Iran – mullakapital og geopolitikk

0
Omslaget til en rapport fra Iran i 2004

Dette er et hefte jeg skrev i 2004 etter et besøk i Iran. Dette heftet er en selvstendig fortsettelse av heftet Det store spillet enda en gang – olje og geopolitikk i Sentral-Asia. Begge heftene ble utgitt av det internasjonale utvalget i det daværende AKP, Arbeidernes kommunistparti. 

mullakapital

Tekst: Pål Steigan, foto: Pål Steigan og Kari Austbø

Innhold

Gjensyn med Teheran ||| Noen faktiske opplysninger ||| 9/11 og jordskjelvet i Sentral-Asia ||| Irans eksport: olje, gass – og intellektuelle ||| Irans olje- og gassutvinning ||| Iran satser på omfattende internasjonalt samarbeid ||| «Vi ønsker samarbeid» ||| Mullakapitalisme og korrupsjon ||| Hafez og Layla ||| Samtale med en redaktør ||| Reformistenes nederlag ||| Rafsanjanifamiliens makt ||| Statoilskandalen ||| Statoil og Hydro i austerled ||| Arbeiderklassens situasjon ||| Lille Armenia ||| Esfahan – vandringer i Irans vakreste by ||| Med Shirin og Leyla i Shiraz ||| Omringet


Iran

Irans flagg

Kart over Iran: Geir Tandberg Steigan

Kart: Geir Tandberg Steigan

Kampen om rørledningene

Kart over aktuelle rørledninger

© Le Monde Diplomatique 2000, gjengitt med tillatelse fra LMD og karttegneren Philippe Rekacewicz

Kampen om ressurser, kontroll, makt og innflytelse ved Kaspihavet arter seg i dag som en kamp om rørledningsalternativene. For USA er det maktpåliggende å føre oljen gjennom områder der landet sjøl har en sterk politisk og/eller militær kontroll. Derfor har man investert både store penger og politisk kapital i det som på kartet nedenfor er markert som alternativ 5, Baku-Tiblisi-Çeyhan. Forretningsmessig ville det antakelig lønne seg å gå inn for alternativ 6 og 7 gjennom Iran, men det er politisk uspiselig for USA. Russlands alternativer er ledning 4, supplert med ledninger fra Svartehavet gjennom Balkan.

  • 1: Vestlig rute
  • 2: Nordlig rute
  • 3: Ledning rundt Tsjetjenia
  • 4: Oljeledning for kaspisk konsortium
  • 5: Baku-Tiblisi-Ceyhan-ledningen
  • 6: Oljeledning for bytte med Iran
  • 7: Oljeledning Kasakhsyan-Turkmenistan-Iran
  • 8: Oljeledning under Kaspihavet
  • 9: Gasledning gjennom Georgia
  • 10: Oljeledning rundt Bosporus
  • 11: Gassledningen «Blue Stream»
  • 12: Oljeledningen Bulgaria-Makedonia-Albania

[Til innholdsfortegnelsen]


Gjensyn med Teheran

De fleste fly fra Europa lander i Teheran midt på natta. Men hvis du skulle være så heldig å komme med fly nordfra mens det ennå er dagslys og klarvær, kan du få en vakker utsikt. Du kommer fra Kaspihavet over Alburz-fjella. Svært ofte vil de være snøkledte, for toppene når opp i over 4.000 meter. Den høyeste er Darband Sar på 4.542 m o.h. Men ute i øst vil du få se et enda mer imponerende fjell, Damavand, som med sin nesten perfekte kjegleform og sine 5.061 m o.h. står der som et annet Fujijama og vokter over Teheran. For i skråningene ned fra Darband sprer denne multimillionbyen seg nedover mot ørkenen på slettene. Høydeforskjellen innenfor byen er på over 800 meter. De rike og velstående bor oppe i høyden, mens fattigfolket bor nede på sletta.

Teheran er på ingen måte en vakker by. Den er tvert om ganske kaotisk og stygg mange steder. De 15 millionene innbyggere deler plassen med et utrolig antall biler og andre kjøredoninger med dårlig forbrenning. Så mange dager ser man ikke de snødekte fjella, bare på grunn av smog. Trafikken er livsfarlig og foregår etter inshallah-prinsippet, hvis Gud vil at det skal gå bra, så går det bra. Ofte vil han ikke det, så ulykkestalla er skyhøye.

Likevel er det ikke vanskelig å bli fascinert av Teheran. For selv om Esfahan er mye vakrere, Shiraz er mer behagelig, Yazd mer eksotisk og så videre, så er Teheran det pulserende og mangesidige hjertet i Iran, det intellektuelle og politiske senteret – stedet der nesten alt skjer. Det var her de enorme massedemonstrasjonene fant sted som felte sjahen i 1979, og det var også her reformbevegelsen hadde sine glansdager i 2000-2002 med demonstrasjoner og massemobilisering. Og det er her makta ligger.

I 2004 ble det likevel en diskusjon om å flytte hovedstaden, kanskje tilbake til safavidehovedstaden Esfahan. Andre juledag 2003 ble ørkenbyen Bam utslettet av et jordskjelv som målte 6,5 på Richters skala. Over 35.000 mennesker ble drept. I følge jordskjelveksperter ligger Teheran på tvers av flere forkastningssoner, der jordskjelv er sannsynlig. Et stort skjelv her vil få selv katastrofen i Bam til å blekne. Det gjør det ikke lettere at mange entreprenører driver spekulasjon med dårlige bygningsmaterialer og elendige konstruksjoner, og at korrupte kontrollmyndigheter lar dem slippe unna med det.

Men på tross av kaoset, smogen og de dystre framtidsutsiktene har Teheran også sine vakre steder. Laleh-parken er et av dem. Den er et yndet sted for byens unge kjærestepar. Her spaserer de hånd i hånd under blomstrende magnolia, judastrær og forsythia, og er de heldige med været, er utsikten opp mot den snøkledte Darband strålende herfra. Det finnes noen tehus og noen små markeder som selger håndverksprodukter. I utkanten av parken ligger Teherans teppemuseum, som har en fin samling av tepper fra alle de viktigste områdene i Iran.

Det var også her de samlet seg, kvinnene som ville demonstrere for kvinners rettigheter 8. mars i år. De hadde til og med fått lov til å holde møtet. Men det forhindret ikke de politiske basji-pøblene fra å bryte opp møtet og banke opp mange av kvinnene. Disse svartkledte mennene fungerer som myndighetenes forlengede arm, og terroriserer mange fra å ytre seg.

«Hadde jeg visst om demonstrasjonen, skulle jeg vært med,» sa den kvinnelige hotellsjefen på hotellet der vi bodde. Motstanden mot prestestyret flammer ikke opp slik den gjorde for noen få år siden. Men den ulmer fortsatt, og hvem veit når den kan slå ut i åpen flamme igjen.

Det er også i Teheran du finner mest bøker og flest internettkafeer. For sjøl om sensuren er sterk, har folk rikelig med tilgang til informasjon om og fra omverdenen. En stund prøvde myndighetene å forby parabolantanner. Da hang alltid klesvaska ute på verandaene i Teheran, og alle visste at bak den sto satellittallerkenen.

Før vi dro til Iran første gang spurte vi en norsk Iran-ekspert til råds. Hun sa at den største faren med å dra til Iran er at man risikerer å bli bitt av basillen. Man ønsker å komme tilbake.

Hun hadde rett.

I 2001 ga vi ut heftet Det store spillet enda en gang – olje og geopolitikk ved Kaspihavet. Siden da har utrolig mye skjedd i dette området – to kriger, store strategiske forandringer av historiske dimensjoner. Vi vendte tilbake til Iran for å se på hvordan disse forandringene har slått inn, og for å se på hva som skjer i dette store og strategisk viktige landet. Det store spillet er på ingen måte over, og Iran er sjøl en spiller med sin egen agenda. En skjebnens ironi er det for eksempel at USAs okkupasjon av Iran og Afghanistan riktignok truer Iran, men har også fjernet Irans viktigste fiender i regionen. Dette heftet går inn på dette, men også på den indre utviklinga i Iran, på mullakapitalismen og arbeiderklassens situasjon og de utenlandske selskapenes kappløp om landets rikdommer.

