighetene i ditt land, er det et ganske godt tegn på at du snart blir bombet

0
Fra NATOs bombing av Beograd.

Hvordan språket i mediene oppmuntrer venstresida til å støtte kupp, krig og intervensjon.

Alan MacLeod

Av Alan MacLeod.

I en tidligere artikkel gransket vi eksempler på studier som viser hvordan pressen bidrar til å skape støtte for regimeskifter og andre ting vi gjør i utlandet blant venstreorienterte lesere, en gruppe som tradisjonelt er skeptisk til konflikter.

Les: Humanitær imperialisme


Litt aksept av fortellingen, eller i det minste en nøling med å gjøre motstand mot den, er nødvendig blant USAs mer venstreorienterte halvdel for å sikre at amerikanske intervensjoner gjennomføres med minst mulig intern motstand. For å oppnå dette, bruker de store medieselskapene fortellinger om menneskerettigheter og humanitære inngrep for å overbevise de som befinner seg politisk til venstre for sentrum om å akseptere, eller til og med støtte, hva USA gjør i utlandet. Man kan si det er en slags behandling for landets 50 år lange Vietnam-syndrom.

Det som følger er noen av de vanlige motivene som brukes av den herskende klassens medier for å overbevise skeptiske venstreorienterte om at denne gang er ting annerledes, og selge en progressiv intervensjon som alle kan støtte.

Tenk på kvinnene!

Det store flertallet av verden var motstandere av det amerikanske angrepet på Afghanistan som fulgte angrepene 11. september 2001. Imidlertid fikk saken overveldende støtte fra den amerikanske befolkningen, også fra demokrater. Da Gallup spurte om okkupasjonen i 2019, var det faktisk litt mer støtte for å beholde soldater der blant demokrater enn republikanere – 38% mot 34% – og litt mindre støtte for å trekke dem tilbake ( 21% mot 23%).

Mediedekningen kan delvis forklare dette fenomenet. Den overbeviste noen, og ga i det minste ryggdekning for de med makta. Dette var ikke en angrepskrig, insisterte de. De var ikke bare der for å fange Osama bin Laden (som Taliban faktisk tilbød å utlevere); dette var en kamp for å bringe frihet til de undertrykte kvinnene i landet. Som førstedame Laura Bush sa:

Suzanne Nossels reklamekampanje for NATO da hun var sjef for Amnesty.

Vi respekterer våre mødre, våre søstre og våre døtre. Å bekjempe brutalitet mot kvinner og barn er ikke uttrykk for en spesifikk kultur; det er aksept av vår felles menneskehet – en forpliktelse som deles av mennesker som ønsker det beste på alle kontinenter … Kampen mot terrorisme er også en kamp for kvinners rettigheter og verdighet.

Kriger kjempes ikke for å frigjøre kvinner, og bombing av mennesker er aldri en feministisk aktivitet. Men New York Times var blant de viktigste arkitektene i å konstruere troen på en uvirkelig feministisk krig. I løpet av få uker etter invasjonen rapporterte avisen om en «gledelig tilbakevending» av kvinner til skoler for høyere utdanning. De lagde et portrett av en student som:

tripper opp trappene, først forsiktig, kroppen hennes dekket fra ansikt til fot av blå bomull. Da hun nærmet seg døren, kastet hun tøyet tilbake over hodet og avslørte runde kinn, mørkt krøllet hår og de nysgjerrige brune øynene til en student.

Den overdrevne symbolismen var lett å se: Dette var et land som forandret seg, og alt takket være invasjonen.

Også Time Magazine brukte denne vinklingen omfattende. Seks uker etter invasjonen (26/11/01) fortalte bladet leserne at «den største framvisningen for massefrigjøring siden kampen for stemmerett» fant sted da «kvinnelige ansikter, sjenerte og lysende, kom ut fra de mørke kjellerne,» tok av seg slørene og tråkker symbolsk på dem. Hvis konklusjonen ikke var tydelig nok, forklarte de direkte til leserne «synet av jubel var en høytidgave, en påminnelse om grunnene til at krigen var verdt å kjempe utover det grunnleggende selvforsvaret.»

