Pariskommunen 150 år

0
Kvinnenes barrikade på Place Blanche

18. mars 1871 gjorde franske regjeringstropper et mislykket forsøk på å ta kontrollen over nasjonalgardens artilleri på Montmartre i Paris. Dette ble signalet til en folkeoppstand, og nasjonalgarden besatte rådhuset og de fleste andre offentlige bygninger i Paris uten å møte motstand. Nasjonalgarden besto av vanlige arbeidsføre folk, og mange av dem var radikale og revolusjonære. Nasjonalgardens sentralkomité tok kontroll over den franske hovedstaden og skrev ut valg i Paris kommune, Commune de Paris. Dette ble starten på den første sosialistiske republikken, Pariskommunen.

Bakgrunnen

Den 19. juli 1870 erklærte Frankrike krig mot Preussen, en krig som viste seg å bli katastrofal, ikke minst på grunn av den inkompetente ledelsen til operettekeiseren Napoleon III (den virkelige Napoleons nevø, blottet for onkelens talenter). Det er hevdet at det var Bismarck som på hendig vis provoserte til krigen, og det var i alle fall Preussen som vant en knusende seier. Den 4. september 1870 var allerede Paris omringet av de prøyssiske styrkene.

Paris var under beleiring, og Napoleon III ble tvunget til å abdisere. Frankrike ble overlatt til prøyssernes forgodtbefinnende og sin egen inkompetente nasjonalforsamling. Den hadde for sikkerhets skyld etablert seg i Bordeaux, langt fra sin beleirede hovedstad. Frankrike kapitulerte 28. januar 1871.

Ifølge eks-kommunard Hippolyte-Prosper-Olivier «Lissa» Lissagaray:

«Prøysserne marsjerte inn i Paris den 1. mars. Dette Paris som folket hadde tatt over var ikke lenger det samme Paris som i 1815, med adel og storborgerskap. Svarte flagg [i sorg] hang fra vinduene. Men de øde gatene, de lukkede butikkene, de tørre fontenene, de tilslørte statuene på Place de la Concorde, gasslysene som ikke var på om natta, fortalte tydeligere om en by i sin dødskamp. Prostituerte som våget seg inn i fiendens kaserner ble offentlig pisket. En kafé på Champs-Elysées, som hadde åpnet sine dører for seierherrene, ble plyndret. Det var bare en storborger i Faubourg St. Germain som åpnet huset hans for prøysserne.»

De prøyssiske styrkene vant en rask og lett seier over den franske hæren.

Hvorfor Paris-kommunen?

»I sitt manifest av 18.mars sier sentralkomiteen: Paris’ proletarer har midt under de herskende klassers nederlag og forræderi, forstått at tiden er inne da de må rede situasjonen ved å ta ledelsen av de offentlige sakene i sin egen hånd.» (Borgerkrigen i Frankrike. Til medlemmene av Den internasjonale arbeiderassosiasjon i Europa og USA.)

Hvordan var Paris-kommunen organisert?

»Kommunen ble dannet av bystyremedlemmer som ble valgt ved alminnelig stemmerett i de forskjellige distrikter i Paris. De hadde ansvaret og var til enhver tid avsettelige. Flertallet var selvfølgelig arbeidere eller anerkjente representanter for arbeiderklassen. Kommunen skulle ikke være et parlamentarisk organ, men et arbeidende organ, på samme tid utøvende og lovgivende.»

(Borgerkrigen i Frankrike.)

Politiet og embetsmenn i alle grener innenfor administrasjonen, var også avsettelige.

»Landkommunene i hvert distrikt skulle styre de felles saker gjennom en forsamling av deputerte i distriktshovedstaden, og disse distriktsforsamlinger skulle så igjen sende deputerte til en nasjonal delegasjon i Paris. (…) Nasjonens enhet skulle ikke brytes ned, men tvert imot organiseres ved hjelp av kommunal-forfatningen.»

»I stedet for at det en gang hver tredje eller sjette år skulle avgjøres hvilket medlem av den herskende klassen som skulle være uttrykk for og undertrykker av folket i parlamentet, skulle nå den alminnelige stemmerett hjelpe folk som var konstituert i kommuner (…)»

(Borgerkrigen i Frankrike)

Paris feirer opprettelsen av Kommunen 28. mars 1871

28. mars er Paris-kommunen proklamert. 

Samme dag avtaler Thiers og Bismark om frigivelsen av 80 000 franske krigsfanger. Disse utgjør Vesailles-arméen som er satt mot Paris, og som begynner bombardementet av byen 05. april.

»I denne konflikten mellom nasjonal plikt (til å forsvare landet) og klasseinteresser nølte det nasjonale forsvars regjering ikke et øyeblikk – den forvandlet seg til det nasjonale forræderis regjering.»

