oss 100 kroner!
Etter utnevnelsen av Joe Biden til president i USA var tilhengerne av den amerikanske imperialismen raskt ute med oppslag av typen «America is back», riktignok uten å høste mye applaus. Og Biden sjøl, som knapt er i stand til å formulere en utenrikspolitikk, har trådt i baret ved å kalle Russlands president for «en morder». Putins svar var å invitere Biden til å fortsette denne samtalen på direkte og uredigert TV, noe Bidens rådgivere aldri vil tillate – fordi de kjenner sin president godt nok til å vite at dette ville ha blitt en katastrofe. Ikke bedre ble det da utenriksminister Antony Blinken presterte å gjøre et arbeidsmøte med Kina i Alaska til en meningsløs konfrontasjon. Begge disse episodene viser en fallen storhet som ikke klarer å ta den nye virkeligheten innover seg.
Av Pål Steigan.
Fem stadier av sorg
Den amerikansk-russiske kommentatoren Dmitry Orlov har formulert dette på en presis måte når han skriver:
De ′′ amerikanske eksepsjonalistene ′′ i Washington er ikke fornuftige og følger ikke de vanlige 5 stadiene av sorg når de fratas deres globale hegemoni. I stedet går de gjennom noe som følgende:
1. Uforstående: Hvordan kan de la være å gjøre som vi dikterer?
2. Irritasjon: Hvordan våger de å ikke gjøre som vi dikterer?
3. Opprinnelse: Det er uakseptabelt for dem å ikke gjøre som vi dikterer!
4. Blindt raseri: De er mordere og kriminelle for ikke å gjøre som vi tilsier!
5. Fortvilelse: Hva har blitt av vår verden hvis de ikke gjør som vi dikterer?
Biden og Co. er på trinn 4: Basert på ubegrensede påstander, ′′ Putin er en morder.» Målet er å lede dem forsiktig i fortvilelse uten at de slår ut i blindt raseri.
Hegemoniet er over
Hvis ledelsen i USA hadde stukket fingeren i jorda og prøvd å basere politikken sin på virkeligeten og ikke på ideoloiske drømmer, så ville de ha forstått at verden ikke lenger er slik den var. Den «eksepsjonelle» supemakta råtner på rot. De har riktignok verdens største militærbudsjett og våpen nok til å ødelegge verden flere ganger, hvis noe slikt skulle kunne tenkes. Men ellers taper de på alle fronter. Og dette vet de mest kunnskapsrike blant dem.
For første gang i historien trekker Kina til seg flere og større utenlandsinvesteringer enn USA, heter det i årsrapporten fra UNCTAD. Kina noterte seg for 163 milliarder dollar i direkte utenlandsinvesteringer i 2020 mot 134 milliarder i USA. Nedgangen for USA fra året før var på 49 prosent.
Kina var EUs viktigste handelspartner i 2020 og tok den førsteplassen som USA holdt inntil 2019, skriver Politico.
Under den globale handelens annus horribilis, sterkt påvirket av koronaviruspandemien, vokste handelen mellom EU og Kina mens import og eksport til USA falt drastisk sammenlignet med 2019, ifølge data fra EUs statistikkontor Eurostat publiserte mandag.
Resutatet av dette er at USA ikke lenger unionens viktigste kommersielle partner, men er blitt erstattet av Kina. EUs eksport til Kina i 2020 beløp seg til 202,5 milliarder euro, mens importen nådde 383,5 milliarder euro.
«Hvis olje og innflytelse er målestokkene later det til at det Kina og ikke USA som til slutt vant Irakkrigen og etterspillet etter den, uten å avfyre et skudd.» Jamil Anderlini i Financial Times.
Ramzy Baroud, som er journalist og redaktør for The Palestine Chronicle, kommenterer dette i MintPress:
Ikke bare er Kina nå Iraks største handelspartner, men Beijings massive økonomiske og politiske innflytelse i Midtøsten er også en triumf. Kina er nå, ifølge Financial Times, Midtøsten største utenlandske investor og har et strategisk partnerskap med alle Gulfstatene – unntatt Bahrain. Sammenlign dette med Washingtons forvirrede utenrikspolitiske agenda i regionen, dens enestående ubesluttsomhet, fravær av en definerbar politisk doktrine og den systematiske nedbrytningen av de regionale alliansene.