«Hvor mye bedre vil deres liv bli nå?» spurte Time (12/3/01). Ikke mye bedre, viste det seg.

Et par dager senere inneholdt Times omslag (12/3/01) et portrett av en blond, lyshudet afghansk kvinne med ordene “Løftingen av sløret. Den sjokkerende historien om hvordan Taliban brutaliserte kvinnene i Afghanistan. Hvor mye bedre vil deres liv bli nå? ”

Dette var representativt for et mye bredere fenomen. Carol Stabile og Deepa Kumar publiserte en studie i Media, Culture & Society som viste at det i 1999 var 29 amerikanske avisartikler og 37 kringkastede TV-reportasjer om kvinners rettigheter i Afghanistan. Mellom 2000 og 11. september 2001 var tallene henholdsvis 15 og 33. I løpet av de 16 ukene mellom 12. september og 1. januar 2002 ble amerikanere imidlertid oversvømmet med historier om emnet, med 93 avisartikler og 628 TV-reprotasjer. Da de virkelige målene for krigen var sikret, stupte disse tallene.

Budskap som var imot krig var stort sett fraværende fra de store medieselskapenes dekning. Faktisk, som FAIR-grunnlegger Jeff Cohen bemerket i boka Cable News Confidential, instruerte CNN-ledere sine ansatte om å hele tiden motvirke bilder av sivile tap med buskap som støttet krigen, selv om «de kan begynne å høres innlært ut.» Denne typen dekning bidro til å få 75% av de demokratiske velgere til å støtte bakkekrigen.

Etter hvert som virkeligheten ble klarere, ble det stadig vanskeligere å late som om kvinners rettigheter i Afghanistan ble alvorlig forbedret. Kvinner står fortsatt ovenfor de samme problemene som de gjorde før. Som et kvinnelig afghansk parlamentsmedlem fortalte Phyllis Bennis fra Institute for Policy Studies (17/2/21), har kvinner i Afghanistan tre hovedfiender:

Den ene er Taliban. Nummer to er denne gruppen krigsherrer, forkledd som en regjering, som USA støtter. Og den tredje er den amerikanske okkupasjonen…. Hvis dere i Vesten kunne få den amerikanske okkupasjonen ut, ville vi bare ha to.

Imidlertid klarte Time å finne en måte å nå hjertet til de venstreorienterte leserne for skape støtte til fortsatt okkupasjon. Med et sjokkerende bilde av en 18 år gammel lokal kvinne som fikk øre og nese avskåret, ba en forsidesak fra 2010 (8.9.10) leserne om å tenke over «hva som skjer hvis vi forlater Afghanistan.» Den klare implikasjonen er USA må bli værende for å forhindre ytterligere brutalitet – til tross for at kvinnens lemlestelse skjedde etter åtte års amerikansk okkupasjon (Extra!, 10/10)

Knepet blir fortsatt brukt den dag i dag. I mars rapporterte Vox (3/4/21) på en troskyldig måte at stabssjef generalmajor Mark Milley fremmet en følelsesladet bønn til Biden om at han måtte bli i Afghanistan, ellers vil kvinners rettigheter «gå tilbake til steinalderen.» Det er godt å vite at de øverste delene av det militær-industrielle komplekset er fylt med slike ihuga feminister.

I virkeligheten har nesten 20 års okkupasjon bare ført til en situasjon der null prosent av afghanere anså seg for å være «blomstrende» mens 85% «lider», ifølge en Gallup-måling. Bare en av tre jenter går på skole, enn si universitet.

Og alt dette overser det faktum at USA støttet radikale islamistiske grupper og deres overtakelse av landet til å begynne med, et skritt som drastisk reduserte kvinners rettigheter. Før Taliban var halvparten av universitets-studentene var kvinner, det samme var 40% av landets leger, 70% av lærerne og 30% av dets statlige funksjonærer – noe som gjenspeiler reformene gjort av den sovjetstøttede regjeringen som USA brukte enorme ressurser på å ødelegge.