[Til innholdsfortegnelsen]


Noen faktiske opplysninger

Iran
  • Offisielt navn: Jomhuri-ye Eslami-ye Iran
  • Styresett: islamsk republikk
  • Øverste politisk-religiøse autoritet: lederen, Ayatollah Ali Hoseini-Khamenei (siden 4.6.1989), utnevnt for livstid
  • Stats- og regjeringsoverhode: presidenten, (Ali) Mohammad Khatami-Ardakani (siden 3.8.1997), valgt for 4 år, neste valg i 2005
  • Hovedstad: Teheran
  • Offisielt språk: farsi
  • Offisiell religion: islam
  • Myntenhet: 1 rial (Rls) (10 rialer= 1 toman); vekslekurs (juli 2004) 10.000 rialer = NOK 7,87
  • Areal: 1.648 millioner km2
  • Befolkning (2004-estimat): 69 millioner (nr.16 i verden)
  • Befolkningstetthet: 41,9 innbyggere per km2
  • By – land (1995-96): 58,3 %; 41,7 %
  • Aldersfordeling: 0-14 år: 28 %, 15-64 år: 67,2 %, 65 år og over: 4,8 % (2004-estimat)
  • Framskriving av befolkningen (2010): 73.130.000
  • Etnisk sammensetning (2004-estimat): persere 51 %, azerier 24 %, gilaki og mazandarani 8 %, kurdere 7 %, arabere 3 %, lorier 2 %, baluchier 2 %, turkmener 2 %, andre 1 %
  • Religioner (1995): muslimer 99,0 %; (sjia 93,4 %, sunni 5,6 %); Baha’i 0,6 %; kristne 0,3 %; zoroastre 0,05 %; jøder 0,05 %
  • Byer (1994): Teheran 6.750.043 (uoffisielle kilder sier minst 12 millioner); Mashhad 1.964.489; Esfahan 1.220.595; Tabriz 1.166.203; Shiraz 1.042.801; Ahvaz 828.380; Qom 780.453
  • Forventet levealder ved fødselen (2003): menn 68,0 år; kvinner 70,7 år
  • BNP (purchase power parity, 2002): US$ 456 milliarder (US$ 7.000 per capita)
  • Import (2003): US$ 25,8 milliarder (industrielle råvarer og hjelpestoffer 52 %, kapitalvarer 34 %, mat- og forbruksvarer, teknisk ekspertise, militære forsyninger)
  • Import fra: Tyskland 13 %, Italia 10 %, Frankrike 8 %, Kina 7 %, Sør-Korea 7 % (2001)
  • Eksport (2003): US$ 29,1 milliarder (petroleum og naturgass 85 %, tepper 7 %, pistasjnøtter, frukt, jern og stål)
  • Eksport til: Japan 25 %, Kina 12 %, Italia 10 %, Sør-Korea 10 %, Hellas 5 % (2001)
  • Helse: leger (1994) 37.000 (1 per 1.600 personer); spedbarnsdødelighet (2003) 44,1
  • Militære utgifter i prosent av BNP (2002): 3,1 %

Kart over Iran

Kart over Iran: Befolkningstetthet

[Til innholdsfortegnelsen]


9/11 og jordskjelvet i Sentral-Asia

Da jeg begynte på studiene av den geopolitiske maktbalansen i Sentral-Asia i 2000, kom jeg over det viktige amerikanske strategidokumentet som gikk under navnet The Silk Road Strategy Act, en imperialistisk strategi utarbeidet i lovs form i det amerikanske senatet. I følge silkeveistrategiloven skulle USA ta sikte på å sikre seg hegemoni over alle de åtte tidligere sovjetrepublikkene fra Georgia ved Svartehavet i vest til Tadsjikistan ved Kinas grense i øst.

Det første jeg tenkte var at dette er gal manns verk. På det tidspunktet hadde USA bare én alliert i dette området, og det var Tyrkia helt i vest. Mens USAs strategiske motstandere Russland, Kina og Iran alle hadde grenser til disse republikkene og et sterkt nettverk av kontakter og interesser. Hvordan skulle USA kunne, tenkte jeg videre, etablere seg som en hegemonisk makt i dette området, med så mange motstandere og så lange transportlinjer? Prosjektet så dødfødt ut.

Det var før 11. september 2001. Da fikk «kyllinghaukene» i og rundt Det hvite hus og Pentagon det påskuddet de trengte. De fikk det Pearl Harbour som de hadde bedt til sin hvite, protestantiske gud om. Og for å gi keiseren hva keiserens er: de benyttet anledningen mesterlig. Ved å surfe på bølgen av sjokk, raseri og fortvilelse, fikk de aksept for, eller stilltiende godkjennelse av å kaste internasjonale avtaler og spilleregler til side, rive vekk grunnlovfestede rettigheter i den amerikanske konstitusjonen og erklære den såkalte «krigen mot terror«. Bare uker etter at tvillingtårnene raste sammen gikk USA til det folkerettsstridige angrepet på Afghanistan og etablerte et quislingstyre på de gamle krigsherrenes nåde. Og ut fra Bush’ doktrine om at «den som ikke er med oss, er mot oss«, ble landa i Sentral-Asia truet, overtalt eller bestukket til å åpne flybasene og luftrommet sitt for den amerikanske krigsmaskinen. Med ett slag hadde krigsmakerne oppnådd det viktigste målet i silkeveistrategien, nemlig amerikansk militært nærvær i mesteparten av Sentral-Asia.

Amerikanske baser i Sentral-Asia

I Georgia er Vaziani-basen stilt til rådighet for amerikanske spesialstyrker på et slags åremål.

Turkmenistan har gitt USA rett til overflyging og tanking av militærfly. Dette vil gjøre det mulig for amerikanske fly fra baser i Usbekistan å nå Iran.

I november 2001 inngikk USA en avtale med Tadsjikistan om at USA skulle inspisere og vurdere tre tidligere sovjetiske flybaser i landet til bruk for sine militærfly.

I Usbekistan kan mellom 1.500 og 1.800 amerikanske spesialstyrker til enhver tid være stasjonert på den tidligere sovjetiske basen i Khanabad.

USAs militæraktivitet i Kasakhstan er innhyllet i hemmelighold og tåke, men det er kjent at regjeringa godtar militær overflyging, tanking av militærfly og landingsrettigheter i krisesituasjoner.

I Kirgistan har USA base ved Manas-flyplassen nær Bishkek. Der kan de ha inntil 3.000 soldater og flyplassen har en rullebane på 4.000 meter som kan ta ned de tyngste transportflyene amerikanerne har.

Og naturligvis: i Afghanistan har USA muligheten til å bruke fem baser, deriblant Bagram og Kandahar. (Kilde: Asia Times, som igjen bygger på Global Security.)

Og gjennom okkupasjonen av Irak har USA plassert 140.000 soldater og 20.000 leiesoldater hos en annen av Irans naboer. Disse soldatene har riktignok mer enn sitt fulle hyre med å synke ned i kvikksanda Irak, og har liten mulighet til å gå til angrep på Iran også akkurat nå.

USAs militærbaser må ikke bare oppfattes militært, og de må ikke bare analyseres ut fra hvor mange soldater som er på plass til enhver tid. Før angrepet på Irak ble viseforsvarsminister Paul Wolfowitz intervjuet av New York Times. Han sa at: «Basenes funksjon kan vise seg å være mer politiske enn militære.» Og han utdypet dette med å si: «De sender et budskap til alle, inkludert viktige land som Usbekistan, om at vi har kapasitet til å komme tilbake, og at vi vil komme tilbake.» Ved siden av at basene er brikker i USAs «krig mot terror», av enkelte nykonservative også kalt «fjerde verdenskrig«, spiller de altså en viktig rolle i politisk utpresning.

