Folkehelsen ofres når samfunnet stenges

0
Ensomhet og dårlig mental helse er bare noen av de alvorlige konsekvensene av lockdownpolitikken. / Shutterstock

Vi ofrer folkehelsen for å “ivareta” helsen til et lite mindretall i sluttfasen av livet. Når ble dette moralsk gyldig? Logisk? Fornuftig?

Av sykepleier An-Magritt Lindtner.

Hvorfor er det riktig å sette i verk inngripende tiltak mot hele befolkningen, som resulterer i vesentlig dårligere livsvilkår og helse for det store flertallet (barn, ungdom og voksne), for å gi et lite mindretall av den eldste befolkningen noen ekstra leveår? 

Som masterstudent i Helsefremmende arbeid i Bergen, hadde vi en undervisningsbolk der temaet var helsebegrepet. Vi ble utfordret på at det finnes flere ulike forståelser og definisjoner av begrepet. Fordi mange av studentene hadde jobbet i sykehus og spesialisthelsetjeneste, hadde vi mest erfaring med begrepet fra den biomedisinske definisjonen, som er nokså smal; helse som fravær av sykdom. Etter mange diskusjoner om hvorvidt dette var en dekkende og hensiktsmessig definisjon, landet jeg på at det var det, gitt at det gjaldt behandling av sykdom. Definisjonen er hensiktsmessig for sykehusene, fordi det gjør det enklere å prioritere. Enten så er du syk – i følge blodprøve/røntgenbilde/ultralyd  – og da har du krav på behandling, eller så er du ikke syk, og da er det ikke sykehuset sin oppgave å gi hjelp. Denne definisjonen hører først og fremst inn under naturvitenskapen, og er altså nyttig i møte med den enkelte pasient.

 I virkeligheten, og i helsevesenet, er det selvsagt ikke så enkelt – dette er absolutt satt på spissen. Det må spisses for å vise at dersom definisjonen av helse hadde vært bredere, slik WHO sin definisjon er (fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære), så ville sykehusene druknet under et hav av selvopplevde lidelser og andre diffuse tilstander – som gjerne best løses i skolen, på arbeidsplassen, nærmiljøet, i familien osv. 

I andre definisjoner ses helse som ressurs, eller evnen til å leve med hverdagens krav. Altså at helse ikke er et mål i seg selv, men heller må forstås som en ressurs til å nå sine mål. Denne måten å tenke om helse åpnet for alvor øynene mine opp for en mye bredere forståelse av helse. Definisjonene er langt mer fruktbare og konstruktive utenfor helsevesenet. De bærer i seg hele mennesket, ikke bare som et biologisk vesen – med hormoner og blodgassverdier – men særlig som et kulturelt og sosialt vesen, som lever og virker først og fremst under samfunnsmessige strukturer. Befolkningens helse ivaretas og løses best i samfunnet, for eksempel ved å tilby gode oppvekstvilkår, utdanning, arbeid, bolig og sosiale møteplasser. Således faller disse definisjonene inn under samfunnsvitenskapene, og er svært nyttige med tanke på folkehelse.

Grunnleggende faktorer som utdanning, arbeid, bolig, god og stabil økonomi, fred, demokrati og ytringsfrihet blir dermed avgjørende for en befolknings helse. Hvorvidt du har god helse eller ikke, avhenger i stor grad av ovennevnte faktorer. Disse definisjonene er særdeles viktige å ha i bakhodet for politikere og beslutningstakere som jobber utenfor helsevesenet, fordi endringer i samfunnsstrukturer får en direkte konsekvens på befolkningens helse

Bedre å være rik og frisk enn fattig og syk…

Det er dette sosial ulikhet i helse viser så tydelig, og det forklares slik: Forventet levealder i en befolkningsgruppe bestemmes av utdanning, yrke og økonomi. Det er et mål på hvor god folkehelsen, for eksempel i et land eller en bydel, er. Det er et uomtvistelig faktum at mennesker med lav utdanning, dårlig lønn og manglende arbeid lever kortere og har dårligere helse enn sine medborgere som har lengre utdanning, god lønn og fast arbeid. Dette finner en over hele verden. Ett eksempel fra vårt eget land viser at innad i Oslo er forskjellen i forventet levealder inntil 8 år mellom bydelene. 8 år! Det er mye, når man snakker om forventet levealder. 

Med dette som bakteppe stiller jeg meg derfor undrende og kritisk til at politikerne nå raserer de strukturelle vilkårene som er avgjørende for god helse i hele befolkningen, for å redde noen år, hos en langt mindre del av befolkningen. Hva mener jeg med det?

Jo, de har sendt hundretusener ut i arbeidsledighet. De har stengt ned alle fellesarenaer: utdanningsmessige, kulturelle, idretssfaglige og rent sosiale arenaer. Vi begynner å ane de helsemessige konsekvensene av dette – det rapporteres fra mange hold om stadig flere som lider svært under disse tiltakene. Isolasjon, angst, depresjon, håpløshet og elendig økonomi, for å nevne noen.

De har påtvunget særdeles inngripende tiltak rettet mot alle og som rammer alle, og som strider imot grunnleggende menneskerettigheter. Og den massive ensrettede mediedekningen, og fraværet av kritiske røster, har skapt en skummelt lojal, ukritisk og livredd befolkning.

De omfattende tiltakene har definitivt en utgiftsside i form av redusert helse og livskvalitet for et overveldende flertall av befolkningen (og dermed reduserte leveår). Det er påfallende at dette aldri nevnes.

Det er viktig å være klar over at mer enn 99 % av befolkningen IKKE dør av korona. Så langt har 0,03 % av verdens befolkning dødd av eller med korona. 

Styresmaktene fremstiller det som om de ikke har noe annet valg. Det er feil. Den vanlige tilnærmingen til større infeksjonsutbrudd har alltid vært å beskytte de som er sårbare og utsatte, øke kapasiteten i sykehusene, og la resten av samfunnet fortsette som vanlig. Da ivaretas både mindretallet og flertallet. I stedet har de valgt å isolere hele befolkningen, intensivkapasiteten er omtrent uendret, og samfunnet er i ferd med å gå i stå. 

Den sykeste pasienten i dag er nok folkehelsa.

An-Magritt Lindtner

Sykepleier med master i helsefremmende arbeid og helsepsykologi

Denne artikkelen ble først publisert på Derimot.no.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.