I dag, i halvparten av landets provinser, er færre enn 20% av lærerne kvinner (og i mange av dem er det færre enn 10%). Bare 37% av ungdomsjenter kan lese (sammenlignet med 66% av guttene). I mellomtiden blir det å være kvinnelig gynekolog nå ansett som “en av de farligste yrkene i verden” (New Statesman, 9/24/14). Så meget for en ny gullalder.

Temaet “tenk på kvinnene” er langt fra unikt for Afghanistan. Faktisk brukte britiske imperiale propagandister fra 1800-tallet hinduiske kvinner i India og muslimske kvinner i Egypt som påskudd for å invadere og erobre disse landene. Taktikkens levetid er kanskje et bevis på dens effektivitet.

Han angriper sitt eget folk!

En av de mange begrunnelsene som ble brukt til å skape offentlig støtte for den katastrofale Irak-krigen, var at Saddam Hussein var et monster som var en fare for sitt eget land. ‘Det er ingen tvil om at Iraks leder er en ond mann. Tross alt gasset han sitt eget folk. Og vi vet at han har jobbet med masseødeleggelsesvåpen,” sa president George W. Bush ofte, mens media etterplapret hvert eneste ord.

Under oppmarsjen til Irak-krigen ble New York Times plutselig ekstremt opptatt av Husseins forbrytelser mot sivile. Utenrikskorrespondent John F. Burns (1/26/03) sammenlignet for eksempel ham med Stalin og fordømte ham for å ha kastet Irak ut i et «blodbad av middelalderske proporsjoner.» Hovedpoenget i hans argument for regimeendring var ironisk nok behandlingen av fanger i Abu Ghraib-fengselet. Hvordan gikk det med den saken?

Samtidig som NATO bestemte seg for å intervenere i Libya for å styrte Muammar Gaddafi, var de store medieselskapene fylt med følelsesladete påstander om hans regime, og de fleste fortalte leserne at han hadde angrepet “sitt eget folk” (f.eks. McClatchy, 21/2/11; Washington Post, 11.11.11; New York Times, 15.3.11).

Washington Post (4/1/11), som støttet intervensjonen, rapporterte at «en massakre på sivile som utgjorde en forbrytelse mot menneskeheten», sannsynligvis ville ha skjedd hvis NATO ikke hadde gjort noe. Den sammenlignet den antatte forestående massakren med holocaust, og antydet at USAs handlinger «fulgte refleksjon i det internasjonale samfunnet om svikt i å forhindre folkemord på 1990-tallet.» New York Times-skribent Ross Douthat (21/3/11) berømmet også angrepet som ”det vakre idealet om en liberal internasjonalistisk intervensjon”, og hevdet at dets “humanitære formål” var tydelig for alle å se.

Uttrykket «å drepe sitt eget folk» (eller «gasse» dem) ble vanlig i medias fortellinger om fiendens overgrep, siden det direkte gikk inn den nye doktrinen om Ansvar for å beskytte, et juridisk rammeverk som tillot militær intervensjon i andre land med humanitær begrunnelse. I praksis ble det imidlertid generelt brukt for å styrte land som var motstandere. Data fra Google Trends viser bare liten interesse for libyske menneskerettigheter fram til begynnelsen av 2011, en massiv økning i mars (datoen for NATO-intervensjonen) før den raskt falt ned til ubetydelige nivåer og har forblitt der siden. Et flertall av demokratiske velgere støttet intervensjonen, nesten på nivå med republikanerne.

Det faktum at snakket om menneskerettigheter i Libya er redusert til en minimum, antyder enten at situasjonen har forbedret seg drastisk der, eller at det i utgangspunktet var skjulte motiver for snakket om menneskerettigheter. Det er tydeligvis ikke førstnevnte (FAIR.org, 28.11.17). At media mistet interessen for menneskerettighetssituasjonen like etter en vellykket militær intervensjon, antyder sterkt at deres nyvunne iver ikke var ekte, og hele tiden var et verktøy for å selge krig.

