oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Når man søker på nettet på begrepet «hydrogen» får man nesten bare opp optimistiske utredninger om at hydrogen-produksjon er et eventyr som snart vil komme – hydrogen vil bli en viktig del-løsning på verdens energiforsyning. Det er derfor litt pussig at utviklingen av «eventyret» knapt er kommet i gang, og at forskning og næringsliv i stor grad fortsatt svever i mørket. Mulige utfordringer er knapt nok nevnt, ut over en forsiktig antydning om at hydrogen vil koste mye, men at de økonomiske problemene må løses ved at markedet må bli vesentlig større. Derfor noen linjer om de faktiske vanskelighetene knyttet til hydrogenproduksjon.
Fra videregående skole husker vi at hydrogen er det enkleste og vanligste grunnstoffet i universet (75 %) – det har bare ett proton i kjernen og ett elektron. Når hydrogen blandes med oksygen skapes energi og vann, uten at vi trenger å vite mer om detaljene i denne prosessen. Andre forhold er viktigere, og har betydning hvis vi skal forstå de energipolitiske konsekvensene.
For det første: Hydrogen kan produseres på mange ulike måter: Fra vann (via elektrolyse), sol- og vindkraft, kull, olje og gass. I dag er det nesten bare naturgass som – av kostnadshensyn – brukes (og da har man problemet med utslipp av CO2). Ser man på forskningsrapporter og politiske utredninger, er interessen for elektrolyse av vann like stor som fra naturgass (ren hydrogen). Men produksjonen av hydrogen fra vann, har et uløselig problem: Prosessen krever enormt med vannkraft. Man må bruke 55 kWh vannkraft for å produsere 33 kWh hydrogen. Altså en ren molbohistorie – hvorfor i all verden skal vi bruke masse flott fornybar elektrisitet fra vannkraft, og bare få halvparten tilbake? Bare 0.1 % av produsert hydrogen i verden stammer fra elektrolyse.
Og enda verre blir det om man lager hydrogen av sol- eller vindkraft der også halvparten av energien må brukes til å produsere hydrogen. NTNU/SINTEFs begrunnelse er at sol/vind gir så ustabil energi at krafta som produseres når det blåser mye, burde lagres som hydrogen – for å unngå at strømnettet må bygges ut. Det er ganske ufattelig at landets ledende teknologimiljøer på ramme alvor foreslår rasering av norsk natur for å produsere litt hydrogen ved hjelp av ufattelig mye fornybar energi.
For det andre: Gass, olje og kull er den billigste måten å produsere hydrogen på, men bruk av disse råstoffene forutsetter at man må fange og lagre klimagassene i Nordsjøen, og da blir prosessen vesentlig dyrere. Denne prosessen er så vidt begynt i Norge, men skal den lykkes, må hele Europa, inkl. Russland, være med. Et isolert norsk tiltak, vil bli mislykket – som Stoltenbergs månelanding ble. Kanskje muligheten likevel burde holdes åpen?
Jeg har mange ganger prøvd å antyde en bedre løsning. Norge slipper som kjent ut vel 50 millioner CO2 årlig (etter mitt syn er den norske statistikken minst 20 mill. tonn for høy). Kunne vi ikke eksportere litt mindre olje og gass? Norge eksporterer 117.4 milliarder Sm3 naturgass som gir 235 mill. tonn utslipp årlig av CO2 ute i Europa (og omtrent like mye fra oljeeksporten). Man skal ikke redusere eksporten mye før Norge har realisert de mest ekstreme klimamålene – uten å bygge en eneste vindturbin.
