oss 100 kroner!
Journalist/politiker Mímir Kristjánsson i Rødt/Klassekampen er som oftest et lyspunkt i den grå norske mediehverdagen. Han er ikke redd for å gå egne veier eller å formulere seg utenfor det vedtatte skjemaet og være en fripenn. Men fripennen kan også glippe spektakulært, slik han gjør i anmeldelsen av «Let Us Dream» av pave Francis.
Under tittelen Revolusjonsevangeliet skriver Mímir om boka og pave Francis:
«Paven kritiserer nyliberalismen og ønsker seg en verden der alle har tilgang på land, bolig og arbeid, og der profitt ikke lenger er alle tings iboende mål: «Med en gang kapitalen får herske over vårt økonomiske system gjør den oss til slaver, setter den oss opp mot hverandre, stenger den ute de fattige og truer den planeten vi deler. Det er kanskje ikke så rart at Basilios den store, en av kirkas første teologer, i sin tid kalte penger for ‘djevelens avføring’».
Mímir skal ha poeng for at han ønsker å finne argumenter mot kapitalismen der han måtte finne dem, og det er positivt at han har tatt for seg boka til paven. Pave Francis (eller Frans på norsk) er en av de mest innflytelsesrike menneskene på jorda, så det han sier bør omtales og analyseres. Men den gode Mímir har lagt igjen den kritiske sansen på hjemmekontoret. Hele omtalen er panegyrisk og uten analyse av pavens rolle eller underliggende program.
Mímir konkluderer:
«Budskapet i «Let Us Dream» er at verden er sjuk og at menneskene må gjøre den frisk. Da trenger vi et økonomisk systemskifte. Det må skje ved at de fattige reiser seg og gjør krav på det som er deres, i en voldsom springflo der det gamle skylles bort og det nye får flomme fritt over verden. Hilsen Vatikanet! Uansett hva slags kommunist de tar paven for, må dette nye revolusjonsevangeliet fra Roma være tung lesning for de rike og mektige i den katolske verden.»
Agendaen og rollen til pave Francis
Det er alltid en god regel å se på forholdet mellom hva folk sier og hva de faktisk står for. Denne regelen gjelder dobbelt for paver. Vatikanet har en eldgammel rolle som folkeforførere, og er ikke ukjent med å bruke den typen retorikk som Mímir faller for, når det passer dem.
Paven svinger ganske riktig pisken over nyliberalismen og ønsker et økonomisk systemskifte. Men det betyr ikke at han ønsker at de fattige skal reise seg og styrte finanskapitalen og deres makt. Det paven gjør seg til talsmann for er å reformere kapitalismen. Eller som man skriver på nettsidene til milliardærklubben World Economic Forum om pavens encyclica «Fratelli tutti»:
«I en slående 43.000 ord lang encyclica som ble publisert sist søndag (3.10.2020, vår anm.) sate paven sitt segl på anstrengelser som er blitt omtalt som en «Great Reset» av den globale økonomien som svar på de ødeleggende virkningene av covid-19.»
Paven er mye brukt av World Economic Forum, som for eksempel da han i sitt påskebudskap i 2020 gikk sterkt inn for universal basic income, en agenda som også WEF og folk som Mark Zuckerberg pusjer.
Den sosiale bibelske retorikken som paven bruker er ikke fremmed for milliardærklubben og dens sjef Klaus Schwab. De ønsker nemlig også å forkaste nyliberalismen. Men de ønsker slett ikke menneskenes frigjøring, men en «stakeholder capitalism» som er tenkt som et system for global styring der finanskapitalen og offentlig økonomi smelter sammen under finansfyrstenes ledelse i en vidunderlig ny verden av korporativ global kapitalisme, som Schwab & co kaller The Great Reset.
Les: The Great Reset – kapitaleiernes plan for kapitalens alderdom?
Pave Francis har tatt pengevekslerne inn i tempelet
Vatikanets finanser har alltid levd i en skyggefull verden uten innsyn fra noen form for offentlighet. Pavekirkens finanser styres av noe som kalles Istituto per le Opere di Religione (IOR). For alle formål er dette en bank og en finansinstitusjon. Men den har drevet sine finanser på helt spesielle måter. IOR opererte langs sine egne linjer utenfor finanskapitalens rekkevidde. De var sin egen globale finanskapital og kunne flytte milliarder av dollar over hele planeten uten at de vanlige finansinstitusjonene hadde innsyn i det. Det systemet ble styrtet i 2013, og det skjedde i forbindelse med at jesuittpresten Jorge Mario Bergoglio ble valgt som pave og tok navnet Francis.
