oss 100 kroner!
Regjeringa innrømmer «mindre dokumentasjon på virkningen til enkelttiltak».
Vi bombarderes med antall smitta. Smitten framheves som det helt avgjørende, ikke hvor mange som blir sjuke, ikke hvor sjuke de blir, ikke hvem som blir innlagt under hvilken behandling — sammenlikna med alle andre sjukdommer. Vi bærer alltid med oss 3 kg farlige og ufarlige bakterier og virus i kroppen.
Ser vi på de faktiske talla for sjuke og døde: Dette er fullstendig vilt. Det finnes ingen logikk eller sammenheng i noen av tiltaka etter ett år. Myndighetene og politikerne gjetter på tiltak, og har ikke klart å lære noe som helst om virkninga av tiltaka sine. Både statsråd Høie og hans statssekretær bekrefter at de ikke veit noe om virkninga av tiltaka.
Journalistene skjelver med myndighetene og politikerne i skrekkblanda fryd. Kanskje trives de alle ekstra godt med situasjonen? De har god grunn til det: Det dør færre nå enn før koronaen, det dør atskillig færre nå enn under årlige vinterinfluensaer og det er færre innlagte enn vanlig hver vinter. Men de uttrykker at de trives best med å vise sin uinnskrenka og uimotsagte makt til å true med å stenge flere og flere inne. Med ubegrunna og ulogiske tiltak — som de innrømmer at de ikke veit virkninga av.
Som gjengitt her: Flere leger tar nå til motmæle, og andre viser at det ikke er sammenheng mellom nytten av tiltaka og de alvorlige negative følgene de har.
Av Ove Bengt Berg.
Å bli smitta betyr ikke å bli sjuk!
«Smitteoverføring kan forekomme uten at smittemottakeren blir syk»
Finnes det noe menneske, eller biologisk vesen, som noen gang ikke er smitta av ett eller annet? Det er den absolutte normalen å være smitta — hele tida. Vi bærer alltid med oss 3 kg farlige og ufarlige bakterier og virus i kroppen. Det er sånn biologien i kroppen vår fungerer. Wikipedia skriver:
«Smitte er overføring av et smittestoff fra en organisme til en annen, enten direkte eller indirekte. Smitteoverføring kan forekomme uten at smittemottakeren blir syk. Mikroben har da etablert seg hos en vert uten å fremkalle infeksjon, og det er da snakk om bærertilstand. Dersom mikroben fremkaller symptomer, oppstår det en infeksjonssykdom».
I Aftenposten 08.09.2020 skreiv Dag Bratlid, pensjonert professor og barnelege følgende om smitte:
I følge Norsk etymologisk ordbok betyr smitte «overføring av sykdom». Er man smittet, er man altså syk. En voksen person har til enhver tid ca. 3 kg farlige og ufarlige bakterier og virus i kroppen, noen også korona, uten å være syke. Leger bruker derfor ikke begrepet «smittet» om dem som ikke er syke, slik myndighetene gjør.
Å bli smitta er uunngåelig gjennom et langt liv. Å bli smitta betyr på ingen måte å bli sjuk. Kroppen din kan nøye seg med å bli en bærer av smittestoffet. Å bli smitta betyr også at kroppen utvikler motstandsevne mot det den enkelte smitten kan gi av sjukdom.
Hver vinter i Norge blir 530 000 smitta med influensasjukdom, det er 163 000 sjukefravær hver vinter (rundt sju prosent av arbeidsstokken), rundt 5 000 blir innlagt hver vinter og det dør +/- 1 000. I alle år har denne omfattende smitten og denne omfattende døden hvert år skjedd uten at en eneste butikk eller arbeidsplass blir stengt og ikke én politiker eller deres mikrofonbærende journalister har ikke brydd seg det aller minste om alle dem som dør av influensa.
Nå stormer friske folk til for å bli testa, i lange bilkøer i Oslo, der alle står på tomgang. (Elbiler er klart i mindretall).
Blir de smitta sjuke, og særlig sjuke?
Hva med manglende kreft- og hjertebehandling, og følgene av sosial isolering?
Per 9. mars i år er 4 millioner testa, bare 76 000 er meldt smitta og bare 2 799 innlagte på sjukehus. Er de sjuke sjukere enn de influensasjuke? President Trump blei ikke særlig sjuk, ikke fotballspilleren Paul Pogba, ikke langrennsløperen Charlotte Kalla. Og det dør færre i Norge enn til vanlig. Inntil vi ser resultatene av utsatte kreft- og hjerteoperasjoner, og av påtvingi sosial isolering.
