oss 100 kroner!
Kina og Iran har skrevet under en økonomisk samarbeidsavtale til en verdi av 400 milliarder dollar. Det skjedde 27. mars 2021. Forhandlingene har pågått en stund, men nå er de altså avsluttet med noe som må kalles en epokegjørende avtale.
Det var utenriksministrene Javad Zarif og Wang Yi som undertegnet avtalen under en seremoni i Teheran. Vestlig presse reiser spørsmål ved om avtalen kan implementeres for alvor på grunn av de restriksjonene som ligger i atomavtalen med Iran. Men hvis Kinas signaler under toppmøtet med USAs utenriksminister Antony Blinken i Anchorage i Alaska nylig er noe å gå etter, bør de ikke bekymre seg over det. Kina har ikke tenkt å bøye seg for press fra USA. Den tida er forbi. Det gikk også klart fram under toppmøtet mellom Sergej Lavrov og Wang Yi i Guilin i Kina.
Den russiske utenriksministeren kritiserte bruken av sanksjoner, som i økende grad inntar diplomatiets plass. «Vi bør danne en maksimal bred koalisjon av land som fundamentalt kan motsette seg denne ulovlige praksisen.»
På møtet i Teheran sa Wang Yi at «Kina er villig til å motsette seg hegemoni og «mobbing», sikre internasjonal lov og rettferdighet og opprettholde internasjonale normer overfor Iran og andre land».
Det betyr at Kina ikke vil godta at Iran skal behandles som en pariah på det internasjonale nivået. Begge land ser seg tjent med samarbeidet. Iran får store investeringer i sin industri og infrastruktur og Kina sikrer som Irans olje og gass langt inn i framtida.
Den offisielle kinesiske avisa Global Times omtaler avtalen som et «omfattende strategisk partnerskap». Speakeren i det iranske parlamentet majlis, Mohammad Baqer Qalibaf, kaller det en «strategisk samarbeidsavtale» og Iran ser opplagt på dette som en mulighet til en mer allsidig økonomisk utvikling av landet.
Wall Street Journal skriver at de to landa «trosser USAs forsøk på å isolere Iran og fremmer Irans langvarige forsøk på å styrke sine diplomatiske forbindelser utenfor vestmaktene.» Bloomberg kaller avtalen «ei utfordring til Biden-administrasjonen».
New York Times skriver:
«Avtalen kan utdype Kinas innflytelse i Midt-Østen og undergrave den amerikansk innsatsen for å holde Iran isolert,» og la til at «den kinesiske utenriksministerens besøk, gjenspeiler Kinas voksende ambisjon om å spille en større rolle i en region som har vært en strategisk sentral for USA i flere tiår.»
Avtalen er en konkretisering av det kinesiske silkeveibeltet Bridge and Road Initiative og forsterker også trekanten Iran-Russland-Kina. Vi kommer også til å se større integrasjon mellom Kinas silkeveistrategi og Russlands Eurasia-strategi.
I forlengelsen av dette samarbeidet ser vi framtidig gjenoppbygging av Afghanistan, Irak og Syria der både Russland, Kina og Iran vil være aktive. Imperiet har ingen muligheter til å utkonkurrere dette samarbeidet på fredelig vis gjennom investeringer og handel. Det eneste USA og Vesten har å svare med er mer krig. Eller som Pepe Escobar skriver: «NATO papp-generalsekretær Jens Stoltenberg» har lansert NATO 2030-strategien, som «ikke er noe annet enn et globalt robocop politisk-militært mandat».
Iran, Kina og Russland er fullstendig klare over det, og de har ikke tenkt å verken la seg skremme, hindre eller stanse av det.