Avisa Financial Times hadde i 2013 en stor artikkel som er viet til Vatikanets finanser, IOR og den tillitskrisa den var oppe i. Artikkelen bygger på gravende journalistikk fra FTs side i elleve måneder og den gir ikke bare en interessant innsikt i Vatikanets finansielle historie, med også i drivkreftene bak og resulatene av den oppryddinga som er gjennomført etter at pave Francis tok over som pontifex maximus – den øverste brobygger – etter at forgjengeren Benedikt 16. sensasjonelt trakk seg. Noe liknende hadde ikke skjedd på 700 år.
Den mest beryktede skandalen med Vatikanets finanser skjedde i forbindelse med at Milano-banken Banco Ambrosiano gikk konkurs i 1982. Vatikanet, det vil si IOR, var hovedaksjonær i banken. Etter konkursen ble sjefen for Banco Ambrosiano, Roberto Calvi, funnet hengt under Blackfriars Bridge i London. Statsadvokaten i Roma slo fast at han var drept av siciliansk mafia, men ingen er blitt dømt for drapet. Calvi var for sikkerhets skyld medlem av den illegale P2-losjen, som arbeidet i hemmelighet for et statskupp i Italia for å ta kontroll over mediene, undertrykke fagbevegelsen og skrive om den italienske grunnloven. Silvio Berlusconi var forresten også medlem av P2, sammen med en rekke andre samfunnstopper, og ikke minst generaler, i Italia.
IOR opererte utenfor de vanlige bankenes kontroll, og det ville de ikke akseptere. Heller ikke den italienske statsbanken hadde noe den skulle si over IOR, eller noen innsikt i dens virksomhet. Mario Draghi, nåværende statsminister i Italia, i 2013 sjef for Den europeiske sentralbanken, var den gangen sjef for Banca d’Italia, den italienske statsbanken. Og det man gjorde for å få et grep på IOR var å gjøre livet surt for dem. Som Financial Times skriver:
«I 2009 ble Vatikanbanken fanget i ulike økonomiske trådkors. Da påtalemyndighetene fortsatte sin avhør, la Bank of Italy presset ved å gjøre livet tøft for de bankene den brukte som partnere, ifølge flere personer med direkte kjennskap til hendelsene.»
I 2012 sluttet finansbanken JP Morgan å betjene IOR, og 1. januar 2013 fulgte Deutsche Bank opp med å sette Vatikanets minibanker ut av drift. Vatikanet var i realiteten under finansiell blokade. Seks uker etterpå kom pave Benedikt 16. med sin dramatiske erklæring der han sa at han som den første pave på 700 år ville trekke seg fra embetet. Inn kom den argentinske jesuitten Bergoglio, som tok navnet Francis 1.
Og det ble Francis 1. som fikk jobben med å bringe IOR og Vatikanet på linje med den internasjonale finanskapitalen og det regelverket som USA har knesatt.
I juli 2013 ble den troende katolikken og internasjonale bankmannen Peter Sutherland, sjef for Goldman Sachs International innkalt til Vatikanet for å bistå paven med oppryddinga. Financial Times har snakket med øyenvitner som opplevde Sutherlands møte med paven i Domus Sanctae Marthae:
«Før møtet gikk Sutherland inn i spisesalen til Doma Santa Marta. Pave Frans var også der og spiste frokost, ifølge et vitne. “Jeg kunne ikke tro mine øyne. Jeg trodde dette er umulig, sier denne personen. «Paven i det ene hjørnet og en av verdens mest kjente bankfolk i det andre.»»
Sutherland fortalte kardinalene at fra nå av er det transparens og internasjonale finansregler som gjelder, også for det som er kalt «Guds bank».
Sutherland fungerte da som finansiell rådgiver for Vatikanet, sammen med Bob McCann, sjef for UBS Americas. Og i 2013 la Vatikanet for første gang fram en årsrapport som viste at banken hadde en verdi på 4,98 milliarder euro. Revisor: KPMG. Og i 2015 hentet pave Francis inn Libero Milone, tidligere sjef for Deloitte i Italia til å være ny hovedrevisor.
Altså: Fra han ble innsatt som pave har Francis vært den internasjonale finanskapitalens mann, og alt han sier og gjør, også når han svinger pisken over nyliberalismen, må forstås i den konteksten.