Flertall og mindretall

Medlemmene av Kommunen delte seg i en majoritet, blanquistene, som også hadde vært ledende innenfor nasjonalgardens sentralkomite, og en minoritet, medlemmer av Den internasjonale arbeiderassosiasjon, som overveiende besto av tilhengere av Proudhons sosialistiske skole.

Blanquistene  var oppdratt i sammensvergelsens skole, holdt sammen av den stramme disiplinen som fulgte med den.

De gikk derfor ut fra den oppfatningen at et forholdsvis lite antall besluttsomme, velorganiserte menn i et gitt gunstig øyeblikk var i stand til ikke bare å gripe statsroret, men også ved å utfolde veldig, hensynsløs energi å holde det inntil det lyktes dem å rive folkemassene inn i revolusjonen og gruppere dem rundt sin line flokk av førere. Til dette hørte framfor alt den strengeste, diktatoriske sentralisering av all makt i den nye revolusjonære regjeringens hånd. Og hva gjorde Kommunen, hvor nettopp blanquistene utgjorde flertallet? Det stikk motsatte av hva dogmene deres forutsatte. I alle sine proklamasjoner til franskmennene i provinsen oppfordret den dem til å danne en fri føderasjon av alle franske kommuner med Paris, til en nasjonal organisasjon, som for første gang virkelig skulle bli skapt av nasjonen selv.

Proudhon, sosialisten, slik som småbonden og håndverksmesteren ville ha ham, så negativt all sammenslutning. Han sa om det at det var en lenke på arbeidernes frihet. Bare i unntakstilfelle – som Proudhon kaller det som storindustri og store bedrifter, for eksempel jernbaner, var det på sin plass at arbeiderne sluttet seg sammen. (Jfr. «Idee generale de la revolution, 3. etude».)

Men hva gjorde proudhonistene i Paris? Jo, de støttet arbeidernes sammenslutning i kommunen, og arbeidet aktivt for den.

Ingen av fløyene hadde imidlertid særlig grei på økonomi, og unnlot av uforståelige grunner å ta kontroll over den franske banken, noe som ville ha gitt Kommunen store fordeler.

Borgerkrigen i Frankrike

I forordet til en utgave av pamfletten Borgerkrigen i Frankrike som ble utgitt ved tjueårsjubileet for Pariskommunen ga Friedrich Engels følgende sammendrag av de viktigste hendelsene:

Den 26. mars ble Pariskommunen valgt, og den 28. ble den proklamert. Nasjonalgardens sentralkomite, som inntil nå hadde ledet regjeringen, leverte sin avskjedssøknad til Nasjonalgarden etter at den først hadde gitt ordre om at det skandaløse «sedelighetspoliti» i Paris skulle avskaffes.

Den 30. avskaffet Kommunen utskrivningen og den stående hæren, og erklærte at nasjonalgarden, som skulle omfatte alle våpenføre borgere, skulle være den eneste væpnede makt. Den etterga all husleie fra oktober 1870 til april, slik at de beløpene som allerede var betalt, skulle gjelde for tiden fremover, og den stanset alt salg av panter i det kommunale lånekontoret. Samme dag fikk de utlendingene som var valt inn i Kommunen, stadfestet sine verv, fordi «Kommunens fane er verdensrepublikkens fane».

Den 1. april ble det bestemt at den høyeste lønnen som kunne gis til Kommunens funksjonærer, og dermed også til dens medlemmer ikke måtte overstige 6000 francs (4800 mark). Neste dag kom dekretet om at kirken skulle skilles fra staten, at alle statens utgifter til religiøse formål skulle avskaffes, og at alle geistlige gods skulle nasjonaliseres. Som følge av dette ble det den 8. april bestemt at alle religiøse symboler, bilder, dogmer, påbud, kort sagt «alt som angår det enkelte menneskes samvittighet», skulle fjernes fra skolene, og dette ble gjennomført etter hvert. – Fordi Versailles-troppene daglig skjøt kommunarder som var butt tatt til fange, ble det den 5. sendt ut et dekret om at det skulle tas gisler, men det ble aldri gjennomført.

Den 6. ble guillotinen tatt fram av nasjonalgardens 137. bataljon, og brent offentlig under folkets høylydte jubel. –

Den 12. besluttet Kommunen at seiers-søylen på Vendomeplassen, som Napoleon hadde gitt ordre om å støpe av erobrede kanoner etter krigen i 1809, skulle rives som et symbol på sjåvinisme og nasjonalhat. Dette ble utført den 16. mai.

Den 16. april befalte Kommunen at det skulle tas opp statistikk over de fabrikkene som var blitt lukket av fabrikantene, og at det skulle utarbeides planer for hvordan disse fabrikkene kunne bli drevet av de arbeiderne som hittil hadde arbeidet i dem, og som skulle sluttes sammen i produksjonsforeninger, og dessuten planer om å organisere disse foreningene i ett stort forbund.

