Er Kasakhstan på rett vei?

I vår studie av Kasakhstan nærmer vi oss den foreløpige finalen. Vi gjør et forsøk på å se på landets økonomi i dag og hvilke utfordringer det står overfor. Det gjør vi, vel vitende om at kunnskapene våre er grunne og at flere av vurderingene våre kan vise seg å være feil. Kall det et forsøk på en analyse.

Av Pål Steigan (tekst) og Knut Erik Aagaard (foto).

Khanater, klaner og den sovjetiske arven

Kasakhstans ambassadør til Norge sa i sin presentasjon at landet må forstås som en del av arven etter Dsjenghis Khan. Kulturen og styringssystemet ble grunnlagt av ham og har ifølge ambassadøren overlevd fram til i dag. Det var som kjent sønnesønnen Kublai som styrte det velorganiserte og avanserte mongolsk-kinesiske riket da Marco Polo besøkte landet og reiste rundt som khanens embedsmann. Den gode Marco forteller i Millionen om detaljer i statsstyret, økonomien og samfunnlivet som hans samtidige i det vi nå kaller Italia trodde var bløff og eventyr, men som viste seg å være en sosiologisk beskrivelse av en kultur som var vesentlig mer avansert enn det man kunne finne i Europa på den tida. Etterkommerne til Dsjengis trengte langt inn i Europa og satte preg på mange områder, og naturligvis aller mest på de områdene som i århundrene siden ble liggende under deres direkte etterkommere.

På 1600-tallet var de kasakhiske steppenomadene delt inn i tre zhuz eller horder. Ordet kan også bety «forbund» eller «hundre». Det var den eldre, den midtre og den yngre zhuz. Den eldre regner sin ætt tilbake til Tsagadai, Dsjengis Khans nest eldste sønn. Khasakhstans første president Nursultan Nazarbajev tilhører denne klanen, og det gjør også det meste av landets herskende elite.

Denne strukturen fantes naturligvis også da Sovjetunionens kommunistparti, som Nazarbajev var medlem av fra 1962. Og han var også generalsekretær i Kasakhstans kommunistiske parti fra 1989. Men like fullt var han en kasakh av den eldre zhuz. Uansett hvor mye modernisering man ser i dagens Kasakhstan, så bærer kasakhene klanstradisjonene med seg. Da Nazarbajev tok noe nær fullstendig kontroll over Kasakhstan var han på sett og vis en moderne khan, og for diskusjonens skyld kan det godt hevdes at det var en khan landet trengte akkurat da.

Vi gjør oppmerksom på dette forholdet. Det betyr ikke at vi har studert det eller kan avdekke hva det faktisk betyr for dagens politikk og økonomi i Kasakhstan, men at det har stor betydning, er hevet over tvil.

I dag omtales arven fra Sovjetunionen stort sett i negative termer i Kasakhstan. Man legger vekt på tvangskollektivisering, hungernød og undertrykking. Denne historien bør også drøftes. Det er ikke vår oppgave her.

Men det er neppe noen tvil om at Kasakhstan på mange måter må betraktes som en tidligere russisk koloni som nå forsøker å bygge både sin egen identitet og sin egen økonomi basert på egne forutsetninger, og ikke på planer pønsket ut i Moskva. På den måten handler det om et frigjøringsprosjekt – hvor langt det nå enn klarer å komme langs den veien.

Fra økonomisk kollaps til kjempevekst

Etter Sovjetunionens sammenbrudd forsvant markedet for landets tungindustri og gjennom nittitallet fal bruttonasjonalprodukt per innbygger med 26 prosent. Fra midten av nittitallet begynte ei rask privatisering og tidligere offentlig eiendom ble solgt ut til private både i og utenfor landet. Familien til Nazarbajev samlet seg store rikdommer i denne prosessen og Nazarbajevs midterste datter, Dinara Kulibayeva, har til og med kommet seg på Forbes’ liste over dollarmilliardærer.

Nazarbajevs mål var å privatisere så mye at bare 15 prosent av økonomien skulle være på offentlige hender, og det privatiseres fortsatt i høyt tempo. Dermed ser båd IMF, Verdensbanken og EU på Kasakhstan som en favorittelev.

De to første tiåra av dette århundret har Kasakhstan satset på eksportdrevet vekst med olje og gass i første rekke. Landet er svært rikt på råvarer, og har også betydelige mengder uran, gull, kopper, sjeldne mineraler og fosfat.

Eksportveksten førte til en økonomisk vekst som prosentvis kunne måle seg med Kinas, og landet er i dag på nivå med Malaysia i BNP per capita (kjøpekraftsparitet), rundt 50. plass i verden.

