oss 100 kroner!
I en kommentarartikkel i Morgenbladet skriver professor og tidligere statsråd Gudmund Hernes at regjeringa Solbergs håndtering av koronakrisa i mars 2020 er «en mulig sak for riksrett». Hernes skriver:
Kommisjonens fundamentale og viktigste kritikk er at statsministeren på en pressekonferanse 12. mars 2020 lot landet stenge ned – det hun selv kalte «de mest inngripende tiltakene i Norge i fredstid» – i strid med Grunnloven.
Kommisjonen slutter seg utvetydig til professorene Eirik Holmøyvik og Hans Petter Graver: Beslutningen skulle vært tatt av regjeringen i statsråd, ikke av en underordnet etat som Helsedirektoratet. Mer enn det: Den sier dette fullt ut hadde vært mulig!
Det er en tungvekter i norsk politikk og samfunnsforskning som skriver dette, og Hernes setter fingeren rett i det ømmeste punktet i regjeringas håndtering av koronakrisa 12. mars 2020.
Dette samsvarer med en kritikk også professor Terje Tvedt har kommet med. 22. april publiserte Aftenposten hans artikkel med tittelen: Koronastrategien og samfunnets sunnhet. Der skrev Tvedtt:
Grunnlovsbrudd og forsvunne dokumenter
Det er avdekket at det var Helsedirektoratet ved Bjørn Guldvog som sto bak vedtaket om å stenge ned hele samfunnet 12. mars 2020, og at vedtaket høyst sannsynlig var i strid med Grunnloven.
Guldvog tok en makt som etter Grunnloven bare tilhører «kongen i statsråd»
Koronakommisjonen har slått fast at Grunnloven ble brutt da «tiltakspakka» ble vedtatt 12. mars 2020. Et vedtak med så omfattende konsekvenser kan bare fattes av «kongen i statsråd». Dette dreier seg om Grunnlovens paragraf 3, som definerer den utøvende makt i Norge. Dette er bærebjelken i vår statsform. Det var ikke «kongen i statsråd» som vedtok «tiltakspakka», det var helsedirektør Bjørn Guldvog. Han tiltok seg altså den utøvende makt i Norge. Dette må få konsekvenser.
Hernes peker på at Erna Solberg kunne ha innkalt til statsråd, men helt tydelig bestemte seg for ikke å gjøre det. Han spør:
«Er dette formalisme? Koronakommisjonen gir ubestridelige argumenter for at Grunnloven må følges – særlig i kriser der «de mest inngripende tiltakene i Norge i fredstid» også kan sette presedenser.»
– Det var ikke et forsøk på statskupp, det var et forsøk på å få hverdagen til folk til å fungere, sa Erna Solberg 21. mars 2020.
– Vi skal ikke ha mer fullmakter enn nødvendig eller lengre enn nødvendig, sa justisminister Monica Mæland (H).
Men begge deler er usant. Gjennom sine unntakslover har Solbergregjeringa effektiv avskaffet viktige paragrafer i grunnloven, nemlig:
§ 100. «Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer.»
Les også: Hvorfor kastet man bort alt man hadde av pandemiplaner og gjorde 180 graders vending?
Kommentar:
Som eneste avis i Norge har vi signalisert at vi mener Erna Solberg burde avsettes og stilles for riksrett. For det har vi fått en del kjeft, men når nå Koronakommisjonen sier at Grunnloven ble brutt og Gudmund Hernes mener at det kan være grunnlag for riksrett har vinden snudd. Vi har ikke angret et sekund på at vi har holdt fast på vårt prinsipielle forsvar for Grunnloven og rettsstaten, sjøl når det har blåst som verst.
– Det tok mindre enn ett år: Rettsstaten er underordnet smittevernstaten
«Fremtiden mange fryktet for et år siden er her alt. Under ett år tok det å transformere Norge fra en demokratisk rettsstat til en dobbeltstat der rettsstaten er underordnet smittevernstaten.» Dette skriver professor Hans Petter Graver i en uhyre viktig kronikk i Morgenbladet.
Graver er professor ved Institutt for privatrett, UiO, og preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, og må utvilsomt regnes som en av de faglige tungvekterne i det sivilrettslige miljøet i Norge. Hans analyse av regjeringas framgangsmåter og statusen for den norske rettsstaten er knusende:
Da pandemien traff landet, ble mye snudd på hodet. Flertallet merket ikke så mye viruset selv, som myndighetenes kamp mot det. Regler og rutiner som har vært selvsagte, ble feid til side. Samfunnet ble stengt ned av helsemyndighetene med helsestatsrådens og statsministerens velsignelse, i strid med Grunnlovens krav om at viktige beslutninger skal treffes av regjeringen.
Regjeringen forberedte og førte forhandlinger med partigrupper på Stortinget om en lov som skulle gi den fullmakter av hittil ukjent omfang til å styre samfunnet. Dette skjedde i hemmelighet. Skoler og barnehager ble stengt, folk ble forbudt å reise til hyttene sine, politi og sivilforsvar ble satt i beredskap om det skulle bli nødvendig for å tvinge folk til lydighet.
Senere avsløringer, blant annet så sent som i Aftenposten 10. april, viser at mange tiltak er blitt vedtatt i strid med bestemmelsen i smittevernloven § 7-10 om at Helsedirektoratet skal legge kunnskapene som Folkehelsetilsynet utarbeider til grunn for sine vurderinger. Dette kan gi grunn til å spørre om de i det hele tatt var lovlige.
Det må komme et oppgjør
Norge som rettsstat kan ikke leve med at det ikke blir tatt et oppgjør med disse grove bruddene på sjølve grunnlaget for vårt demokrati. Vi kan ikke leve med at ei gruppe embetsmenn har etablert en smittevernstat som har skjøvet rettsstaten til side. Det må bli et oppgjør mot ledelsen i Helsedirektoratet, og da først og fremst direktoratets Knoll og Tott, Guldvog og Nakstad. Det er ikke lett å se hvordan en direktør for et direktorat kan fortsette når han 1) setter Grunnloven til side og 2) fjerner all dokumentasjon av de beslutningene som ble tatt. Så må det komme et oppgjør med Erna Solberg, og vi holder fast på at en riksrettssak ville være det naturlige første skritt. Dt betyr ikke at vi har illusjoner om at stortingspolitikerne vil ha store evner til å skjære igjennom, men fordi det er det riktige formatet når Grunnloven er brutt.
Men oppgjøret må også omfatte de andre politiske lederne, som har gitt sitt stilltiende samtykke til alt dette, og mediene, som har vært pådrivere for å opprettholde frykten og drepe et sunt og differensiert ordskifte.
Oppgjøret må altså ramme store deler av den politiske eliten i Norge, så det holder ikke å sette ned et utvalg. Men det er løfterikt at ei avis som Morgenbladet nå har hatt flere svært viktige artikler i denne saka, og at Aftenposten også har latt kritikken få framtredende plass.
steigan.no har vært den største opposisjonsavisa i Norge i ett år. Vi vil være svært glade for om vi nå kan få konkurranse.