Den nye «fleksible» strategien

Den nye amerikanske strategien bygger ikke på utplassering av store styrker på de enkelte basene. Dels er kostnadene med dette for store, og dels har USA knapt med mannskaper. Strategien går ut på å ha et nettverk av «fasiliteter», slik at man når situasjonen krever det, kan fly inn de styrkene og de våpnene man trenger. Basene i Sentral-Asia må også ses i samband med de framskutte basene på Balkan og i Øst-Europa. USA brukte Kosovokrigen til å sikre seg den store Bondsteel-basen i Kosovo, og forhandler nå med Romania og Bulgaria om å få baser der. I Romania er det snakk om flybasen Mihail Kogalniceanu, Babadag-basen og svartehavshavna Mangalia, og i Bulgaria er det fire ulike baser som interesserer amerikanerne.

Dette betyr at USA langt på vei har omringet Kina, Russland og Iran. Med Kinas enorme behov for olje og gass fra Sentral-Asia for å holde hjulene i sin ekspansive industri i gang, betyr dette at USA har plassert en kniv inntil Kinas framtidige halspulsåre, og alt dette har skjedd i løpet av et øyeblikk. Bare på grunn av 9/11.

Geopolitisk snakker vi om et jordskjelv, styrke sju på Richters skala. Sett fra Teheran må dette naturligvis oppfattes som svært truende. Vi kan jo bare prøve å tenke oss inn i iranernes posisjon. Sett at det fantes en overmektig supermakt som hadde erklært Norge som et av de verste land i verden og gitt uttrykk for vilje til å bruke alle midler til å ta kontroll over landet vårt. La oss videre si at denne supermakta hadde erobret Sverige og Skottland og sikret seg baser i Danmark og Finland. Vi hadde ikke likt det. Vi hadde oppfattet dette som truende.

Hvordan reagerer Iran?

Prestestyret i Iran er både fundamentalistisk og irrasjonalt i mange sammenhenger, men ikke i alle. Det er lenge siden Teheran snakket høyt om å spre den iranske revolusjonen. Utenrikspolitisk har Iran til nå reagert rasjonelt og logisk på det nye trusselbildet. Det er ikke Saddams buldrende militaristiske retorikk som gjelder. Det er pragmatisk diplomati, alliansebygging og opprustning.

For å ta det siste først; det er ingen som har påvist at Iran har store lagre av masseødeleggelsesvåpen. Men det er grunn til å anta at Iran ønsker å skaffe seg kjernefysiske våpen, Årsaken er opplagt, Israel har det, Pakistan har det, og ikke minst USA, naturligvis. På samme måte som Kina, ønsker Iran å ha et siste kort i ermet dersom alt annet skulle mislykkes. Det skal bli kostbart å angripe Iran. Hele våren 2004 var det tautrekking mellom Iran og atomenergikommisjonn. EU tok en mer avventende holdning enn USA, og var villig til å godta et visst sivilt atomprogram i Iran. USA var naturligvis av motsatt oppfatning.

Her har vi naturligvis ingen konkrete holdepunkter, hadde vi hatt det, ville vi vært en sterkt etterspurt internsjonal kilde. Derfor vil vi bare peke på det åpenbare, nemlig at Iran kan synes at landet har svært gode grunner til å skaffe seg avskrekkingsvåpen. Her er landets argumenter like gode eller like dårlige som USAs argumenter for det samme.

Det vi derimot kan si noe om og som kan studeres er Irans politikk og diplomati. Israel, som riktignok ikke formelt innrømmer å ha kjernefysiske våpen, argumenterer for sin ekstreme opprustning, som også inkluderer masseødeleggelsesvåpen, med at landet er omringet av fiender. I den grad dette skulle være et gyldig argument, er det naturligvis i like høy grad gyldig for Iran. Sett fra Iran er den amerikanske styrkeoppbygginga på alle kanter og den offensive israelske politikken, fullt gyldige grunner til at landet skal skaffe seg kjernefysiske våpen.

Siden 2003 har det da også vært svært mye oppmerksomhet rundt dette.

Det har vært en tautrekking mellom det internasjonale energibyrået IAEA og diverse medlemsland. Dels har USA lagt press på IAEA for å få byrået til å fordømme Iran, og dels har EU-landa gått imellom for å etablere kompromisser. Iran på sin side har hele tida hevdet at landets satsing på atomenergi er av sivil karakter. Iran sier at det internasjonale presset ikke er legitimt, og riset bak speilet er at Iran trekker seg fra ikkespredningsavtalen etter mønster fra Nord-Korea.

I USA og Israel har det vært åpent diskutert å lansere et forhåndsangrep på de iranske installasjonene for å forhindre at landet skaffer seg atomvåpen. En resolusjon i Reprsentantenes hus i Washington 6. mai 2004 ga fullmakter til Bush om bruke alle midler for å hindre Iran i å skaffe seg kjernefysiske våpen. Med et tilsvarende vedtak i Senatet, vil Bush ha det han trenger for å lansere et forhåndsangrep.

I Israel har Meir Dagan, sjefen for Mossad, sagt i Knesset at Iran var nær et «point of no return». Under et besøk i USA i november 2003 sa Israels forsvarsminister Shaul Mofaz at Israel under ingen omstendighet ville tillate at Iran skaffet seg atomvåpen.

Når det gjelder «forhåndsangrep» har det vært snakket om flere anlegg, først og fremst anlegget i Bushher ved Persiabukta, men også anleggene i Natanz og Arak. Det er imidlertid mange problemer Israel vil stå overfor dersom landet vil prøve seg på en gjentakelse av sitt angrep på Osirak-anlegget i Irak i 1981. For det første er anleggene mye lenger unna, for det andre er de mye mer spredt, og de er flere, for det tredje er de bedre forsvart og beskytta, og for det fjerde er spørsmålet om nabolanda vil akseptere en overflygning.

Når det gjelder antiluftskyts, har Iran kjøpt mye russisk utstyr de seinere åra, blant annet et ukjent antall S-300-raketter innkjøpt i 2003-2004. Da er det naturlgvis lettere for USA som har baser i Irak og som har et langt mer avansert arsenal av våpen å ta av. Det bør ikke herske noen illusjoner om at USA ikke er villig til å gjennomføre slike angrep. Spørsmålet er heller om USA tar sjansen på å gjøre det nå, så dårlig som det går i Irak.

I følge Jane’s Defence Weekly pågår det også et rustningskappløp mellom Iran og Israel når det gjelder ballistiske raketter. I august 2004 offentliggjorde for eksempel Iran at landet hadde testet sin Shahab-3 mellomdistanserakett med en rekkevidde på 1.300 kilometer, som et svar på at Israel prøvde ut sitt Arrowantirakettsystem. Jane’s skriver at Shahab-3 er utstyrt med kinesiske styringssystemer for å bedre treffsikkerheten.

Aktivt diplomati

På den diplomatiske fronten har iranerne vært aktive. Hensikten er helt åpenbart å knytte så mange gode forbindelser som mulig for å gjøre det vanskeligere å angripe landet. Diplomatier går hånd i hånd med den økonomiske politikken i forhold til utenlandske investeringer. Første halvår 2004 var det minst 35 land som undertegnet såkalte Memorandum of Understanding med Iran. Dette er en form for rammeavtaler for samarbeid, ikke minst på den økonomiske fronten, og da særlig innen olje- og gassutvinning.