Som med Libya, sammenfalt det største omfanget av diskusjonen om menneskerettigheter i Syria med den amerikanske bombingen av landet i april 2017. Dekningen var stor gjennom hele den tidlige perioden av borgerkrigen, selv om den har dabbet av de siste årene mens seieren til Bashar al-Assads regjering blir stadig mer sikker. For de store medieselskapene er Assad en diktator som «gasser sitt eget folk» (f.eks. Vox, 4/4/17; Bloomberg, 12/4/18; New York Times, 25/6/18; Economist 6/18/20) og så, legges det opp til, må noe gjøres – og dette «noe» involverer sannsynligvis involverer militære jetfly. (I en undersøkelse fra 2019 var langt flere demokrater imot å trekke amerikanske tropper ut fra Syria enn republikanere: 66% mot 23% — 1/9/20.)

Et fremtredende liberalt argument for intervensjoner kan bli funnet i Huffington Post (26.08.13), der advokat Josh Scheinert argumenterte for at «Syrias sivile har betalt den høyeste prisen» for Obamas nøling, og krevde at at dette «må endres». Scheinert skrev at han ønsket å «tro at når det gjaldt de verste grusomhetene, ikke bare de virkelig ille, har vi som globalt samfunn gått videre fra vår mørke historie av mislykkethet.» Med mislykket mente han ikke aktiv amerikansk deltakelse eller ledelse i kupp, kriger og folkemord i Latin-Amerika og Sørøst-Asia (for å nevne noen få eksempler), men de gangene det amerikanske militæret ikke grep inn.

Guardian-spaltist Natalie Nougayrède (1/1/19) (del av Integrity Initiative! o.a.) fremmet et lignende argument og hevdet at «Assad kan fortsatt stilles for retten – og Europas rolle er avgjørende.» «Massive menneskerettighetsbrudd må ikke gå ustraffet hen,» argumenterte hun og hevdet at arrestasjonen hans ville «virke avskrekkende mot videre blodsutgytelse.» Selvfølgelig, den eneste realistiske måten å arrestere Assad på, som hun sikkert forsto, ville være å sende en invasjonsstyrke inn i landet for å styrte regjeringen og kidnappe ham. Dermed klarte hun effektivt å fremstille det som ville være et totalt militært angrep likt det som skjedde i Irak som et lite juridisk svar som hadde som mål å forhindre brudd på menneskerettigheter.

Noen ganger vil grusomheter rett og slett bli fullstendig diktet opp, for eksempel Gaddafis Viagra-fullstappede voldtektsskvadroner, Saddams soldater som dreper babyer i kuvøser, eller «Gay Girl Damaskus«. President Lyndon Johnson brukte den imaginære «åpne aggresjonen i internasjonalt farvann» kjent som Tonkinbukt-hendelsen for å overbevise Kongressen om å autorisere Vietnamkrigen (FAIR.org, 8/5/17).

Går vi lengre tilbake, var hendelser som USS Maine-eksplosjonen – begrunnelsen for USAs intervensjon i den kubanske uavhengighetskrigen – og den britiske propagandaena fra første verdenskrig om tyskere som spiddet babyer på bajonetter, korsfestet fanger og halshugde barn, hjalp til med å piske en skeptisk, pasifistisk befolkning opp til en blodtørstig iver.

Vi må redde demokratiet!

Washington Post: Regionen kan ikke bare stå og se på mens Venezuela sjangler nærmere borgerkrig

Denne klisjeen har blitt brukt mye mot Venezuela, som Washington Post illustrerer. Avisens redaksjon har publisert leder etter redaksjonell leder som forlanger et kupp (eller mer) for å angivelig redde demokratiet.



I stedet for å «stå og se på» mens Venezuela sjangler nærmere borgerkrig, ser det ut som om Washington Post (30.6.17) vil at USA aktivt skal gripe inn for å gjøre borgerkrigen mer sannsynlig.

Avisen (30.6.17) støttet sterkt en bølge av vold fra opposisjonens side i 2017 som drepte minst 163 mennesker, inkludert en hendelse der en opposisjonsleder stjal et militærhelikopter og brukte det til å bombe Høyesterett og innenriksdepartementet. Avisen antydet sterkt (og falskt) at det var gjort av Maduro-regimet selv, som tydde til stadig mer ”søkt” og ”brutal” undertrykkelse av demonstrasjoner som har “støtte fra det store flertallet av venezuelanere.”

