oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Jo mer man graver i energi- og klimapolitikken, jo mer skjønner man at det er noe fundamentalt galt med norsk (og europeisk) klimastatistikk. De offisielle tallene hevder at Norge slipper ut ganske mye mer klimagass pr. innbygger enn f.eks. Danmark, England og Sverige – Norge slapp ifølge statistikken ut omlag 8 tonn CO2 pr. innbygger i 2019, mens Sverige og Danmark slapp ut hhv 4.3 tonn og 5.6 tonn. EU slapp ut 6.6 tonn pr. innbygger (globalt gjennomsnitt: 4.7 tonn). I tillegg hevder statistikken at de norske klimagassutslippene ikke har sunket særlig etter 1990 (bare 3 %), mens «elektrifiseringen» både i EU og i USA etter 1990 har redusert utslippene med 30 %.
Hvordan klarer myndighetene og de som er bekymret for det globale klimaet å hevde – uten å skjemmes – at det landet i verden som er kommet desidert lengst i arbeidet med å elektrifisere samfunnet er en «klimaversting»? Hva er galt med statistikken og hva er galt med ekkokammeret i klimabransjen?
1. Året 1990: Elektrifiseringen av Norge begynte ikke i 1990, men nesten 100 år tidligere. Norge startet klimajobben lenge før noen hadde hørt om CO2 og om klimaendringer. Det må vel være en fordel å ha startet før 1990 enn lenge etter. Året 1990 bidrar til å forvrenge all informasjon om energi og klima. Om det er en bevisst svindel eller bare et tilfeldig utplukket årstall, er jeg i tvil om – kanskje begge deler.
2. Norge er en oljenasjon som eksporterer olje og gass tilsvarende nesten 2.000 TWh hvert år. Turbinene på sokkelen drives stort sett av naturgass hvis CO2-utslipp (14 mill. tonn) ikke forsvinner om gassen som driver virksomheten på sokkelen blir eksportert. Elektrifisering av sokkelen er et kostbart og bortkastet «klimatiltak».
3. Mindre oljeeksport? Dersom den gassen som brennes på sokkelen oppfattes som et problem, kunne problemet enkelt løses om man hadde eksportert en halv prosent mindre olje og gass til EU enn vi gjør i dag. I tilfellet kunne Norge ha spart inntil 15 TWh elektrisitet. Og 30 % av de «norske» utslippene ville dermed forsvinne (14 mill. tonn). Men dette er ikke det klimainteresserte Stortinget opptatt av. – I tillegg er situasjonen at mange brønner er i ferd med å tømmes, noe som gjør det ekstra meningsløst å investere i en elektrifisering til 50 milliarder i mange brønners sluttfase.
4. Er utslippene på sokkelen «norske»? Det internasjonale regelverket er slik at klimagassutslipp fra produksjonen av en eksportvare skal plasseres i regnskapet til produksjonslandet. Etter mitt syn er det forskjell på et industriprodukt og en råvare. Derfor er det i alle fall usikkert om den gassen som brukes på sokkelen burde kalles norsk eller tysk.
5. Norsk metallindustri: Nesten halvparten av den norske fornybare energien brukes av vår metallindustri og kjemiske industri. Dersom denne industrien i stedet hadde vært plassert i land med bare fossil energi, ville de globale klimagassutslippene blitt vesentlig høyere. Norsk metallindustri er derfor vårt desidert viktigste klimatiltak, men den norske klimastatistikken er ute av stand til å få med seg denne viktige kjensgjerningen.
6. Bioenergi (pellets og flis): Når Norge sammenliknes med andre land, er det viktig at man sammenlikner like forhold, men det skjer ikke. I EU defineres f.eks. flis og pellets som fornybar energi. En vesentlig del av de «reduserte» utslippene i Danmark, Tyskland og andre EU-land de siste årene skyldes en omfattende import (bl.a. fra Brasil og Canada) av flis/pellets som en lang periode slipper ut vesentlig mer klimagasser enn naturgass og kull. Danmark brukte i 2020 i alt 3 millioner tonn pellets og flis. Dette var 66 % av Danmarks «fornybare energi», eller om lag 42 TWh, mens vindkrafta utgjorde ca. 20 % eller 13 TWh (?). I Sverige var 36 % av energien i 2018 bioenergi.
7. Skog: Veksten i norsk skog lagrer klimagasser. Men denne måten å bli kvitt utslipp på, aksepteres ikke i EUs og Norges klimastatistikk. Et nyttig «klimatiltak» (skogen) er altså ikke er med i statistikken, mens fossil energi (pellets/flis) defineres som fornybar energi. Tallmaterialet bidrar til å forvrenge forholdet mellom ulike land, og forklarer – sammen med punktene ovenfor – hvordan klimastatistikken bidrar til å snu opp-ned på virkeligheten og til fullstendig å gi feil informasjon om Norges bidrag til klimautviklingen.
Konklusjonen må derfor bli ganske dramatisk: Norge er i realiteten kommet ufattelig mye lenger i klimaarbeidet enn den offisielle statistikken gir inntrykk av:
Statistikken lyver om tallene før 1990. Statistikken lyver om norsk eksport av olje og gass. Statistikken får ikke med seg det kolossale klimabidraget fra den kraftkrevende norske industrien. Statistikken får ikke med seg den norske skogens lagring av klimagasser. Klimastatistikken i EU definerer fossil energi (flis/pellets) som om energien er fornybar. Dette, og mere til, fører til at de norske tallene for utslipp av klimagasser pr. person er altfor høye, og at tallene for resten av verden er altfor lave.
Konkusjon nr. 2: Kraftbransjens hysteriske repriser på at Norge må fullelektrifiseres straks, er meningsløs: Norge ligger så langt foran alle andre land at vi ikke ville ha sett noen om vi snudde oss. Glem elektrifiseringen av Norge, og gjør noe fornuftig i stedet.