Diplomatiet retter seg mot EU-landa, og for EU blir Iran en stadig viktigere partner, ikke minst etter at USA har okkupert Irak og tatt kontroll over olje- og gassreservene der. Russland spiller en viktig rolle, både diplomatisk og ikke minst militært, som leverandør av viktige våpensystemer. Kina, Japan og Sør-Korea kommer stadig mer inn på den økonomiske sida og Kina også som våpeneksportør. Heller ikke overfor naboene Pakistan og India unnlater Iran å ta viktige initiativer. Begge er involvert i diskusjoner om strategisk olje- og gassamarbeid.

Blant de tidligere sovjetrepublikkene er det i første rekke Armenia og Ukraina som skiller seg ut som aktive partnere for Iran, men også Turkmenistan og Kasakhstan har markert samarbeidsvilje.

Talibans fall i Afghanistan førte ironisk nok til at Iran mistet en fiende i øst og gjenopptok sine tradisjonelle kontakter i Herat-området. På samme måte har Saddams fall i Irak ført til at Iran har mistet sin erkefiende i vest og nå har større innflytelse i de sjiamuslimske områdene der enn noen gang tidligere.

Irans diplomatiske behov faller på en måte sammen med EUs, Russlands og Kinas behov i denne regionen. Alle er de, hver på sin måte, truet, utfordret og presset av USAs voldsomme innrykk i regionen. Derfor ser de alle behov for å finne løsninger som motvirker det amerikanske hegemoniet.

[Til innholdsfortegnelsen]


Graf: Folketall i regionen

Iran – Tyrkia – Irak – Saudi-Arabia – Jemen – Syria – Aserbajdsjan – Israel –
Jordan – Georgia – Libanon – Okkupert Palestina – Armenia – Oman –
Forente arabiske emirater – Kuwait – Qatar – Kypros – Bahrain


Irans eksport: olje, gass – og intellektuelle

Iran eksporterer først og fremst olje, gass og intellektuelle.

Slik kan Irans sterke og svake sider formuleres i én setning. Det er en åpenbar styrke for Iran at landet har noen av verdens rikeste kilder av olje og naturgass. Dette har satt landet i stand til å betale en stor utenlandsgjeld og til å sparkle over de mange svakhetene i landets øvrige produksjonsapparat. Men den ensidige avhengigheten av råvareeksport er også en akilleshæl, og den blottstiller grunnleggende økonomiske og politiske svakheter i Iran. En av verdens eldste kulturnasjoner har ikke lykkes i å etablere noen moderne industri som er i stand til å hevde seg på verdensmarkedet. Nest etter olje og gass på den offisielle handelsstatistikken kommer fortsatt tepper og pistasjnøtter. Når det er slik, henger det nært sammen med at Iran, ved siden av å være en av verdens største eksportører av petroleum, må være verdens ledende eksportør av hjerner!

Minister for vitenskap, forskning og teknologi Mustafa Moin sa i mai 2001 at omkring 220.000 «ledende akademikere og forretningsfolk» forlot Iran året før for å slå seg ned i Vesten, og han trodde ikke noen av dem ville komme tilbake. Han ga så vidt jeg kjenner til ingen forklaring på dette tallet, som er så høyt at det ikke kan dreie seg om noe gjennomsnitt.

Det hevdes med styrke at 90 % av preseteristene fra landets universiteter forlater Iran for å søke lykken i utlandet, og da først og fremst i USA og Canada. I California aleine skal det være minst 900.000 iranske innvandrere. Mange finnes også i Toronto-området i Canada. I Teheran og andre iranske storbyer finnes det ikke så få drosjesjåfører med en doktorgrad eller et universitetsdiplom. Jeg har sjøl hatt gleden av å snakke med noen av dem, ikke minst en historiker i Shiraz som ga oss en innsiktsfull og nyansert introduksjon til persisk oldtidshistorie. Ikke noe galt om drosjesjåfører, men det er naturligvis en vanvittig sløsing med økonomiske og intellektuelle ressurser å la hundretusener av ferdigutdannede med årevis av studier bli arbeidsløse eller slå i hjel dagene bak rattet i en peikan.

For Iran betyr denne hjerneflukten – farar-i maqzha på farsi – at landet ikke klarer å utvikle infrastrukturen sin eller produksjonsapparatet sitt slik man ellers ville ha kunnet, og for ungdommen betyr det, slik mange har sagt til oss på gata: «dette regimet har tatt framtida fra oss!» Med en ungdomsarbeidsløshet som i følge offisielle tall er på 31 %, er det lett å forstå hva de mener. Teheran universitet meldte i desember 2002 at arbeidsløsheten blant nyuteksaminerte kvinnelige kandidater hadde vokst fra 4,7 til 22 % på fem år. Vi har møtt troende muslimske ungdommer som bare drømmer om den dagen de kan finne seg opphold og arbeid i Vesten. Da vi besøkte Iran i 2001 ble denne frustrasjonen også uttrykt slik: «Hvis ikke presteregimet går av frivillig, blir de styrtet i en revolusjon.» Eller som redaktøren av Iran News sa til oss i mai 2001: – Dette landet har ikke råd til enda en revolusjon, men hvis det ikke blir en gradvis 0overgang til noe nytt, frykter jeg at vi får en blodig revolusjon.

I 2004 er ikke frustrasjonen mindre, men den uttrykkes annerledes. I 2001 trodde iranerne fortsatt at det var mulig å oppnå forandring gjennom å stemme på reformistene, noe som førte til et velgerskred til fordel for gjenvalg av president Mohammad Khatami med over 70 % av de avgitte stemmene. I 2004 var tilliten til reformistene som blåst bort. De tapte valget i 2004, og årsaken var ikke bare at presteregimet nektet mange av reformistene å stille til valg. I 2004 oppsummerer redaktøren av Iran News situasjonen slik:

– Alt er tapt. Det verste er at hvis reformistene hadde holdt fast på sitt, så ville de ha vunnet. Men de turte ikke. Derfor har folket gjennomskuet dem. Reformistene har tapt. De er ikke lenger en spiller i den iranske politikken.

Nå er det de konservative som har initiativet. Ved siden av at de har den endelige makta gjennom den øverste lederen, Vokterrådet, militæret, politiet osv., har de nå også flertall i majlis, nasjonalforsamlingen. Men de konservative er ingen enhetlig blokk. De deler seg igjen i moderate og mer eller mindre ytterliggående krefter. Blant de moderate er det mange som ønsker økonomiske og sosiale forandringer, ganske enkelt fordi de ser det som tvingende nødvendig for å komme ut av det uføret som prestestyret har ført landet inn i. Politiske forandringer kommer naturligvis ikke på tale, men hvis de moderate konservative får overtaket, kan det komme langsomme endringer på andre områder. Det kan være ufarlig for regimet å gi noen innrømmelser nå som reformistene ligger nede og ikke kan dra nytte av det.

Kina nevnes ofte som en modell for framtidige reformer i Iran, nemlig økonomisk reform uten politisk reform, perestrojka uten glasnost, for å bruke de russiske begrepene fra Gorbatsjovs tid. De moderate konservative innser at det må skje forandringer i Iran for at landet skal komme ut av sin økonomiske bakevje, men de håper at det kan skje på en måte som gjør at presteskapet beholder grepet om makta slik KKP i Kina har gjort.

Men det kan like gjerne bli de mer fundamentalistiske kreftene som får overtaket. De kan ha fått blod på tann og kan bruke situasjonen til å gå på offensiven, mot kvinnene, mot studentene og mot alt de oppfatter som en trusel mot den rene lære. Gjennom våren 2004 har det kommet mange tegn på at noe slikt er i ferd med å skje. Utenrikspolitisk har det skjedd dramatiske endringer rundt Iran siden vårt besøk i 2001, først gjennom invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan, og så gjennom krigen i Irak. Begge de to nærmeste nabolanda i krig og okkupert av erkemotstanderen USA. Og Iran er sjøl satt på den korte lista over regimer som de nykonservative i USA ønsker å angripe i neste omgang. Det er klart at dette setter Iran under et voldsomt press.