Faktisk viste dette «store flertallet» seg å være mindre enn 3% av landet, slik en meningsmåling som ble laget den uken av et firma med forbindelser til opposisjonen viste. Åttifem prosent var motstandere av bevegelsens taktikk, med 56% mot enhver form for handling overhodet, selv om den var helt fredelig. Dette fortsatte en lang trend med medier som gjorde det store flertallet av venezuelanere usynlige, der bare de som var enige i Washingtons ambisjoner var verdige å bli betegnet som «det venezuelanske folket» (FAIR.org, 31/1/19).

Den samme lederen kom med en rekke spådommer ment å oppildne til handling, der det heter seg at hvis ikke USA gjorde noe, ville Maduro «eliminere den opposisjonskontrollerte nasjonalforsamlingen» og «forvandle Venezuela til et regime etter Cubas mønster.» Ingenting av dette har vist seg å stemme. Avisen virket forvirret av mangelen på appetitt for et kupp blandt Venezuelas naboer, og forklarte dette ved å fortelle leserne at de hadde blitt «bestukket av Caracas med billig olje.»

En måned senere informerte redaksjonen (7/27/17) oss fortsatt om at det voldelige USA-støttede kuppforsøket faktisk var en fredelig demonstrasjon støttet av «det store flertallet av sitt eget folk», og at «Venezuelas lovløse regime” var  den som selv gjorde et kupp mot demokratiet. Vi må handle nå, var budskapet, ettersom Maduro var i ferd med å «avskaffe» nasjonalforsamlingen og «avbryte fremtidige valg». Igjen, ingenting av dette skjedde faktisk.

«Responsen fra USA og andre demokratier [mot Venezuela] har konsekvent vært utilstrekkelig,» beklaget redaksjonen. Gitt at alt bortsett fra aktiv militær intervensjon allerede var prøvd, var implikasjonen for hva som burde gjøres klar.

I tilfelle det ikke var åpenbart nok, kjørte imidlertid avisen (11/11/17) også en kronikk med overskriften ”sjansene for et militærkupp Venezuela øker. Men kupp kan noen ganger føre til demokrati.” Kronikken hevdet at Maduro hadde «slått ned på dissidenter med makt og hardt overkjørt landets demokratiske institusjoner.» Militæret, bemerket det, vil «spille en nøkkelrolle i å avgjøre om et land vil gå over til ekte demokrati.»

“Ortega styrte først Nicaragua i 11 år etter revolusjonen i 1979, til han ble kastet i landets første virkelig demokratiske valg,” skrev Washington Post (8/12/16) og ignorerte valget i 1984. For Washington Post er valg bare demokratiske hvis de kandidatene favorisert av USA vinner.

Washington Post (8/12/16) har også hevdet at det var nødvendig at noe måtte gjøres mot Nicaragua for å redde demokratiet. Den venstreorienterte president Daniel Ortega, sa redaksjonene til leserne, har vist «utrolig forakt for demokratiske normer», inkludert å ha ledet «en opphevelse av konstitusjonelle begrensninger under falske påskudd, for hvor mange perioder man kunne være valgt, valgsvindel, trusler mot opposisjonen og kontroll over store medier.» Hvordan kan USA, som avisen hevdet «brukte så mye penger og politisk kapital for å fremme demokrati i Nicaragua i løpet av 1980-tallet,» sitte stille og ikke tilby annet «enn mild verbal motstand?»

Nivået av forakt som vises her for grunnleggende historisk sannhet er svimlende. I virkeligheten trente, bevæpnet og finansierte USAs myndigheter på 1980-tallet høyreekstreme dødsskvadroner som skapte kaos i Nicaragua og resten av regionen og drepte hundretusener i folkemord som området aldri vil komme seg etter. Bortsett fra at bakmennene ble funnet skyldig i amerikanske domstoler, ble Reagan-administrasjonen prøvd og domfelt av Den internasjonale domstolen på 15 punkter som angikk ulovlig bruk av makt. Det er antagelig disse handlingene avisen beskrev for leserne som «å fremme demokrati», og derved bruke en mytisk fortid for å overbevise venstreorienterte lesere om at ytterligere «fremming av demokrati» er nødvendig i dag.

