oss 100 kroner!
Det krever ikke mye fantasi for å forutsi reaksjonene i Vesten hvis Kina, Russland og Iran opprettet en armada og sendte den tusenvis av kilometer rundt kloden for å true vestlige nasjoners kystlinjer.
Av Joseph Thomas.
Paris har nylig sendt en av sine atomubåter over 10 000 kilometer unna moderlandet, til Sørkinahavet for en «patrulje». Dette er den nyeste utviklingen som viser hvor tynnslitt den underliggende troverdigheten til Washingtons utenrikspolitikk er når det gjelder Sørkinahavet og den voksende konflikten med Beijing. Mens USA beskriver sitt engasjement i regionen som en «forkjemper» for land som har krav i Sørkinahavet, rekrutterer de allierte lengre og lengre unna det faktiske havområdet. Det virker som om de bare utnytter konfrontasjonen til å undergrave Beijing, ikke til å støtte andre nasjoner i regionen.
France24 i en artikkel med tittelen «Frankrike vasser inn i Sørkinahavet med atomubåt,» hevder:
Denne uka i Frankrike startet med en twitter-tråd fra forsvarsminister Florence Parly som avslørte at en fransk atomubåt, SNA Emeraude, var blant to av marinens skip som nylig gjennomførte en patrulje gjennom Sørkinahavet.
“Denne ekstraordinære patruljen har nettopp fullført en gjennomseiling i Sørkinahavet. Et slående bevis på vår franske marines evne til å utplasseres langt borte og i lang tid sammen med våre australske, amerikanske og japanske strategiske partnere,” tvitret hun, sammen med et bilde av de to skipene til sjøs.
Omtalen av Australia, Amerika og Japan er helt klart en referanse til amerikansk innsats for å skape en samlet front mot Kina i regionen Det indiske hav/Stillehavet. Utelatelsen av India, et av de angivelige medlemmene av «Firer-Alliansen» (the Quad), bør ikke gå ubemerket hen. Selv om det er nevnt andre steder i artikkelen, gjøres det som en ettertanke.
Frankrike er den andre europeiske nasjonen som melder seg på Washingtons strategi i regionen, etter Storbritannia, som har lovet å sende en hangarskipsgruppe til regionen senere i år.
UK Defense Journal i en artikkel med tittelen «Britisk hangarskipgruppe på vei til Stillehavet i år», merker seg at Storbritannias nyeste hangarskip, HMS Queen Elizabeth, også vil bli involvert i striden i Sørkinahavet, sammen med det tidsskriftet rapporterte som:
NATOs mest sofistikerte jagere – Royal Navy’s Type 45s HMS Diamond og HMS Defender og den amerikanske marines USS The Sullivans samt fregattene HMS Northumberland og HMS Kent fra Storbritannia.
Det skal ikke mye fantasi til for å forutsi reaksjonene i vest hvis Kina, Russland og Iran opprettet en lignende armada og seilte den tusenvis av kilometer rundt kloden for å true vestlige nasjoners strender. Men den provoserende og meget avslørende amerikanske politikken, og det faktum at land må hentes fra stadig lengre unna den faktiske regionen, blir behandlet som helt normalt, til og med nødvendig, av vestlige medier.
Inkluderingen av franskmenn og briter i Washingtons strategi i Det indiske hav/Stillehavet er nødvendig fordi de faktiske nasjonene i regionen, spesielt i Sørøst-Asia, har liten interesse av å provosere Kina eller gjøre relativt ordinære maritime tvister til en regional eller internasjonal krise.
USA, ved å forsøke å gjøre nettopp det, truer faktisk freden, velstanden og stabiliteten i regionen, til tross for at de utgir seg for å være garantisten for alle tre og på vegne av de samme nasjonene som nekter å bli med på USAs provoserende marineøvelser. Nasjoner som faktisk er i regionen nekter å bli med på amerikanske militære aktiviteter der, spesielt fordi de blir sett på som motproduktive og en unødvendig, til og med farlig, opptrapping.
Å skape konflikt, ikke løse den
USA, Australia, Frankrike og Storbritannia har bidratt til de mest destruktive konfliktene i det 21. århundre, inkludert 2001-invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan, 2003-invasjonen og okkupasjonen av Irak, krigene i 2011 og fremover i Libya, Syria og Jemen, og mange kampanjer for regimeskifter over hele verden.
Frankrike har også brukt sitt militære over hele Afrika, inkludert i flere av sine tidligere kolonier.
Forestillingen om at Frankrike, sammen med sine andre partnere som bedriver militær aggresjon over hele verden, er involvert i Det indiske hav/Stillehavet for å konfrontere aggresjon og ekspansjonisme i stedet for selv å delta i den, er i beste fall tvilsom.
France24-artikkelen bemerker også at:
I denne stadig mer anspente maritime geopolitiske sammenhengen, ønsker Frankrike å gjenta at det har sine egne interesser å ivareta i regionen. I 2019 ga det franske forsvarsdepartementet ut en strategiplan, «Frankrike og sikkerhet i Det indiske hav/Stillehavet», som påpekte at rundt 1,5 millioner franske statsborgere bor mellom Djibouti på Afrikas Horn og Fransk Polynesia. Dette betyr at Paris mener sin sone i Det indiske hav/Stillehavsområdet strekker seg fra Adenbukta til forbi Australia.
Med andre ord er Frankrikes mål i området Det Indiske hav/Stillehavet en fortsettelse av franske koloniale overgrep i regionen de siste århundrene. De gjør åpent alt som mulig er for sin egen nytte og egen følelse av hegemoni, dvs. akkurat det samme London og Washington beskylder Beijing for.
Vestens sviktende dominans i Afrika, Midtøsten og Sentral-Asia er ikke tjent med at deres kollektive økonomier og væpnede styrker blir strukket ytterligere tynnere for å konfrontere en asiatisk nasjon i Asia, en nasjon som ligger an til å overgå dem alle økonomisk og militært ganske snart.
Beijings har nådd så langt som de har ved bruk av nøye og tålmodig planlegging, strategi og diplomati. Det er svært lite sannsynlig at Beijing vil godta å bli trukket inn i en konflikt med Vesten, og vil i stedet fortsette å bygge forbindelser i regionen, spesielt med Sørøst-Asia. De vil skape sin egen regionale orden, som bygger på økonomisk samarbeid snarere enn militær konfrontasjon, en prosess som allerede er godt i gang. Det var derfor Washington følte et behov for å rekruttere vesteuropeiske nasjoner til sin strategi i Det indiske hav/Stillehavet til å begynne med.
Joseph Thomas er sjefredaktør i det geopolitiske tidsskriftet The New Atlas og bidragsyter til nettmagasinet «New Eastern Outlook».
Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