Merkelig nok får man ingen følelse av at det er krig på to sider når man besøker dagens Iran. Livet går sin vante gang, spenningsnivået er verken lavere eller høyere enn for tre år siden, og vestlig (og østlig) kapital strømmer til som aldri før.

Den amerikanske ILSA-loven (Iran-Libya Sanctions Act, vedtatt under Clinton i 1996, opprettholdt av Bush i 2001) tok sikte på å isolere Iran og Libya og å holde ikke minst europeiske investorer ute. Det er gode grunner til å si at den var vel så mye rettet mot USAs europeiske konkurrenter som mot Iran. Men ILSA er perforert, embargoen lekker som ei sil. I juni 2004 undertegnet Norge og Iran et Memorandum of Understanding (MoU) som er ganske vidtrekkende i sine ambisjoner om et tett og langsiktig økonomisk samarbeid.

Om formålet med ILSA i forhold til Iran står det i loven:

(a) VÅR POLITIKK OVERFOR IRAN – Kongressen erklærer at det er USAs politikk å nekte Iran evnen til å støtte internasjonal terrorisme og å finansiere og anskaffe masseødeleggelsesvåpen eller midler til å avlevere dem gjennom å begrense utviklingen av Irans evne til å lete etter, utvinne, raffinere eller transportere via rørledninger Irans petroleumsresursser.

ILSA tar altså direkte sikte på å hindre utviklingen av Irans olje- og gassindustri, angivelig fordi inntekter fra denne vil ha militær eller sikkerhetspolitisk betydning.

Sanksjonene skal settes inn mot enhver som innenfor en gitt tolvmåneders periode investerer minst 40 millioner dollar. Og gjennom dette viser det at ILSA er vel så mye rettet mot de utenlandske investorene som mot Iran. Det er de som skal straffes av USA om de bidrar til Irans utvikling av petroleumsindustrien.

I forbindelse med at Einar Steensnæs på vegne av Olje-og energidepartementet undertegnet det nevnte MoU med sin iranske motpart ble det meldt i internasjonal presse:

Iran oppfordrer norske energiselskaper til å styrke sin tilstedeværelse i Irans viktige olje-, gass- og petrokjemiske sektorer gjennom direkte investeringer, sa Irans oljeminister Bijan Namdar Zanganeh.

«Vi ønsker at norske selskaper skal komme til Iran og gjøre direkte investeringer, særlig i den petrokjemiske sektoren og i GTL- (gas to liquid – omdanning fra gass til flytende petroleum) og LNG (liquefied natural gas – flytende naturgass)-prosjekter,» sa Irans oljeminister etter undertegnelsen av et Memorandum of Understanding (MoU) med sin norske kollega, Einar Steensnæs, om økt olje- og gassamarbeid mellom de to landene.

Teksten i dette Memorandum of Understanding virker veldig ambisiøs. Hvor mye av intensjonene som blir fulgt opp i praksis gjenstår å se. Men det vil i alle fall ikke stå på intensjonene:

1. Partene skal møtes regelmessig for å diskutere felles interesser innen olje, gass og petrokjemisk sektor, inkludert miljømessige spørsmål.

2. Samarbeidet skal omfatte, men ikke være begrenset til, følgende områder:

2.1 Gjensidig utveksling av informasjon om planlegging og utvikling innen olje, gass og petrokjemisk sektor i basis mellom selskaper i de to landa;

2.4 Utveksling av informasjon og erfaringer når det gjelder teknologiutvikling, inkludert initiativer for å øke effektiviteten, konkurransedyktigeheten, forbedre managementsystemene og sikkerhetsstandardene, samt miljømessig bærekraftighet innen olje- og gassutvikling;

2.5 Fremme et utvidet kommersielt og teknisk samarbeid mellom NIOC og tilknyttede selskaper på den ene sida og norske oljeselskaper på den andre, samt mellom norske og iranske selskaper innen forsynings- og serviceindustriene;

2.6 Fremme industrielt samarbeid mellom selskaper i begge land som ønsker å utvikle sine aktiviteter som leverandører av varer og tjenester til petroleumssektoren, samt oppmuntring til etablering av allianser, gjensidig utveksling av teknologi og programmer for forskning og utvikling, inkludert sikkerhets- og miljøteknologi knyttet til olje-, gass- og petroleumssektorene.

Ånden og kjernen i den norsk-iranske samarbeidsavtalen er i direkte strid med ånden og kjernen i ILSA. Man kan si hva man vil om denne norsk-iranske avtalen, men det er ikke mye der som går ut på å «begrense utviklingen av Irans evne til å lete etter, utvinne, raffinere eller transportere via rørledninger Irans petroleumsresursser»! Og Norge er ikke aleine. EU-landa har lenge vært aktive i Iran. Franske, italienske og tyske firmaer har ligget i første rekke. EU er Irans største handelspartner, både når det gjelder import og eksport. I 2001 lå både eksporten (28 %) og importen (37 %) på omtrent 6,7 milliarder euro (ca 54 milliarder kroner), med et handelsoverskudd for Iran. I løpet av første halvår 2004 har minst 35 land undertegnet MoUer med Iran, slik Norge har gjort, og blant disse er både viktige europeiske land og viktige land i regionen. Vi ser et stadig økende samarbeid med Russland, India, Kina, Sør-Korea og Japan. På det iranske markedet gjør sørkoreanske firmaer som LG (Lucky Goldstar) det særlig sterkt, ikke minst innen forbrukerelektronikk.

USAs strategi bak ILSA har med andre ord mislykkes. Iran er ikke blitt isolert eller blitt avskåret fra utenlandske investeringer. Blokaden har nok skadet iransk økonomi og påført landet vanskeligheter. Men nettoresultatet er at amerikanske firmaer har tapt i konkurransen med Europa og Øst-Asia. Amerikanske arbeidsplasser er gått tapt og konkurrentene har etablert seg i posisjoner i Iran som vil gi amerikanske firmaer problemer i lang tid framover. Men vi ser jo fra Irak at USA har ett velprøvd middel til å endre en slik ulempe med ett slag, nemlig invasjon og okkupasjon. Før invasjonen i Irak var amerikanske firmaer uten fotfeste der, mens de nå gjennom okkupasjonen forsyner seg grådig av Iraks naturressurser.

Kilder: Et flertall av tallmaterialet i denne artikkelen er hentet fra nettstedet www.IranExpert.com, som igjen henter sine data fra anerkjente aviser og telegrambyråer.

[Til innholdsfortegnelsen]


Lotfallahmoskeen i Esfahan

Lotfallahmoskeen i Esfahan


Irans olje- og gassutvinning

Iran har potensielt store olje- og gassreserver i Kaspihavet, og området er også viktig for eventuell samhandling med andre petroleumsproduserende land. Foreløpig driver ikke Iran noen utvinning i denne regionen, men de seismiske forundersøkelsene er i gang.

Når det gjelder legale statusen til Kaspihavet, holder Iran fast på de to avtalene som ble undertegnet mellom Iran og Sovjetunionen henholdsvis i 1921 og i 1940. Disse avtalene slår fast prinsippet om «felles utnyttelse» av ressursene i havet, og Iran mener at disse avtalene, som er de eneste internasjonale avtalene om området, fortsatt er gyldige. Derfor insisterer Iran på at enten skal ressursene i og under havet utvinnes i fellesskap, eller også skal de deles likt mellom de fem landa rundt Kaspihavet, dvs. 20 % på hver. Denne planen kalles condominium, eller ganske enkelt felles regime. Bruker man derimot prinsippet om delingslinjer, slik Kasakhstan, Aserbajdsjan og Russland gjør, vil bare 12-13 % tilfalle Iran. Iran har meget klart insistert på at landet skal utvinne ressursene i sine 20 %, og at det ikke vil akseptere at noe annet land starter utvinning innenfor dette området. Her er det altså duket for konflikt. I juli 2001 avskar et iransk marinefartøy to båter som drev seismiske undersøkelser i Alborz-blokka for BP med base i Aserbajdsjan. De fem kyststatene førte forhandlinger i 2002, men lyktes ikke å komme til noen avtale, mens derimot Turkmenistan og Iran i 2003 skal ha gjort framgang i å bli enige om en sjøgrense seg i mellom.