Medisinsk motstand:
Dag Bratlid, skriver i Aftenposten 16.02.21:
Det er et problem at myndighetene bruker antall covid-19-positive som grunnlag for smitteverntiltak. Siden det gjennom pandemien bare er 1 til 2 prosent av befolkningen som tester positivt, vil antall positive være avhengig av hvor mange man tester. Tester man mange, vil man finne mange, tester man få, finner man få.
…
Sammenblanding av av smittetall og sykdom blir galt. Folkehelseinstituttets egne rapporter viser også at stadig færre av dem som tester positivt, er syke. Nå er det bare en tredjedel.
Karantene for friske covid-19-positive med nedstening av avdelinger med kansellerte og utsatte operasjoner og behandlinger, medfører større problemer for befolkningen og helsevesenet enn pågang av dem som er syke med covid-19. Syke av covid-19 bør isoleres og behandles, og nærmeste pårørende testes for covid-19 som forebyggende tiltak mot utvikling av sykdom. Smittesporing av friske er en avsporing og må opphøre.
Halvor Næss,
overlege i Bergen, skriver i et innlegg i Bergens Tidende 09.03.21 med overskriften «Tiltakene mot korona er ute av proporsjoner»:
Før koronapandemien var karantene og nedstengninger ikke anbefalt ved influensapandemier. Grunnen til det var betydelige menneskelige og økonomiske kostnader ved nedstengninger og usikkerhet vedrørende effektiviteten til tiltakene.
Næss trekker fram sammenlikninger mellom de tiltaka California og Florida har gjennomført. «California har hatt betydelige nedstengninger, mens Florida har vært åpen siden i fjor sommer. Dødelighetskurvene er nokså like i begge stater, hvilket kan tale for at nedstengningene i California ikke har hatt effekt.»
Næss viser også til at nedstengingene har bidratt til å utvikle mutasjoner, spredning og manglende immunitet. Dette bidrar til at det ikke har latt seg vise i empiriske studier at nedstengingene virker.
Charlotte Haug:
Det må være antall sjuke og døde som styrer tiltaka, ikke smitta
Charlotte Haug er lege med doktorgrad i immunologi og infeksjonssjukdommer og tidligere redaktør av Tidsskrift for den norske legeforeningen. Hun sier til VG 8. mars at hun «er kritisk til helsemyndighetenes corona-strategi. Hun mener vi må styre etter hvor mange som blir syke og dør, og ikke smittetall alene.»
– Det står jo ikke ille til i Norge. Det gjør det jo ikke. Vi har hatt veldig lite coronasykdom i Norge på et år. Vi har få innlagte, sier forskeren og presiserer samtidig: – Det er aldri null risiko for å bli syk og dø noe sted i samfunnet, og vi må alltid gjøre avveininger.»
Forskeren har lite tiltro til at strategien om å slå ned på smitte og mutert virus vil fungere, med mindre hele verdens befolkningen blir vaksinert samtidig. «– Nei, den fungerer ikke til syvende og sist. Mest sannsynlig vil viruset fortsette å være der, men det vil etter hvert bli det vi kaller endemisk, slik som vanlige forkjølelsesvirus.» Hun hevder videre at det ikke er spesielt farlig for skolebarn å bli smitta, og hun viser til at skolen og det sosiale er svært viktig i denne fasen.
– Men kan man ikke si at man stenger skoler for å forhindre at barn og unge smitter videre til andre som er mer utsatt?
– Barn er de store smittebærerne hver eneste influensasesong. Stenger vi skolene da? Nei. Hvem er det som dør da? Det er stort sett de gamle og noen andre, hvert år. Dette skjer hver sesong, svarer forskeren.
Mette Kalager,
professor i medisin ved Universitetet i Oslo, sier til VG 17.02.21 at
det er fint at smittetiltakene er spisset mot områder der risikoen er størst. Det er likevel noe uklart for henne hva som er strategien nå:
– Er det å redusere død, er det å redusere sykdom eller redusere smitte? Dette hører sammen, men vil kreve ulike tiltak og ha ulike konsekvenser for befolkningen. Derfor savner jeg en redegjørelse fra myndighetene der de veier fordeler av å stenge ned; for eksempel hvor mye lidelse og død har vi unngått, versus ulemper; som for eksempel hvor mye lidelse og eventuell død har vi hatt som følge av tiltakene, sier Kalager.