USA har i årevis støttet en innenlandsk protestbevegelse med sikte på å velte Ortega. Det har imidlertid ikke klart å komme veldig langt, først og fremst på grunn av hans utbredte støtte i befolkningen og hvor upopulær opposisjonen er.

De store medieselskapene skjente på USA, men stort sett bare for ikke å gjøre nok for å sikre et regjeringsskifte. «Hva Amerika må gjøre for å hjelpe Nicaragua med å gjenopprette demokratiet,» lyder overskriften i the Hill (1/30/20). Artikkelen tilrådde at USA må «diversifisere sin strategi og forsterke sanksjonene mot regimets innsidere som medvirker i å utføre brudd på menneskerettigheter.» «Hvorfor er Daniel Ortega fremdeles ved makten, to år etter at Nicaraguas masseopprør startet?» surmulte en overskrift i Washington Post (1/5/20), skuffet over at demokratiet ikke hadde blitt gjenopprettet ennå.

Dessverre har til og med store deler av USAs venstreorienterte medier fulgt de store medieselskapene når de fordømmer progressive latinamerikanske administrasjoner, og derved forsterker de USA-støttede forsøk på regimeendring (FAIR.org, 10/12/19, 1/22/20 ).

Hvem får snakke om menneskerettigheter

Valg av kilder er en nøkkelkomponent i journalistikken; hvem kildene er, vil forme tonen og argumentet på alt et medium produserer (Extra ! 01–02/06). Imidlertid er det utallige potensielt egnede individer eller organisasjoner å gå til, og journalister selv har stort sett kontroll over hvem de velger. Media kan derfor effektivt bestemme hvilke argumenter som blir hørt og ikke, bare ved å snakke med de menneskene som gjenspeiler synspunktene de ønsker å fremme.

I begynnelsen av Irak-invasjonen var de store medieselskapene fyllt til randen med folk som støttet krigen, mens dissens stort sett ble kvelt. En studie (5/1/03) av TV-nyheter tidlig i 2003 viste at 64% av alle kilder favoriserte et angrep, mens bare en av ti uttrykte motstand mot ideen. Som et resultat, ble seerne effektivt oversvømmet av stemmer som argumenterte for en intervensjon.

Når vi går til nåtiden, gir et søk etter tankesmier som fremmer fred som Institute for Policy Studies og Center for Economic and Policy Research henholdsvis 86 og 53 resultater i New York Times de siste fem årene, fra 2016. Krigskåte organisasjoner blir referert til langt oftere; Center for American Progress, hvis direktør Neera Tanden ønsker at ”oljerike land” skal betale USA for privilegiet å bli bombet (FAIR.org, 3/3/21), er omtalt i 432 Times-artikler siden 2016 , mens den konservative tankesmia Heritage Foundation dukket opp i 529 i samme periode, noe som tyder på at det vi så under Irak-invasjonen, er regelen snarere enn unntaket.

Hvis godt betalte amerikanske skribenter begynner å bli opptatt av menneskerettighetene i ditt land, er det et ganske godt tegn på at du snart blir bombet. Det er også bemerkelsesverdig hvor raskt de samme ekspertene mister sin akutte interesse for menneskerettigheter i et land etter en amerikansk intervensjon. Derfor, neste gang du hører at frihet, menneskerettigheter og demokrati i et annet land diskuteres i det uendelige, vær på vakt mot skjulte motiver; disse kaldblodige mediefolkene gråter nok bare krokodilletårer i imperiets tjeneste.


Creative Commons. Alan MacLeod skriver for MintPress News og Fair.org. Etter å ha fullført sin doktorgrad i 2017, ga han ut to bøker: Bad News From Venezuela: Twenty Years of Fake News and Misreporting and Propaganda in the Information Age: Still Manufacturing Consent, samt en rekke akademiske artikler. Han har også bidratt til FAIR.org, The Guardian, Salon, The Grayzone, Jacobin Magazine og Common Dreams.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Fair.org og er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Les også: Om fortellerkunstens rolle i krig

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.