Det er nå forhåpninger om at de vanskelige forhandlingene om Kaspihavet kan stå foran et avgjørende gjennombrudd. På et møte i Moskva 6. april 2004 uttrykte diplomater fra de fem kyststatene at de ser gode muligheter til at de kan komme fram til en avtale.

Byttehandel

Iran har et vel utbygd nett av olje- og gassrørledninger. Med grense både til Kaspihavet og til Persiabukta, ligger landet derfor lagelig til for å gjøre det man i oljebransjen kaller swap, eller byttehandel på godt norsk.

Det betyr at olje fra et land ved Kaspihavet føres i rørledning til et oljeraffineri i Iran til bruk innenlands. Så eksporteres en tilsvarende mengde iransk olje fra en oljeterminal ved Persiabukta, for eksempel Kharg, til det internasjonale markedet. I følge den amerikanske regjeringas Energy Information Administration (EIA) ble det i mai 2004 ført olje med opprinnelse i Russland, Turkmenistan og Kasakhstan til raffineriet i Neka i Nord-Iran. Mengden er oppgitt til 130.000 fat om dagen. Iran ønsker å øke denne kapasiteten til 800.000 fat om dagen, blant annet for å kunne konkurrere med Baku-TiblisiÇeyhan-ledningen, som skal stå ferdig seint i 2005 og ha en kapasitet på 1 million fat om dagen. Iran har til og med inngått en avtale med quislingstyret i Irak om en byttehandel som vil involvere bygging av en rørledning fra Basra til Abadan. En utfordring for Iran har vært at iransk olje inneholder mye svovel, og den er dermed vanskeligere å raffinere.

Det geopolitiske maktspillet har gjort Kina til en stadig viktigere partner for Iran. Kina har, som permanent medlem av Sikkerhetsrådet i FN mulighet til å blokkere enhver resolusjon mot Iran, for eksempel i tilknytning til Irans atomvåpenprogram. Derfor ønsker Iran å opprette sterkest mulige forbindelser til Kina, også innen olje- og gassproduksjon og -salg.

Irans oljeminister Bijan Namdar Zanganeh sa nylig at Iran foretrekker å ha Kina som sin største kunde for olje og gass. I dag er det Japan som inntar den plassen, men Iran ønsker at Kina skal være den viktigste kunden og samarbeidspartneren. Blant annet er det kinesiske selskapet Sinopec invitert til å bli med på utvinninga av det gigantiske Yadavaran-feltet, som ligger i Khuzestanprovinsen i retning grensa mot Irak. Verdien av denne avtalen kan ligge mellom 70 og 100 milliarder dollar.

Ved siden av Japan er det India som er Kinas viktigste konkurrent i kampen om Irans olje. India har ikke samme raske veksttakt som Kina, men det kommer etter, og i det lange perspektivet står begge disse gigantnasjonene overfor det samme strategiske problemet: rask industrivekst kombinert med mangel på olje og gass.

Og Iran ser at landet kan bruke disse ressursene til å spille «det kinesiske kortet».

Tabell: Påviste oljereserver i verden

Graf: Naturgassreserver

Iran – Qatar – Saudi-Arabia – USA – Algerie – Venezuela – Irak – Australia – Malaysia – Kasakhstan – Canada – Egypt – Libya – Norge – Ukraina

South Pars – en kjempe i Persiabukta

South Pars-feltet ligger i Persiabukta og er delt mellom Qatar og Iran. Feltet er enormt, og utbygginga er bare så vidt kommet i gang. Statoil er blant de utenlandske selskapene som har fått muligheten til å være med.

Kart: Persiabukta med South Pars

Kart: Persiabukta med South Pars

[Til innholdsfortegnelsen]


Iran satser på omfattende internasjonalt samarbeid

Hvis man følger litt med på meldinger fra Iran om samarbeidsavtaler med andre land eller med utenlandske selskaper, er det nokså åpenbart at Iran prøver å møte den amerikanske omringingen med å bygge ut sine internasjonale forbindelser. Og det er tydelig at landet også har en viss suksess med dette.

Vi vil bare nevne et lite knippe av de avtalene som er inngått for å vise bredden av dem. Dette er ikke ment som en dekkende oversikt, for det kommer nesten daglig nyheter om avtaler, intensjonsavtaler og kontrakter. Men eksemplene vil vise at Iran knytter forbindelser i alle retninger, både overfor nabolanda og overfor USAs konkurrenter.

China North Industries Corp (NORINCO) har vunnet kontrakten om å bygge den nye T-banen i Teheran. Dette er en kjempekontrakt, og når anlegget står ferdig vil Teheran ha en moderne T-bane med 19 km sporlengde. Prosjektet har sterk finansiell støtte fra kinesiske finansinstitusjoner. Kontrakten er verdt 836 millioner US $.

China Petroleum and Chemical Corp (Sinopec), landets nest største oljeselskap, er i samtaler med iranske firmaer om en kontrakt verdt mange milliarder dollar for å importere flytende naturgass (LNG) til Kina. Det er snakk om en eksport fra Iran på minst 5 millioner tonn LNG årlig. Til gjengjeld får Sinopec adgang til viktige oljefelter i Iran.

Jernbanemyndigheter fra Russland, Aserbajdsjan og Iran ble nylig enige om å etablere et internasjonalt konsortium for å bygge en jernbane som skal knytte de tre landa sammen. Dette er interessant også fordi forbindelsene mellom Aserbajdsjan og Iran har vært dårlige på grunn av konflikten om fordeling av ressursene i Kaspihavet.

Banen vil forbinde Qazvin, en by 100 km nordvest for Teheran, med den aserbajdsjanske byen Astara ved Kaspihavet. Dette vil knytte Iran til de gode togforbindelsene som eksisterer videre fra Aserbajdsjan til Russland. Avtalen vil tillate at russiske arbeidere deltar i bygginga av banen. Dette kommer sikkert vel med for russiske myndigheter med den høye arbeidsløsheten landet sliter med. Hensikten med banen er å styrke godstransporten mellom Iran og Europa, og den vil også forsterke Russlands økonomiske og geostrategiske posisjon i forhold til landa ved Persiabukta og Indiahavet.

Ukraina og Iran samarbeider alt på mange områder. Det er heller ikke uvanlig at iranske ungdommer studerer i Ukraina, slik som sønnen til en oljeingeniør vi møtte. De to landa har nylig undertegnet en serie viktige avtaler:

En finansieringsavtale og avtaler om kommersiell skipsfart, produksjon av flymotorer og fly i Iran, produksjon av høylegert stål, bilproduksjon, produksjon av titan og en samarbeidsavtale om produksjon av naturgass. Ukraina vil også bli knyttet til den framtidige rørleningen som skal bygges fra Iran via Armenia.

Kasakhstan ønsker å bygge en rørledning gjennom Iran for å eksportere olje og gass fra havner i Persiabukta. Dette bekreftet landets president Nursultan Nazarbayev i et intervju. «En oljeledning gjennom Iran vil være det beste alternativet for oss,» sa han, «bedre enn Baku-Ceyhan, bedre enn Kina, bedre enn Russland.» «Det vil også være det beste for de amerikanske selskapene som opererer hos oss,» la han til. «Men problemet er at motstand fra USA foreløpig gjør dette umulig for oss.»

I mai 2004 tilbød Iran India 20 % i oljefeltet Kushk-Husseinieh. Dette er et felt som man venter skal produsere 300.000 fat om dagen. India vil også forplikte seg til å kjøpe 5 mill. tonn flytende naturgass (LNG) fra Iran årlig.