Toppsjefen for US Southern Command (SOUTHCOM), Admiral Craig Faller, sa til Senatets komité for de væpnede styrker at:
«Vår innflytelse eroderer,» advarte Faller og påpekte at Kina allerede har fortrengt USA som handelspartner nummer én i Brasil, Chile, Peru og Uruguay, og kommer som en nær nummer to for regionen som helhet. Handelen mellom Kina og Latin-Amerika har steget fra $17 milliarder for et tiår siden til over $ 315 milliarder i dag, og forventes å nå $ 500 milliarder innen 2025.
«Folkerepublikken Kina rykker raskt fram mot sitt mål om økonomisk dominans i regionen, i løpet av de neste ti årene,» sa Faller, men som han selv innrømmet kan det finne sted tidliger.
Det samme gjelder Afrika. Kina er Afrikas største handelspartner, både som eksportør og importør, og Kina er Afrikas største utenlandske investor.
Hva har USA igjen?
Alle tall sier at USAs hegemoni er over. USA har gode statistikere. De vet dette. Men det betyr ikke at den politiske klassen i USA har tatt det inn over seg. De eksemplene vi nevnte innledningsvis viser at USA fortsetter å opptre som i «gode gamle dager». Og rett skal være rett: Imperiet er verdens sterkeste militærmakt, og det har et nærmest totalt hegemoni over tenkninga til folk i Europa. Det betyr at USA kan gjøre mye skade ennå.
Men selv militært begynner det å glippe for USA.
Til nå har USA hatt et absolutt overtak i lufta. Det overtaket er ikke der lenger, heter det allerede i Military Balance 2018.
I presentasjonen av den siste utgaven av Military Balance, sa John Chipman, som er generaldirektør og leder for The International Institute for Strategic Studies i London: (pdf)
«China’s military programmes and activities garnered increased interest. In 2017 Beijing showcased more advanced military systems and deployed its armed forces further afield. Powers such as China and Russia are challenging the global predominance of the United States and its allies and while great-power war is not inevitable, states are systematically preparing for the possibility of conflict.
Indeed, the US National Defense Strategy, released in January, now recognises the possibility of great power conflict as the major challenge for the US.«
Tar teknologisk føring
Noe annet som er nytt ved Kinas kraftige militæroppbygging er at landet i stadig større grad går over fra å kopiere til å drive teknologisk innovasjon, skriver IISS.
«China has also continued to pursue advanced technologies, including extremely high-performance computing and quantum communications. China’s emerging weapons developments and broader defence-technological progress mean that it has become a global defence innovator and is not merely ‘catching up’ with the West.»
Dette rimer godt med det vi har rapportert her tidligere:
Hvis innovasjon er en målestokk å vurdere styrken i en økonomi etter, har Kina allerede distansert USA med solid margin. Eller enda tydeligere: Siste oversikt fra World Intellectual Property Organization (WIPO) viser at Kina allerede kjører sirkler rundt USA når det gjelder anmeldte patentsøknader.
Kinas National Laboratory for Quantum Information Sciences er for eksempel allerede verdens største forskningslaboratorium i sitt slag. Kina er i ferd med å ta innersvingen på USA innen 5G-teknologi, og USAs tradisjonelle mantra om å «la markedet fikse det» har vært bortimot en katastrofe, skriver Gordon G. Chang i artikkelen RED ALERT: China Is Winning the Great 21st Century Tech War.
Tidligere sjef for Google Eric Schmidt, som er formann for National Security Commission on Artificial Intelligence i Senatet i USA, sier at Kinas ledelse på teknologiske nøkkelområder er «ei nasjonal krise» for USA, som «må håndteres umiddelbart».
Hvis vi baserer oss på fakta, er det altså ingen tvil om at Imperiets dager er talte. Men problemet gjenstår, slik Dmitry Orlov formulerte det: Målet er å lede dem forsiktig i fortvilelse uten at de slår ut i blindt raseri. En skadet tiger er ikke nødvendigvis mindre farlig. Desperasjonen over det tapte hegemoniet kan få den politiske ledelsen i USA til å gjøre feil som blir katastrofale, både for verden og dem sjøl.
