«Revolusjon» i ord – regimeskifte i handling

0
Øst-Aleppo 2017. Foto: Eva Thomassen

1996–2021 Fra diplomatfrue til løgndetektor.

Eva Thomassen

Av Eva Thomassen.

I 1996 flyttet jeg til Syria. Min daværende mann hadde fått jobb ved den norske ambassaden i Damaskus. Jeg skulle studere ved Universitetet i Damaskus. Jeg fikk oversatt alle papirene mine fra Universitet i Oslo. Datteren vår som var liten skulle gå på en internasjonal skole. Jeg visste ikke hva jeg gikk til.

Bortsett hvordan heve glasset. Vi hadde et selskap med diverse venner i Oslo før vi skulle reiste hvor noen hadde jobbet i diplomatiet og vi lærte hvor høyt opp man skulle heve glasset når man skålte. Glasset måtte stanse ved nesetippen. Vi lærte også hvem man skulle vende seg mot før og etter slurken. 

Hvordan forbereder man seg til en reise i det totalt ukjente? Det går ikke an å forberede seg. Ikke en gang flyskrekken kan man forberede seg på. Bortsett fra å pakke sammen og leie ut leiligheten. Selge bilen. Fylle en container med alt jeg trodde vi trengte. Mannen min hadde reist tidligere. Datteren min og jeg ble fulgt til Fornebu av gode venner som ønsket oss god tur. Jeg klarte ikke å svare. Flyskrekken hadde innhentet meg. Ikke bare flyskrekken. Skrekken for å ha satt livet mitt i Norge på vent. Ikke visste jeg at den turen skulle føre meg til Syria fem ganger siden 2015. Midt under krigen. Hvorfor var det så viktig for meg? Det var farlig å reise til Syria. Disse fem turene måtte jeg gjennomføre. Jeg bare måtte se om jeg hadde tatt så feil for 25 år. At jeg var så beruset den gang at jeg ikke oppdaget at det som skjedde i 2011 var noe jeg burde ha skjønt da jeg bodde i Syria i 1996.

Tilbake til 1996

Mitt første møte med Syria var på flyplassen i Damaskus og det var et sjokk. Ut av et fly veltet det kvinner i svarte burkaer. De var fra Iran og skulle pilgrimsreise. Ut av det andre av et annet fly veltet det sheiker med falker bundet til hendene. Jeg tenkte hva i all verden er dette for noe. Er jeg blitt statist i en film?

Vi satte oss alle tre i bilen med ambassadeskilt og dro inn til Damaskus og til et hotell der vi skulle bo til residensen vi skulle bo i var klar. Hotel Meridian i Damaskus var fylt med all luksus og skjønnhet man kan tenke seg. Men, også fylt med en kjedsomhet man ikke kunne tenke seg. Før man sitter der. Det var en enorm hage bak hotellet. Der var det kaffe, te i alle varianter. Ferdig krystet appelinjuice, frukt, svømmebasseng og alt hva du ønske seg av luksus. Nå er dette blitt allemannseie.  Servert av kelnere slik kelnere ser ut på film fra koloniene. Dag ut og dag inn satt jeg på dette hotellet. Hver dag en drink med gin, tonic, angstura, martini og campari.

Uke etter uke bodde vi i denne luksusen.

Jeg kan ikke arabisk og hotellet lå ikke i gangavstand til bygater, så jeg tore ikke rote meg bort. Omsider flyttet vi inn i leiligheten vi skulle bo. Det var en stor leilighet i nærheten av presidentpalasset og ørkenen som omslutter Damaskus. Damaskus ble kalt a hidden diamant.  Tre store balkonger med utsikt over Damaskus. Containeren fra Norge kom og inn bar det med det norske flagget, sprit og vin fra vinmonopolet hjemme til innkjøpspris. Da begynte mitt nye liv. Mannen min på ambassaden, datteren vår busset til skole og der satt jeg. Og, ble sittende. Det skulle raskt vise seg at all undervisning på Universitetet i Damaskus foregikk på arabisk. Løsningen var å reise fram og tilbake til det amerikanske universitetet i Beirut. Det var ingen løsning. Dette var før den digitale verden. Ingen pc ingen mobil. Der satt jeg. Uten familien på dagtid, uten venner, uten studier og det var ikke mulig å finne meg en jobb. Den eneste som kom innom hver dag var hushjelpen fra Sri Lanka. Hun drev meg til vanvidd. Hun svarte alltid med å si «yes madam», «no madam». Det var det hun kunne på engelsk. Vi kunne ikke snakke sammen. Jeg pekte og prøvde å forklare henne at søppelposene måtte kastes i søppelcontainerne som var ute i gata. «Yes madam».