Dette har ført til at det er samlet mye rikdom på få hender, men samtidig har det vokst fram en middelklasse som sikrer seg god utdanning og som definitivt er med på veksten. Noen millioner mennesker lever fortsatt i fattigdom. Foreløpige tall sier at fattigdomsgraden kan øke fra 8,3% til 12,7% på grunn av koronakrisa og øke tallet på fattige med 800.000. (Verdensbanken.)

Veien videre: forbli råvareprodusent eller utvikle vitenskap og industri?

Begrepet middelinntektsfella brukes gjerne om land som har utnyttet billig arbeidskraft til å vinne markeder for enkle industriprodukter, og så så ikke klarer å omstille seg når de taper den fordelen. Det er dermed ikke helt dekkende for et land som Kasakhstan, som først og fremst har utnyttet sine olje- og gassrikdommer. Men det er et beslektet problem. Fortsatt ensidig satsing på råvareeksport, eller å gå mot mer sammensatt produksjon av varer og tjenester?

Forskeren German Kim som vi intervjuet i Almaty mente at Kasakhstan hadde sovet i timen og unnlatt å gripe muligheten til et industrisamarbeid med Sør-Korea, i motsetning til nabolandet Usbekistan, som han mente hadde vært smartere og mer strategisk.

Akkurat som Kina gjorde har Kasakhstan opprettet spesielle økonomiske soner for å prøve å stimulere til teknolkogibasert industriproduksjon. I 2021 er det planen å lansere 147 slike prosjekter til en verdi av 5,2 milliarder dollar. The Astana Times har mer om dette. Avisa forteller også om satsing på turisme, noe som i vanlige tider burde være et godt kort, men som kjent lever vi ikke i vanlige tider.

Vidtrekkende planer

På tross av all privatisering driver den kasakhstanske staten en nokså omfattende planøkonomi. Nå er det ikke slik at kapitalismen ikke kan blomstre under planøkonomi. Det kan den, noe både Japan, Sør-Korea og til og med Norge har vist. Norsk Gerhardsen-kapitalisme var planøkonomisk, og det var også den amerikanskstyrte okkupasjonsøkonomien i Japan og Sør-Korea. Og Kasakhstans planer fram til 2050 er dristige nok. Her er noen av målene som ble stilt i 2012:

• Kasakhstan skal øke BNP per innbygger fra USD 13.000 i 2012 til USD 60.000 innen 2050;
• Med bybefolkningen som skal øke fra 55% til 70% av totalen, skal byer og byer kobles sammen av høykvalitetsveier og høyhastighetstransport (tog) innen 2050
• Små og mellomstore bedrifter skal produsere opptil 50% av BNP innen 2050, mot 20% for tida;
• Den årlige BNP-veksten skal nå minst 4%, og investeringsvolumet øker fra 18% til 30%;
• Ikke-råvarebaserte varer skal utgjøre 70% av eksporten og andelen energi i BNP som skal halveres;
• Forskning og utvikling vil øke til 3% av BNP for å tillate utvikling av nye høyteknologiske sektorer;
• Innen 2030 skal 15% av arealet dyrkes med vannbesparende teknologi; agrarvitenskap skal utvikles; eksperimentelle agrar- og innovasjonsklynger skal etableres.

Innføring av demokrati

Kasakhstan har ingen demokratiske tradisjoner i vår betydning av ordet. Klansforsamlingene kan ha hatt systemer der hver mann hadde en stemme, slik som på norrønne ting, men ingen utenfor klanen hadde noen stemme. Å bygge en moderne stat krever at man utvikler arenaer der ætter og klaner blir sekundært og der mennesker har like rettigheter, muligheter og plikter på tvers av klaner og ætter. Hvor lang tid tar det? Det finnes det ikke noe entydig svar på. Italia ble samlet, (eller Sør-Italia ble okkupert av piemonteserne, som man ville si der) i 1860. Fortsatt betyr klaner og familier mye. Skatteoversikter viser at navnene på de rikeste familiene i Firenze er de samme i dag som de var i 1427, så det kan nok ta litt tid, ja. Og det vil nok alltid være en fordel i Kasakhstan å kunne føre mannslinja tilbake til Dsjengis Khan.

Men president Tokajev sier at han ønsker å utvikle Kasakhstan til et demokrati og skape demokratiske institusjoner og gi rom for en virkelig opposisjon. La oss gå ut fra at han mener det. Han har i det minste tatt viktige skritt i den retninga i den korte tida han har vært president.