Pakistans finansminister, Shaukat Aziz, har understreket at en gassrørledning fra Iran til India via Pakistan vil styrke den økonomiske utviklinga i hele Sør-Asia. «Iran og Pakistan har blitt enige om å bygge en slik rørledning i fellesskap, og vi håper at India vil være med på å føre den videre på sitt territorium,» sa Aziz.

Iran og Armenia har ratifisert en avtale om en gassrørledning verdt 5 milliarder US $. Ledningen vil bli ført over georgisk territorium. Russland har sagt seg interessert i å være med på å bygge en gassledning fra Iran gjennom Armenia. Når rørledninga er ferdig vil den ha en kapasitet på en milliard kubikkmeter gass i året.

Armenia og Iran diskuterer også å bygge et vannkraftanlegg i grenseelva Arax (Aras). Byggekostnadene er stipulert til ca 160 millioner US $. Russiske selskaper er også interesserte i å være med på dette prosjektet.

The National Iranian Drilling Company (NIDC) og det britiske North Sea Smith International har blitt enige om teknisk samarbeid. Dette gjør det mulig for NIDC å være med på internasjonale anbudskonkurranser under navnet SMITH-NIDC.

Japan og Iran har nylig inngått en kjempekontrakt om kjøp av iransk olje. Prosjektet skal gjennomføres av et joint venture-selskap der et japansk konsortium vil eie 75 % av aksjene. Dette skjer på tross av uttalt amerikansk motvilje mot prosjektet.

Det brasilianske statsoljeselskapet Petrobras forhandler med Iran om å utvinne olje i Kaspihavet. Selskapet har også vist interesse for å selge undervannsteknologi til Iran. Petrobras har allerede begynt oljeutvinning på iransk side i Persiabukta.

Denne gjennomgangen, som altså langt fra er fyldestgjørende viser hvor omfattende det iranske olje- og gassdiplomatiet er, og hvor brei den gruppa av land er som bevisst bryter den amerikanske blokaden.

[Til innholdsfortegnelsen]


«Vi ønsker samarbeid»
Gjensyn med
Instituttet for politiske og strategiske studier

I 2001 besøkte vi The Institute for Political and Strategic Studies (IPIS) og hadde en samtale med Ali Emami, ekspert på strategiske forhold rundt Persiabukta, og Habib Shirazi med Kaspihavet som fagfelt. I 2004 møtte vi igjen Emami, mens Shirazi dessverre måtte melde avbud i siste liten. Samtalen foregikk høyt over Teheran-smogen. Hagen rundt IPIS var full av vårblomster der det lå velstelt og innbydende. Ali Emami ga uttrykk for at det var interessant å treffe oss igjen for å diskutere internasjonale strategiske spørsmål.

– Vi takker for at du hadde tid til å møte oss igjen. Det har jo skjedd veldig mye i denne regionen siden vi snakket sammen i 2001. Det kunne være svært interessant å høre hvordan du analyserer situasjonen i dag.

Det er en vanskelig situasjon i hele regionen. USA og Storbritannia gjennomfører en stor operasjon for å skaffe seg kontroll over regionen.

USA og UK angrep Irak og styrtet Saddam. Noen europeiske land er mot dette, slik som Frankrike og Tyskland, mens andre er med USA. De snakker om det gamle og det nye Europa. Russland har ingen egne holdninger, og Kina er meget forsiktig. Japan og Sør-Korea er alliert med USA, mens mange arabiske land er mot alliansen USA-Israel.

Situasjonen mellom palestinerne og Israel er totalt forandret. Israel driver konflikten hardere og hardere.

– Hvordan oppleves situasjonen fra Irans side? To av nabolanda deres er okkupert og Iran er utpekt som en del av ondskapens akse.

Situasjonen er vanskelig for Iran, fordi vi blir omringet av USA. Det har ført til forandringer i utenrikspolitikken. Forholdet til Europa er blitt viktigere. I forbindelse med konflikten om Irans atomenergiprogram, har tre europeiske makter fulgt en annen kurs enn USA.

Men at USA er på offensiven i området forhindrer ikke at de også har store problemer. Det viste seg å være lett å styrte Saddam, men vanskelig å holde Irak. Det samme i Afghanistan. Taliban er ennå ikke knust.

USA har også problemer i Saudi-Arabia og i Tyrkia, to tradisjonelle allierte for USA. EU, og særlig Frankrike og Tyskland, kan ikke godta USAs politikk. De har også problemer med Cuba, Haiti, Venezuela.

– Hvordan ser Iran på den internasjonale terrorismen?

Vi er ikke for terrorisme eller for destabilisering. Problemet med terrorisme kan ikke løses militært. Det må søkes andre løsninger. Hva er årsaken til terrorisme? Fattigdom, urettferdighet, slike problemer løses ikke med krig.

Starter du en krig, må du ha en ny krig. USA startet med Vietnam, men måtte fortsette med Laos og Kambodsja. Nå startet de med Afghanistan og fortsatte med Irak.

Al qaida sier at de ikke sto bak Kerbala osv. bombene. Det er flere makter som kan tjene på å destabilisere situasjonen. Mossad har betydelige interesser av dette, og har evne til å stå bak aksjoner som dette.

– Hvordan analyserer du situasjonen for de andre landa i regionen?

Saudi-Arabia har en del problemer. Kongefamilien står mot flertallet av befolkningen. Noen er fundamentalister, og noen er sterkt misfornøyde med USAs tilstedeværelse. Mange av de unge i Saudi-Arabia har ikke jobb. Det hersker en stor uro under overflaten.

Afghanistan har forbindelse med Saudi-Arabia. Bin Laden har sagt at suadi-familien må vekk. Regjeringa i Afghanistan har bare kontroll i Kabul. Taliban har et stort nettverk, også i Pakistan. De har varslet en stor offensiv denne våren. Dessuten har de lokale krigsherrene sine områder der kabulregjeringen ikke har noe å si.

USA klarer ikke å sirkulere sine styrker. Skulle de kontrollere hele Afghanistan, ville de trenge 200.000 soldater. Det har de ikke mulighet til.

Når det gjelder Turkmenistan og oljeeksport, så ønsker landet alternativer, og derfor har de reelle interesser av å innlede et samarbeid med Iran om oljeledninger og oljeeksport.

Aserbajdsjan står i en konfliktsituasjon. Landet har satset hardt på Baku-Tiblisi-Ceyhan, men så ustabil som verden er, burde også Aserbajdsjan hatt et alternativ gjennom å samarbeide med Iran.

– Hva er Irans politikk overfor nabolanda?

Når det gjelder vår politikk for regionen, så ønsker vi stabilitet og samarbeid. Den ustabile situasjonen er ufordelaktig. Vi krever tilbaketrekking av utenlandske styrker. Og vi ønsker stabile regjeringer i Irak, Afghanistan og Saudi-Arabia.

USA fører en hegemonistisk politikk, ikke minst overfor Iran. Kanskje er dette avhengig av interne forhold i USA, kanskje av eksterne forhold. Men det er ikke i det amerikanske folkets interesse.

Iran kan samarbeide med de fleste land. Mange land er allerede svært interessert, og flere kommer til. Japan, Kina, Russland, India, Malaysia, alle er interesserte i å utvikle positive og langsiktige forbindelser med Iran.

[Til innholdsfortegnelsen]


Iran spiller Kina-kortet

Iran har erklært at landet foretrekker Kina som sin viktigste kunde for olje- og gass. Kinesiske selskaper er blitt invitert inn på viktige utbyggingsoppdrag, og i konflikten om Irans kjernesysiske utviklingsprogram har Kina opptrådt som en viktig støttespiller for Iran. Kina har stått hardt imot ethvert forsøk på å bringe Irans kjernefysiske forskning inn for FN, og på den måten blokkert for USAs forsøk på å aksentuere denne konflikten.