Men, hver eneste dag lå søpla utover utenfor huset. Kattene hadde revet opp posene og der lå tamponger, søppel og vinflasker strødd i gata. Jeg forklarte igjen og igjen og hun sa «yes madam». Kunne ikke jeg gå med søpla? Hun drev meg til vanvidd. Jeg prøvde å unngå henne ved å sette meg ut på den ene balkongen. Det hjalp ikke. Så på den andre og den tredje. Til slutt gjemte jeg meg under dyna på soverommet og låste døra. Jeg kunne ha vasket huset selv, men det er ikke sånn ting foregår. Norge driver en form for bistand ved at hyre inn fattige folk som «tjenere» ved ambassadene. Dessuten kunne ikke syrere jobbe i tilknytning til ambassaden.

Huset måtte vaskes ofte for  holde kakerlakker og insekter unna- nesten all mat måtte klores. Klora druer og poteter anbefales.

Jeg måtte komme meg ut av huset.

Men, hvor skulle jeg gå? Ikke langt fra der vi bodde var det en frisørsalong og en skjønnhetssalong. Sånn gammeldags. Siden jeg er lys og ikke var plaget av bart eller ragg på armene eller gjenvokste øyebryn, fant allikevel denne gamle damen som var fra Beirut feil som det måtte gjøres noe med. Hun levde av feil. Når man overlater kroppen sin og mister kontrollen og du vet at den som styrer med deg skal gjøre deg vakker, men klarer allikevel å finne på noe som sårer. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ble så såret av at hun sa at når man er blitt så gammel som deg bør man ikke ha langt hår. Hvorfor jeg opplevde denne bemerkningen sårende sier vel bare litt om hvor lite som skulle til for at jeg ikke var særlig robust.

Jeg fikk et morsomt men umulig oppdrag. Boka til Jostein Gaarder Sofies verden er ifølge forlaget oversatt til 64 språk og har solgt over 50 millioner eksemplarer. Men, det ble laget piratutgaver av den. Mitt lille oppdrag var å gå fra bokhandel til bokhandel for å lete etter piratutgaver. Jeg hadde faktisk et oppdrag til jeg utførte. 17. mai feiring i Damaskus er ikke som 17.maifering i Norge. Men, det er lov å forsøke å skaffe basis. Jeg reiste til Beirut for å hente pølser, lomper, brus, øl, flagg som kom med fly fra Norge. 17.mai ble feiret sammen med familiene til FN soldater, norske diplomater fra ambassaden i Amman. Avstandene mellom Damaskus Amman og Beirut er så korte at man kan spise frokost i Damaskus, lunsj i Amman og middag i Beirut.

Sakte startet mitt nye liv.

Eventyret kunne begynne .Det var da min kjærlighet til Syria ble tent. Jeg lærte meg å si «høyre» og «venstre»- «rett fram» og «stopp her» på arabisk. Jeg tore ikke kjøre bil i Damaskus.. Jeg tok taxi ned til gamlebyen i sentrum av Damaskus. Der gikk jeg alene i soukene og alle labyrintene som dekket store deler av gamlebyen. Dag etter dag. Brosteinene var 7000 år gamle. Menneskene  tilhørte denne 10 000 år gamle sivilisasjonen Syria er. Sivilisasjonens vugge. Det var i Syria jeg ble kjent med ekte dannelse og gjestfrihet. Ikke servil, men en dannelse som er 10 000 år gammel og sitter i genene til syrere. Jeg gikk til skredderen i en bakgård, opp en heis og der satte jeg meg ned å begynte å diskutere sex av alle ting. De sydde paradeuniformene til FN soldatene som patruljerte på Golan, et halvt år i Syria, et halvt år i Israel. Jeg ble invitert på te hvor enn jeg snudde meg. Jeg satte meg ned og snakket med alle mulige mennesker over et helt år. Jeg begynte å kjøre bil alene rundt i Syria, besøkte landsbyer, snakket med folk. Jeg kjørte ofte til Libanon for å handle mat. Jeg opplevde grenseovergangene som en antropologisk gullgruve. Tenk å gjøre feltarbeid på en grensestasjon. Jeg traff nordmenn som jobbet for FN, men det var visse «regler» for hvordan vi kunne møtes.

