Det store spillet om Sentral-Asia – versjon 3.0?

0
Illustrasjon: Shutterstock

Det store spillet – The Great Game – Больша́я игра́, var betegnelsen på kampen mellom Det britiske imperiet og det russiske keiserdømmet om kontrollen over Sentral-Asia. Denne kampen pågikk gjennom det meste av 1900-tallet. Fra britenes side handlet det om å skape en buffersone fra Det osmanske riket til Afghanistan for å hindre Russland adgang til Persiabukta og Det indiske hav. Etter 11. september 2001 lanserte USA sin versjon av Det store spillet 2.0. I det inngår den nesten 20 år lange krigen i Afghanistan. Med det kinesiske Silkeveibeltet kan man eventuelt snakke om en versjon 3.0, men der rollene er byttet om.

Britisk geopolitikk

Begrepet The Great Game skal være lansert av den britiske kapteinen Arthur Conolly som brukte det i et brev til major Henry Rawlinson. Den som populariserte begrepet for et stort publikum var Rudyard Kipling i romanen Kim (1901). 1800-tallet var en periode da britene konsoliderte sin makt over det indiske subkontinentet samtidig som Russland ekspanderte inn i Sentral-Asia. Helt fra Ivan IVs tid (populært kalt Ivan den grusomme) på 1500-tallet hadde Russland vært interessert i en handelsvei fra Moskva til India. Fra 1824 til 1854 tok Russland kontroll over det kasakhiske khanatet, i store trekk dagens Kasakhstan. Det forsterket Russlands trang mot sør, og tilsvarende britenes interesse for å demme opp for sin russiske rival. En periode ble Amu Darya Russland grenseelv mot sør mens britene kjempet om å skaffe seg kontroll over Afghanistan.

Det store spillet 2.0

Gjennom boka The Grand Chessboard lanserte den mektige og svært innflytelsesrike sikkerhetsrådgiveren Zbigniew Brzezinski en USA-tapning av Det store spillet. Undertittelen American Primacy And Its Geostrategic Imperatives forteller i klartekst hva det handler om, nemlig USAs kamp for verdensherredømme og de geopolitiske krav det stiller til imperiet. Det geopolitiske begrepet for Eurasia var «Verdensøya», The World Island. Det går tilbake til Sir Halford John Mackinder som regnes som grunnleggeren av geopolitikken.

Det store sjakkbrettet til Henry Kissinger og Zbigniew Brzezinski er en relansering av den samme tankegangen, og den ble førende for USAs Eurasia-strategi etter Sovjetunionens sammenbrudd. Etter 11. september 2001 brukte Bush-administrasjonen det momentumet som ble skapt til å rykke inn i Sentral-Asia, først gjennom krigen mot Afghanistan, og så med etablering av baser og allianser i de tidligere sentralasiastiske sovjetrepubllikkene.

Dette handlet om geostrategi og omringing av Russland og Kina, men også om kontroll over de enorme olje- og gassreservene i Sentral-Asia.

Copyright: Le Monde Diplomatique 2000.

I 2001 handlet dette også om potensielle rørledninger fra Sentral-Asia via Afghanistan til India og Pakistan.

USA brukte basene i Sentral-Asia i krigen mot Afghanistan, og under parolen «de som ikke er med meg, er mot meg» tvang USA land etter land til å føye seg under trussel om hva som ellers ville komme til å skje. Kasakhstan, Kirgisistan, Tajikistan, Turkmenistan og Usbekistan deltok alle i Operation Enduring Freedom. Les: The U.S. military presence in the Middle East and Central Asia. Men i 2014 stengte USA sin siste militærbase i Sentral-Asia, nemlig flybasen Manas i Kirgisistan.

Les også: Iran – mullakapital og geopolitikk

Det store spillet versjon 3.0?

USAs politikk med sanksjoner mot Russland og deretter også sanksjoner og handelskrig mot Kina har drevet de to stormaktene inn i en stadig tettere allianse. I 1969 var Kina og Sovjetunionen i en kortvarig grensekrig med hverandre, og skepsisen dem i mellom car sterk i lange tider. Men med en felles fiende som truet dem begge to, la de gammel agg til side og utviklet det begge parter nå omtaler som en militær allianse. Gjennom Shanghai Cooperation Organisation har de også utviklet et rammeverk for et omfattende eurasisk samarbeid. De utveksler overvåkingsdata, kjøper og selger våpen seg i mellom og utvikler infrastrukturer for handel og kommunikasjon. Obama-administrasjonen og dens etterfølger Trump-administrasjonen har virkellig brutt alle regler i læreboka for hvordan imperialistiske stormakter bør stille seg overfor så seriøse utfordere.

Da hjelper det ikke så mye at Atlantic Council i sin Kald Krig 2.0-strategi mot Kina prøver å rette på skadene ved å anbefale en tilnæring til Russland. Med hvilken grunn skulle Russland og Vladimir Putin ta slike invitter seriøst? Og skulle liksom denne nye taktikken utføres av folk som Russland-haterne Victoria «Fuck the EU» Nuland og Samantha Power?

Les: Atlantic Council med strategi for kald krig mot Kina

Dessuten har styrkeforholdet mellom stormaktene og særlig mellom USA og Kina endret seg enormt siden 2001. Da var Kinas BNP i nominelle dollar 1.214 milliarder dollar eller 12 % av USAs. I 2020 var Kinas nominelle BNP 14.860 milliarder dollar eller 71 % av USAs. Målt i kjøpekraft har Kina for lengst gått forbi USA, og nominelt regner man med at det vil skje i 2028.