Den 20. avskaffet den nattarbeidet for bakerne og arbeidsanvisningen. Siden det annet keiserdømme var arbeidsanvisningen blitt drevet som et monopol av individer – arbeidsutbyttere av første klasse som var blitt utnevnt av politiet. Arbeidsanvisningen ble overlatt til kommunekontorene i de tjue kretsene i Paris.

Den 30. april ga den ordre om at lånekontorene skulle bli opphevet, fordi de var en privat utbytting av arbeidet, og fordi de sto i motstrid med arbeidernes rett til arbeidsredskapene sine og til kreditt.

Den 5. mai besluttet den at det botskapellet som var blitt reist for å sone henrettelsen av Ludvig XVI skulle fjernes. Slik trådte parisbevegelsens klassekarakter etter den 18. mars klart og rent fram. Den var hittil blitt trengt i bakgrunnen av kampen mot den fremmede invasjonen. Likesom det nesten bare satt arbeidere eller anerkjente arbeiderrepresentanter i Kommunen, slik hadde også vedtakene deres et avgjort proletarisk preg. Enten vedtok de reformer som det republikanske bursjoasiet hadde unnlatt på grunn av feighet, men som dannet et nødvendig grunnlag for arbeiderklassens aksjonsfrihet, for eksempel det å gjennomføre setningen om at religionen er en privatsak overfor staten; eller de fattet vedtak som var direkte i arbeiderklassens interesse, og som til dels grep dypt inn i den gamle samfunnsordningen. Men i en beleiret by kunne en i beste fall bare begynne å gjøre alt dette til virkelighet. Og fra begynnelsen av mai krevde kampen mot Versaillesregjeringens hærmasser, som ble samlet i stadig større antall, alle krefter.

Forsvarskampen og nederlaget

Den 7. april hadde Versailles-hæren erobret overgangen over Seinen ved Neuilly på Paris’ vestfront; men den 11. ble den under et angrep på sørfronten slått tilbake med tunge tap av general Eudes. Paris ble uopphørlig bombardert, og det til og med av de samme folk som hadde biennemerket prøyssernes bombardement av den samme byen som helligbrøde. Nettopp disse folk tryglet nå den prøyssiske regjeringen om at de franske soldatene som var butt tatt til fange ved Sedan og Metz, raskt måtte bli sendt tilbake, slik at de kunne gjenerobre Paris for dem.

Etter hvert som disse troppene kom, fikk Versailleshæren fra begynnelsen av mai en avgjort overmakt. Dette viste seg allerede da Thiers den 23. april avbrøt de forhandlingene som var innledet; Kommunen hadde tilbudt å utveksle erkebiskopen av Paris og en hel del andre geistlige som ble holdt fengslet som gisler i Paris, mot Blanqui alene. Blanqui var nemlig to ganger valt inn i Kommunen, men satt som fange i Claireveaux. Enda mer viste overmakten seg ved at Thiers begynte å føre et annet språk; mens han hittil hadde halt ut saken og opptrådt tvetydig, ble han nå plutselig frekk, truende og brutal.

På sørfronten inntok Versailleshæren den 3. mai skansen ved Moulin Saquet, den 9. fortet Issy, som var blitt skutt helt i stykker, og den 14. fortet Vanves. På vestfronten rykket den etter hvert fram til selve bymuren, og erobret alle de landsbyene og bygningene som strakte seg helt fram til den. Den 21. lyktes det den å trenge inn i byen fordi de nasjonalgardistene som var stilt opp her, opptrådte som forrædere og forsømte sin p1ikt. Prøysserne, som holdt de nordlige og østlige fortene besatt, lot Versailles-hæren trenge fram over terrenget nord for byen, enda dette var forbudt ifølge våpenstillstanden. Derfor kunne Versailleshæren rykke fram til angrep over en lang front som pariserne måtte tro var dekket ifølge våpenstillstanden, og som de av den grunn bare holdt svakt besatt. Som følge av dette var det bare svak mot stand i den vestlige halvparten av Paris, i den egentlige luksusbyen; men motstanden ble heftigere og seigere jo nærmere de fremmede troppene kom den østlige halvparten, den egentlige arbeiderbyen.