Jeg lærte å bli kjent med hva trygghet er.

Jeg har aldri tenkt på at trygghet  ikke noe som bare er en materiell alarmvarsler. At det er betingelser satt ved trygghet. «Du kan aldri føle deg helt trygg». For å oppleve trygghet – ekte trygghet må også menneskene du omgås ikke skape usikkerhet. Da kan man være trygg. Og, det var akkurat det jeg opplevde i Syria. Trygghet. Jeg gikk og kjørte bil alene , blond, europeer, med dollar og diplomatpass i veska. Jeg satte fra meg veska i første etg. i en butikk mens jeg gikk ned i underetasjen for å bli vist noe. Når jeg kjørte taxi ga jeg lommeboka til taxisjåføren for jeg gadd ikke lære meg syriske pund- lira. Jeg tenkte aldri på at noe kunne skje meg. Tanken var ikke der. Ikke når det gjelder datteren vår heller .Jeg pleide å besøke et ekte gammelt hamam, med hull i taket. Dampen sto og i et hjørne sitter det noen gamle damer og røyker, spiser vannmelon og tar henna i håret. Jeg ble lagt på steingulvet mitt i dette rommet. Rødt vann rant nedover mot meg. Sneiper også. Hun som skulle rense meg hadde så store pupper at med et enkelt trykk hadde hun kvalt meg. Hun har en del sølvtenner og tatovereringer i ansiktet. Han var kjempetjukk og liten. Hun legger seg over meg og begynner å skrelle vekk hud, muskler, hun masserte så hardt at innvollene mine byttet plass. Etter dette kunne jeg knapt gå. Måtte innom badstua, ble knadd enda en gang. Denne gangen med olje. Jeg ble servert te i et vakkert flislagt rom.

I mitt andre liv i Damaskus fikk jeg oppleve mottakelser, middager i regi av ambassadene. Men, ingen var interessert i hvem er var. Jeg forsøkte meg under en mottakelse i en av residensene som lå i en park med påfugler gående omkring, å snakke med de jeg ble plassert ved samme bord. De snakket fransk og tilhørte den franske og sveitsiske ambassaden. Hva var det jeg egentlig kunne bidra med? Tipse om teppebutikker? Det slo ikke an. Jeg glemte at jeg ikke var interessant. De andre var på jobb. Det var åpenbart også de jeg møtte på  Merian hotell. Der satt Terje Rød-Larsen og Mona Juul og noen andre VIP personer. Det var svært sjelden det kom nordmenn til Syria. Jeg visste de skulle befinne seg på hotellet. I foajeen sitter de. Jeg går bort og sier hei. Jeg får ikke et blikk tilbake en gang.

Jeg traff faktisk flere nordmenn. Jeg satt på en kafe alene da jeg hørte noen snakke norsk. Jeg stopper dem utenfor kafeen og sier hei. Jeg fortalte hvorfor jeg var i Syria. Jeg spurte dem hva de gjorde i Syria. Reaksjonen fra mannen var alt annet enn hyggelig. Han satt inne i Norge og ble etter endt soning deportert tilbake til Syria. Den norske ambassaden var involert. – Siden han ikke kunne bo i Norge måtte kona og barna måtte flytte med han til Syria.

Jeg brukte mye tid på å skrive brev. Jeg begynte å studere fransk ved Det franske kultursenteret i Damaskus. Der studerte jeg sammen med syrere og en fra Libanon og meg som eneste europeeren. Læreren kunne ikke engelsk, kun fransk og arabisk. Jeg skjønte raskt at dette ble vanskelig, selv med 3 år med fransk på gymnaset. Jeg kom så langt at jeg klarte å svare da læreren spurte om hvorfor ikke høner har tenner. Jeg svarte – det var fordi det ikke finnes tannleger for høner, på fransk. Formidable! ropte hun av begeistring. Jeg skjønte jeg ville slite med «foran, under, ved siden av, bak, rundt hjørnet». Jeg sluttet. Men, på vegen til og fra Det franske kultursenteret var det mange nye mennesker jeg traff.