Det gjør at USA på ingen måte har samme mulighet til å plassere seg på kartet i Sentral-Asia som de gjorde etter 11. september, og særlig ikke med Bridge and Road Initiative, eller silkeveibeltet, som vi har kalt det. Gjennom dette enorme infrastrukturprogrammet knyttes hele Eurasia sammen, og i hovedsak på Kinas premisser.

Republikkene i Sentral-Asia har derfor helt andre rammebetingelser å forholde seg til enn for 20 år siden, og det gjør de.

Kasakhstan, som er den rikeste av de sentralasiatiske republikkene, og den med mest olje, naturgass og mineraler, ligger midt på den nordlige silkeveien, og vil kunne utnytte sin historiske rolle som «veikryss», eller jernbaneknutepunkt:

Kaskhstan har olje og gass, men også gull i store mengder, kopper, uran, sjeldne mineraler og for ikke å glemme; fosfat, som alt jordbruk er fullstendig avhengig av.

Hva med de andre republikkene?

De fem tidligere sovjetrepublikkene hadde gjort seg sjøl en kjempetjeneste ved å sløyfe suffikset -stan og bare kalt seg for eksempel Kasakhia, Usbekia, Turkmenia, Tadsjikia og Kirgisia, for det finnes store forskjeller på dem. Kasakhstan er størst og rikest, Usbekistan har flest innbyggere, og er i likhet med Kasakhstan på vei oppover økonomisk. Usbekistan eksporterer også olje, gass og mineraler, men har samtidig et svært produktivt jordbruk som sysselsetter over en fjerdedel av innbyggerne. Før koronakrisa mente IMF at landets BNP i kjøpekraft vil øke med 44 prosent fram til 2025. Landet deler den rike Ferganadalen med naboene Kirgisistan og Tadsjikistan, og landbruket dere er viktig for alle tre. De to sistnevnte er de minste av de fem republikkene i areal. Etter folketall er Usbekistan størst med 33 millioner innbyggere, Kasakhstan 19 millioner, Tadsjikistan 9,5 millioner, Kirgisistan 6,4 millioner og Turkmenistan 6 millioner. Kirgisistan var offer for en fargerevolusjon i 2005, den såkalte «tulipanrevolusjonen», og de indre konfliktene i landet kan forsatt invitere til noe liknende i framtida. Kirgiserne snakker et tyrkisk språk, mens tadsjikene snakker en persisk dialekt.

Turkmenistan var en del av den opprinnelige silkeveien med byen Merv som knutepunkt. Usbekistan er berømt for de sagnomsuste byene Samarkand og Bukhara. I dag oppnår Turkmenistan lettest medieomtale på grunn av innfallene til livstidspresident Saparmurat Niyazov.

Kinas rolle

Kina er den største og viktigste investoren i regionen. Ifølge kinesiske data var direkte utenlandske investeringer i 2018 fra Kina til Kasakhstan 3,8 milliarder amerikanske dollar, Turkmenistan 1,98 milliarder dollar, Usbekistan 412 millioner dollar, Tadsjikistan 316 millioner dollar og Kirgisistan 47 millioner dollar. Kasakhstan og Usbekistan prøver å fokusere kinesiske investeringer på utvikling av ikke-primærproduksjon.

SCO: medlemmer mørkegrønt, observatører lysegrønt og dialogpartnere gult.

Siden 2012 har Kina vært den største kjøperen av kasakstansk uran. 57 prosent av all eksport i regionen går til Kina. Kina er hovedkjøperen av turkmensk gass. For Turkmenistan fungerer Kina som praktisk talt den eneste kilden til valutatilstrømning til budsjettet. Også Usbekistan leverer gass til Kina.

Shanghaigruppa, SCO, ble grunnlagt 14. juni 2001 av lederne i Folkerepublikken Kina, Russland, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan. Nå omfatter organisasjonen store deler av det eurasiske kontinentet. Turkmenistan deltar ikke. Ellers deltar alle de sentralasiatiske republikkene både økonomisk, militært og kulturelt.

«Flervektorpolitikken»

Andre uke i januar 2021 besøkte fotograf og tolk Knut Erik Aagaard og undertegnede Kasakhstan på vegne av steigan.no. Vi har formidlet våre inntrykk og foreløpige analyser gjennom denne artikkelserien. Der deltok vi på en pressekonferanse med tenketanken for strategiske spørsmål. Et stort panel eksperter satt klare bak maskene sine til å svare på spørsmål fra de inviterte journalistene som det nå finnes noen titall av i Nur-Sultan.

Det de la fram var det de kalte «flervektorpolitikken».

Flere talere snakket om dette, og ett av mine spørsmål til panelet handlet om det. Kasakhstan har naboer som Kina i øst og Russland i vest. Innbyggerne snakker et språk i den tyrkiske språkfamilien og har et godt forhold til Tyrkia. Sør for seg har de naboer som Iran og India og som et land der 70 prosent av innbyggerne er muslimer, forholder det seg til den muslimske verden og araberlanda.

Kasakhstan er medlem av blant annet følgende internasjonale organisasjoner: Commonwealth of Independent States (CIS), Shanghai Cooperation Organisation, Euro-Atlantic Partnership Council, Turkic Council og TÜRKSOY. Det har også en Individual Partnership Action Plan med NATO. Landet har spilt en meklerrolle i Syria gjennom den såkalte Astana-plattformen og de utvikler gradvis forbindelsene med EU.

Kasakhstan ser seg altså godt tjent med å «være venner med alle», samtidig som de de facto står under beskyttelse av både Russland og Kina. I den grad en kan si at det finnes en versjon 3.0 av Det store spillet, så er det med helt andre spilleregler og med flere deltakere enn før.

Les artikkelserien om Kasakhstan: I østerled: Kasakhstan 2021

KampanjeStøtt oss

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


Start diskusjonen på forum.steigan.no