Skjønt hva er et demokrati? Hvilket land er målestokken? USA? Ikke narr oss til å le? Norge? I så fall må man godta at et land der det ikke er forsamlingsfrihet, demonstrasjonsfrihet eller bevegelsesfrihet og der myndighetene griper djupt inn i å begrense den personlige friheten, fortsatt kan kalles et demokrati. 2020 har vært et katastrofeår for demokratiet i verden, skriver The Economist Intelligence Unit.

Nei Kasakhstan er ikke noe demokrati i dag. Det nylige valget var et framskritt, men den opposisjonen vi hadde den blandede gleden av å møte i Nur-Sultan var ikke stort mer enn hans majestets lojale opposisjon. De klarte ikke en gang å formulere noe punkt der de var uenige med regjeringa.

Les: Hans majestets lojale opposisjon

Hvis man river de svulstige festtalene til side og går til kjernen, så er demokratiet ikke minst en viktig produktivkraft. Et land med et levende demokrati er i stand til å dyrke fram flere gode idéer og ha større evne til sjølkorrigering enn et land som ikke har det. Det er også en grunn til at sensur- og diktaturtendensene vi nå opplever i Vesten er så utrolig skadelige.

Vårt tips er at dersom Kasakhstan skal kunne få steppene til å blomstre for alvor, ikke minst i overført betydning, trengs det blant annet et demokrati, ikke bare ved urnene, men i samfunnslivet, og en tilsvarende levende diskusjon. Det er ikke gjort å skape det i en håndvending, når tradisjonen går ut på å følge klanens leder.

Morten Falck skrev i artikkelen Frihet og liv er ett!

«Den tunge og tvers igjennom idealistiske politiske styringa av vitenskapen som ga seg utslag i favoriseringa av en sjarlatan som Lysenko og bannlysinga av genetikken, en politikk som knekket ryggen på store og viktige deler av vitenskapen i landet og gjorde vitenskapelig framgang umulig fordi kjetterske tanker var farlige – det kan kanskje lære oss noe om viktigheten av demokrati på alle områder. For vitenskapen er den frie diskusjonen avgjørende. Er det overhodet mulig å ha åpen og fri diskusjon og tankeutvikling i vitenskapen dersom resten av samfunnet er underlagt sensur og knebling?«

Nemlig. Eller som undertegnede skrev i en annen artikkel:

«For meg som kommunist gjennom mer enn et halvt århundre har skjebnene til en del sovjetiske vitenskapsfolk alltid vært en advarsel. Det mest skremmende er eksemplet med den sovjetiske biologen Trofim Lysenko som forkastet Mendels arvelover og hevdet at bare miljøet spilte en rolle i planters utvikling. Det var i og for seg ikke problemet. Det må man kunne hevde og prøve å bevise. Problemet var at Lysenkos lære ble kanonisert av kommunistpartiet og tilhengerne av Mendels arvelover havnet i unåde. Det fikk katastrofale virkninger, og det ble en ulykke for sovjetisk forskning.»

I Vesten og i Norge i dag ser vi hvordan vitenskapsfolk blir kneblet og truet med «konsekvenser» hvis de ikke støtter myndighetenes koronanarrativ. Det tyske innenriksdepartementet har til og med presset Robert Koch Institut til å lage alarmistiske prognoser, slik at det skulle støtte opp under «strengere tiltak». Sånn ødelegger man vitenskapen og korrumperer et land. Kasakhstan fikk smake de katastrofale konsekvensene av Lysenkoaffæren, så man får håpe at de er vaksinert (!)

Er Kasakhstan på rett vei?

Undertegnede har dårlige erfaringer med å utstede helseattester til land jeg har besøkt ei uke eller noen, uker, har reist langs «den prikkede linja» og ikke kan verken språket eller de usagte kodene, så her kommer ikke noen helseattest til Kasakhstan heller.

Fotograf Knut Erik Aagaard, som har vært min reisefelle og samtalepartner under arbeidet med Kasakhstan, og jeg har kommet til at vi synes det Kasakhstan er inne på er interessant. Landet står fortsatt overfor både problemer og vanskelige veivalg, men landet har rike ressurser og det det har i dagens situasjon med mange maktsentra et spillerom som man ikke hadde da USA var det dominerende imperiet, eller for den del i Sovjetunionens tid. Kasakhstan er veikrysset, og er interessert i god trafikkflyt. Og interesserte parter (Kina, Russland, Tyrkia, Iran, India, nabostatene) er interessert i et anstendig gjensidig samarbeid, med unntak av USA, som utelukkende er interessert i å plage Russland og Kina, og i å drive inn en blei mellom dem. USA har ingen nasjonale interesser i Kasakhstan, bare globale.