Det jeg opplevde i denne min nye tilværelse er at det er usunt å ikke ha noe å gjøre. Ikke jobbe eller studere. Ikke ha venner eller familie rundt. Å ikke forstå arabisk gjorde ingenting. Jeg skulle jo bo på yttersiden av det normale livet. Men, mitt liv med Syria viste seg å bli en livslangt kjærlighet. Men, denne kjærligheten måtte pleies. Andre pleiet den for meg.

Jeg var blitt en del av noe mer enn et land. Jeg opplevde folk som eier av historien min, jeg levde i sivilisasjonens vugge.

Så begynte en langsom depresjon å melde seg. Det var usunt, men skjellsettende. Jeg begynte i terapi hos en gammel kristen psykiater. Med et stort kors på veggen og Jesusfigur på skrivebordet. Litt som i en Fellinifilm. På venteværelset satt en myndig dame med hvit frakk og kyse på hodet. Der satt jeg sammen med andre som sleit. Bak skranken et stort medisinskskap med alt du ville ha.

Jeg glemmer ikke disse timene. Det eneste psykiateren terpet på hvor viktig familien var.

Jeg skjønte ikke hva han mente. Familien var jo noe vi tok farvel med på 70. tallet? Jeg skjønte det først etter jeg hadde meldt meg ut av familien min.

Syriske menn er vakre, kunnskapsrike. Jeg fant en vakker syrer. Vi giftet oss og flyttet til Oslo. Der levde vi et normalt liv og Syria var i grunn uinteressant. Men, så kommer den «arabiske våren». Man rakk knapt å gå på do før neste leder falt. Tunisia, Egypt og ikke minst Libya. Så skjer det utenkelige. Landet hvor menneskene var av en helt annen støpning. Da jeg bodde i Syria var Hafez al-Assad leder. I 2000 døde han og nåværende president Bashar-al-Assad var president.

2011–2021 Løgndetektor

Syria står i brann. Vi som sitter i godstolen ringside her i Norge og resten av vesten har tatt fram popcorn og cola og hopper i stolen. Mer blod- vi vil ha mer blod!

Min syriske mann har kontakt med familien sin i Syria hver dag.  Han hører på syriske nyheter. Folk blir usikre. Nyhetene formidles kun gjennom Al-Jazeera. Det popper opp «fredelige» demonstrasjoner overalt i Syria. Her er det noe som ikke stemmer. Jeg måtte finne ut av hva som skjedde. Jeg måtte ha bevis. Jeg måtte treffe igjen det Syria jeg forlot. De syrerne jeg kjente. De jeg møtte i alle landsbyene jeg hadde vært i. Jeg måtte lete etter alle som var blitt mine venner. Han som solgte kaffe i gamlebyen. Han som gikk forbi meg til kirken i gata vi bodde. Han som gikk til moskeen.

Lukten av amerikansk imperialisme

«Syrian friends» Istanbul 2012

Jeg visste at syrere kjenner lukta av amerikansk imperialisme. Jeg trodde også at vi i vest også kjente lukta av amerikansk imperialisme. Selv etter 10 år gjør vi altså ikke det.

Meldingene vi fikk stemte ikke med den virkeligheten som min mann ble fortalt, leste og hørte. Så dukker Hillary Clinton opp og sier: «Assad must go». Det ljomer over hele den vestlige verden, fra politikere og fra media. Og, fra folk som aldri hadde hørt om Syria før.

Min mann oversatte en tale Hafez al-Assad holdt om det Muslimske brorskapet på 70.-tallet og hva Erdogan sa til Assad i mars  2011. Erdogan sendte den ene delegasjonen etter den andre til Damaskus før opprøret startet i mars 2011. Det muslimske brorskapet var forbudt i Syria. Erdogan sa til Assad at hvis Assad innsatte 6 ministere i den syriske regjeringen fra det muslimske brorskapet, ville Erdogan hjelpe Assad å stanse opprøret. Assad sa nei. Erdogan. Erdogan hadde en plan B. Å etablere Free Syrian Army bestående av islamister. Han åpnet slusene for terrorister fra hele verden. Han vekket til live det muslimske brorskapet i Syria og i samarbeid med gulfstatene ble det sendt inn i Syria titusenvis av tonn med våpen, ammunisjon, milliarder av dollar. Kampene i Libya pågikk, men Gadaffi var enda ikke drept. Men, USA hadde tatt beslag i våpenlagrene til Libya. USA hadde også trent, bevæpnet terrorister i Libya som ble sendt over Middelhavet sammen med våpen. CIA og Blackwater var involert. Bengazi var arnestedet for terrorister. Planen var å bombe Libya fra lufta og ha kontroll over terrorister i Bengazi som skulle brukes i samarbeide med NATO til å knuse Libya.