– Jeg er redd for at vektskålen tipper mot at vi gjør mer skade enn gagn i vår håndtering av pandemien, sier Kalager.
Hun mener at regjeringen utover i pandemien burde brukt fagfolk utenfor FHI og Helsedirektoratet.
– Det kunne føre til en bedre dialog og diskusjon om hvordan vi skulle styrke helsevesenet og intensivkapasiteten, fått bedre dialog med kommunal helsetjeneste, fått signaler om hvordan unge sliter og utfordringer med psykisk helse. Ikke minst, tror jeg det er viktig for å finne den beste balansen mellom smitteverntiltak og hensynet til folkehelsen, det krever gode og aktive diskusjoner. Det er ikke opplagt hva som er den beste balansen.
Ikke sammenheng mellom fare, tiltak og skadevirkninger
Torfinn Harding, økonomiprofessor ved Universitetet i Stavanger, sier til VG i den nevnte artikkelen 17.02.21:
«det synes som om potensielle helseeffekter av corona prioriteres ekstremt høy i forhold til andre samfunnshensyn.
– Det mest problematiske er etter mitt syn manglende kunnskap om nytten av ulike smitteverntiltak i å redusere smitte og kostnaden til tiltakene i form av andre hensyn, som effekten på økonomien eller psykisk helse. Uten denne kunnskapen er det vanskelig å gjøre fornuftige avveininger, sier Harding.
Han peker på at myndighetenes kompensasjonsordning bare dekker noen typer tap, som fremstår noe vilkårlig.»
Hans Petter Graver, jusprofessor ved Det juridiske fakultet i Oslo, sier også til VG samme sted:
«at tiltakene avviker fra den måten vi ellers håndterer risiko og kalkulerer kost-nytte.
– Under pandemien handler og begrunner myndighetene tiltakene hele tiden ut fra verstefallsanalyser, for eksempel når det gjelder smittefaren ved nye virusvarianter og konsekvenser for helsevesenet av mindre inngripende tiltak. Slik tenker vi ikke ellers, for eksempel når vi skal redusere ulykker i trafikken eller beskytte naturen mot inngrep eller belastninger.
Samtidig kalkuleres fordelene på en helt annen måte enn vi ellers gjør på helseområdet når vi skal prioritere medisinsk behandling for å redde liv.
– Konsekvensene blir at tiltak for å bekjempe pandemien lett blir overordnet alle andre hensyn og rettigheter, som forsamlingsfriheten, retten til familieliv og privatliv og barn og unges rett til ikke å lide overlast.»
Tenk på et tiltak:
Regjeringa og myndighetene setter i gang kraftige tiltak — veit ikke skadevirkningene
Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Saliba Andreas Korkunc, bekrefter i en e-post til VG «at vi har mindre dokumentasjon på virkningen til enkelttiltak.» I den samme VG-artikkelen skriver immunolog Charlotte Haug at «Høie torsdag 4. mars gikk ut på Dagsnytt 18 og sa at de ikke vet helt sikkert om hvert enkelttiltak virker.»
Sverige- stor overdødelighet? Nei, redusert dødelighet i 2020!
Det døde flere i 2002 enn i 2020, tross mindre befolkning
Hvert år dør det rundt 1 prosent av befolkninga i de fleste (vestlige) land i verden. I Norge færre enn dette, 40 000 hvert år der 53 000 utgjør en prosent. Trass i koronaen, ligger dødsprosenten på det samme nivået i de vestlige landa. I Norge har dødeligheten gått ned med koronaen.
Sverige er trukket fram som et skrekkens eksempel. De fleste som har dødd har bodd på sjukehjem, og det har blitt avslørt at forholda på denne sterkt privatiserte sektoren i Sverige ikke holder faglige mål. Tross disse svakhetene har dødeligheten i Sverige ikke økt. Faktisk har dødeligheten gått ned siden tidlig på 2000-tallet.
PS:
Det svenske statistikkbyrået har nå kommet til at det har dødd 2142 flere i 2020 enn tidligere oppgitt. Dødeligheten har dermed gått opp fra 0,92 til 0,94. Det er vesentlig lavere enn i perioden 1998 til 2003, og på nivå med perioden 2015-2020.
Opprinnelig publisert på Politikus