Først etter 8 dagers kamp, kalt «den blodige uka», bukket Kommunens siste forsvarere under på bakkene ved Belleville og Menilmontant, og mordene på vergeløse menn, kvinner og barn, som hadde rast i stadig større grad hele uka, nådde nå sitt høydepunkt. Bakladegeværet drepte ikke lenger hurtig nok, i hundrevis ble de beseirede skutt ned med mitraljøser. « Kommunardenes mur» på kirkegården Pere Lachaise, hvor det siste massemordet gikk for seg, står den dag i dag som et stumt, talende vitnesbyrd om hvilket raseri den herskende klassen er i stand til så snart proletariatet våger å reise seg til kamp for sine rettigheter. Så fulgte massearrestasjonene, ettersom det viste seg å være umulig å slakte alle.

Ofre, som vilkårlig ble tatt ut av fangenes rekker, ble skutt. Resten ble transportert bort til store leirer hvor de ventet på å bli stilt for krigsretten. De prøyssiske troppene som lå i leir rundt den nordøstlige halvparten av Paris, hadde ordre om ikke å la flyktningene slippe gjennom. Men offiserene så ofte mellom fingrene med at soldatene tok mer hensyn til menneskelighetens lover enn til overkommandoens. Særlig har det saksiske armékorps krav på å bli rost, fordi det gikk meget humant fram og lot mange slippe gjennom som en lett kunne se hadde kjempet på Kommunens side.

28. mai er Paris-kommunen slutt. Den har eksistert i to måneder og ti dager.

Brutal undertrykking: 20 000 henrettet (estimat), 10 000 dømt til fengsel eller deportasjon .

Døde kommunader

Hvordan var Paris-kommunen organisert?

»Kommunen ble dannet av bystyremedlemmer som ble valgt ved alminnelig stemmerett  i de forskjellige distrikter i Paris. De hadde ansvaret og var til enhver tid avsettelige. Flertallet var selvfølgelig arbeidere eller anerkjente representanter for arbeiderklassen. Kommunen skulle ikke være et parlamentarisk organ, men et arbeidende organ, på samme tid utøvende og lovgivende.»

(Borgerkrigen i Frankrike)

Politiet og embetsmenn i alle grener innenfor administrasjonen, var også avsettelige.

»Landkommunene i hvert distrikt skulle styre de felles saker gjennom en forsamling av deputerte i distriktshovedstaden, og disse distriktsforsamlinger skulle så igjen sende deputerte til en nasjonal delegasjon i Paris. (…) Nasjonens enhet skulle ikke brytes ned, men tvert imot organiseres ved hjelp av kommunal-forfatningen.»

»I stedet for at det en gang hver tredje eller sjette år skulle avgjøres hvilket medlem av den herskende klassen som skulle være uttrykk for og undertrykker av folket i parlamentet, skulle nå den alminnelige stemmerett hjelpe folk som var konstituert i kommuner (…)»

(Borgerkrigen i Frankrike)

Hva hadde Pariskommunen gjort:

* Høyeste lønn for Kommunens tillitsmenn og ansatte ikke skal overstige 6000 francs

* Kirken og Staten skilles. Kirkens eiendommer nasjonaliseres.

»Prestene ble sendt tilbake til privatlivets fred hvor de i likhet med sine forgjengere , apostlene,  måtte livberge seg av av de troendes gaver.»

Gratis skolegang. Skolene »renset fra innblanding fra staten og Kirken»

* Avskaffelsen av dødsstraff. (den ble avskaffet for godt i Frankrike i 1981)

* Fabrikker som ikke er drift overtas av arbeiderne organisert i kooperativer

»Utlevering av av alle lukkede verksteder og fabrikker til arbeidskooperativer mot forpliktelse til å yte erstatning, likegyldig om vedkommende kapitalistvar flyktet eller foretrakk å innstille arbeidet.» 

* Nattarbeid i bakerier avskaffes

»Arbeiderklassen forlanger ikke mirakler av Kommunen. Den har ingen utopier fiks og ferdig, utopier som kan innføres ved folkevedtak. Den vet at for å arbeide seg fram til sin egen frigjøring (….) må den, arbeiderklassen, gå gjennom langvarige kamper, en hel rekke historiske prosesser, som fullstendig omformer både menneskene og forholdene.»

Pariskommunens epokegjørende betydning

Sjøl om den led nederlag og sjøl om den fikk et kort liv, ble Pariskommunen et epokegjørende eksempel på den organiserte arbeiderklassen som tar makta og skaper rudimentene til en sosialistisk stat. Legg også merke til at Kommunen ikke tok utgangspunkt i ledernes dogmer, men fant løsninger utfra behovene der og da, basert på arbeidernes klasseinteresser.

Kommunen var ingen videreføring av de gamle statsorganene, men en skisse til en ny type statsmakt.

150 år etter sin fødsel og nesten like lenge etter sin død er Pariskommunen et eksempel å studere og lære av. Når den nåværende kapitalistiske orden bryter sammen, og folk blir stilt overfor diktatur og hungersnød, kan erfaringene fra Kommunen fortsatt være svært nyttige å ta med seg.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.