Hillary Clinton sa at det ville bli vanskeligere i Syria fordi Syria ikke hadde et «Bengazi». Derfor ble løsningen å kaste våpen etter hvem som ville ha det. Om våpnene gikk til terrorister var bare for hjemmepublikumet. Dette skulle være en renslig «revolusjon» Så når de «fredelige demonstrantene» tok til våpen så forsikret Hillary Clinton oss om at det kun var snakk om vannpistoler og kinaputter.

I en rapport fra The Carter Foundation fra 2014 vises det til at det allerede i 2011 var 5 546 bevæpnede grupper i Syria.

2015 Jeg måtte reise

I 2015 skrev jeg på google: How to travel to Syria. Der dukket det opp fra amerikansk og norsk UD at en frarådes fra å reise til Syria. Men, jeg måtte reise. Dette var like etter En nordmann hadde reist til Syria og senere ble halshugget. Jeg ga meg ikke. Så dukker en side opp hvor det stod Peace tours til Syria.. Arrangert av en palestiner i Australia. Jeg tenkte at dette var et dekknavn eller kode for terrorister på veg til Syria. Uansett, jeg meldte meg på. Ante ikke hva jeg gikk til, bortsett fra at  dette var livsfarlig. Det var blant annet 100 terrorister fra Norge i Syria. 100 000 terrorister fra hele verden. Men, jeg måtte ikke svikte folket som hadde vist meg hva kjærlighet er. Ikke bare kjærlighet til andre mennesker, men også til landet sitt. Jeg visste ikke hvem vi skulle treffe. Det var hemmelig hvor vi skulle bo. Vi fikk ikke lov å fortelle noen at vi skulle til Syria. 

På Gardermoen kastet jeg opp før jeg satte meg på flyet til Beirut. På grunn av sanksjoner gikk det ikke fly til Syria. På flyplassen i Beirut møtte jeg de andre som jeg skulle reise med. En fra Australia, én fra New Zealand, én fra Jordan, én fra Canada og meg. I en gammel buss dro vi mot grensen. Det er kaldt oppe i fjellet mellom Libanon og Syria. Vi måtte overnatte i bussen. Av en eller annen merkelig grunn tenkte jeg at jeg måtte jo ha med meg gaver fra Norge. Reinsdyrskinn kan man vel ikke forbinde med norsk poltikk i Syria? Skinnene reddet meg fra å ikke fryse ihjel i bussen. Vår sjåfør er kristen. Han hadde et kors i vinduet på bussen sammen med det syriske flagget. Det er sånn jeg husker Syria og det er derfor jeg må reise.

Det var mange våpen i Syria. Men, hvilket våpen hadde jeg? Trengte jeg et våpen? Ja, det gjorde jeg. Jeg har vært i Syria fem ganger siden 2015. 2 ganger i 2016, en gang i 2017 og en gang i 2018. Så innhentet denne pandemien oss. Mens, vi er tvunget til å høre på daglige oppdateringer om døde som minner om Justers sketsj «Mot normalen», dør syrere hver dag uten at det er pressekonferanser fra regjeringen som er indirekte skyld i at syrere dør av sanksjonene Norge støtter.

Steigan.no

Mitt våpen er å skrive. Å få folk til å forstå at dette handler ikke om «Assad» . Det handler om amerikansk imperialisme. Det handler om en krig vi kunne ha stanset hadde det ikke vært for at mediene står i vegen. Jeg kan takke Pål Steigan og steigan.no som budbringer av omlag 150 artikler jeg har fått mulighet til å publisere i denne nettavisa.

15. mars 2021 er en skammens dag.

Neste: Hvem er det som styrer krigen og hvordan var den planlagt

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.