Kinas utenriksminister Li Zhaoxing møter lederen for Irans øverste sikkerhetsråd Hassan Rowhani 6. november 2004.

Li Zhaoxing og Hassan Rowhani


Mullakapitalisme og korrupsjon

Prestekastens statskapitalisme

Irans grunnlov deler økonomien inn i tre sektorer: offentlig sektor, som omfatter de viktigste industrigreinene, bank, forsikring, kommunikasjon, utenrikshandel og kollektivtransport; kooperativ sektor, som omfatter produksjon og distribusjon av varer og tjenester; og privat sektor, som omfatter all aktivitet som utfyller de to andre sektorene. Grunnloven slår også fast en del prinsipper for landets økonomi og finansvesen. Islams prinsipper blir knesatt som retningsgivende for økonomien, hvilket betyr at det er forbudt å ta renter på lån og drive med visse former for finansiell spekulasjon.

Planøkonomi, renteforbud – og storkapital

Helt siden revolusjonen har det politiske livet i Iran vært delt mellom ei venstreside som ønsker mer offentlige inngrep, større grad av nasjonalisering og mer av en velferdsstat, og ei høyreside med sterk forankring i presteskapet og blant basariene, basarkjøpmennene, som har forsvart privateiendommen og insistert på privatisering. Begge fløyer har vært mot vestlige bankprinsipper. Ayatollah Khomeini tok ikke stilling i denne konflikten, men under krigen mot Irak ble behovet for sterkere statlig styring påtrengende, noe som førte til at det i praksis oppsto statlige monopoler innen bank, finans og utenrikshandel.

Iran har i dag et system med femårsplaner som skal legge rammeverket for landets økonomiske utvikling. Så i en viss forstand har landet en planøkonomi, der den historiske inspirasjonen åpenbart kommer fra Sovjetunionen. Iran har da også noen av de samme problemene med sin planøkonomi som Sovjetunionen hadde med sin: manglende dynamikk, knapphet i enkelte sektorer, manglende innovasjon osv. Landet hevdes også å ha en islamsk økonomi, hva nå det er. Det mest karakteristiske trekket som skulle definere økonomien som islamsk, må være renteforbudet. Men det har ført til at kreditorene, i stedet for å ta rente, sikrer seg en andel av eierskapet i låntakers bedrift. Dette gjør at det iranske bank- og finansvesenet sitter med betydelig eiendommer i kapital, og finansvesenet kontrolleres av mullaene og deres allierte.

Utvinning og bearbeiding av olje og gass er uten tvil Irans viktigste økonomiske virksomhet. Det statlige National Iranian Oil Company (NIOC) produserer petroleum for hjemlig forbruk og eksport. Fram til i dag har det vært en god del overlapp mellom den statlige reguleringsmessige virksomheten til NIOC og den bedriftsmessige, men i henhold til norske operatører i Iran er det en klar tendens til at disse funksjonene skilles, slik at rollene blir klarere.

Olje og makt

Iran har en omfattende infrastruktur for transport av olje og gass. Rørledningene går på kryss og tvers og forbinder oljefeltene både med de største befolkningssentrene og med eksporthavna på Kharq i Persiabukta og utskipingspunkter mot Tyrkia og Armenia. NIOC driver raffinerier i Abadan, Esfahan, Shiraz, Lavan, Teheran og Tabriz. Det er lite som skal til for at Iran kan være transittland for petroleum fra Aserbajdsjan og Turkmenistan/Kasakhstan. Rørsystemet finnes, det er bare å bygge tilknytningslinjer. Den viktigste hindringa for dette har vært politisk, les amerikansk boikott.

Iran har verdens største kjente gassforekomster. De utgjør 10 % av de kjente reservene i verden. De utbygde gassfeltene finnes i Elburz-fjella og i Khorasan, samt at utvinning har begynt ved Persiabukta nær Asaluyeh. Utvinning er også i gang ofshore i Kaspihavet og ved South Pars er man i gang med noe som kommer til å bli en enorm utbygging. Det er ført rørledningssystemer på kryss og tvers i landet, til Teheran, Kashan, Esfahan, Shiraz, Mashhad, Ahvaz og Alborz.. Iran har avtaler om å føre gass gjennom rørledning til Russland, Ukraina og andre østeuropeiske land, Pakistan, Tyrkia og India.

Kontrollen over de rikdommene som denne produksjonen genererer ligger fullstendig i hendene på Den øverste lederen, som dermed kontrollerer det økonomiske fundamentet for den isalmske republikken. Han må godkjenne statsbudsjettet og er øverstkommanderende for alle væpnede styrker.

De revolusjonære stiftelsene

Nest etter Lederen er de viktigste maktorganene i Iran nettverkene rundt basarene og moskeene og hele det spindelvevet av stiftelser, selskaper, foreninger og presteskoler som finnes rundt dem. De «revolusjonære stiftelsene» har utviklet seg til forretningsimperier med landsomfattende, og i noen tilfeller internasjonal betydning. Stiftelsen for de fattige for eksempel kontrollerer verdier som i følge noen observatører utgjør mer enn 80 milliarder dollar. Dette er i virkeligheten Irans nest størst selskap, nest etter NIOC, National Iranian Oil Company. Stiftelsen eier banker, fabrikker, hoteller og en serie eiendommer også i Europa og USA. I år 2000 rapporteres det at stiftelsen hadde interesser i selskaper i mer enn 80 land. Så når folk sier til oss i basaren i Isfahan at «prestene bryr seg ikke om annet en penger», så har de et vesentlig poeng. Stiftelsen må aldri oppgi regnskapene sine og svarer bare overfor Lederen. Indirekte kontrollerer stiftelsen en fjerdepart av all bankvirksomhet i Dubai.

Imam Resa-stiftelsen opererer som en stat i staten, og dens leder mulla Abbas Va’ez Tabassi forhandler avtaler direkte med utenlandske regjeringer. Stiftelsen fører også sin egen utenrikspolitikk, blant annet i Afghanistan.

Presteskapet som klasse

Etter noen anslag kontrollerer de revolusjonære stiftelsene og deres underbruk rundt 70 % av Irans økonomi utenom jordbruket og de statseide industriselskapene. Siden de knapt oppgir regnskapstall og siden mange forbindelser foregår i de skjulte, er det naturligvis vanskelig å si noe helt eksakt. Men dette skal være det omtrentlige omfanget, noe som igjen understreker at presteskapet og deres allierte framstår som en økonomisk herskerklasse og ikke bare et ideologisk herskende sjikt.

Stiftelsene er forbundet med basariene gjennom Det islamske koalisjonsråd, ledet av Habiballah Asgar-Oladi, forretningspartner med Den øverste lederen.

Den økonomiske grunnlaget for dette forretningsimperiet er de eiendommene som ble konfiskert under revolusjonen mellom 1979 og 1983. Den neste bølgen med konfiskasjoner kom i 1985-89. Så ble oligarkiets økonomiske makt ytterligere forsterket gjennom privatisering fra 1994. De siste 10 åra er mer enn 200 statseide selskaper privatisert, hvilket som oftest har betydd en overføring av eierskap til ei lita gruppe politikere og mullaer, ikke minst Khamenei sjøl og Rafsanjani, som er storaksjonærer i mer enn 100 selskaper. Alle de 500 mullaene som har politiske verv, er også aksjonærer i de samme selskapene og dessuten styremedlemmer osv.

Utenrikshandelen er delt mellom prestekapitalistene. For eksempel er handelen med store deler av Asia, deriblant Kina og Japan, reservert for Rafsanjani-Bahremani-klanen, som også håndterer mesteparten av utenriksinvesteringene i Irans oljesektor (jfr. Statoil-saka). Den nylig inngåtte avtalen med Japan, som sikrer milliardinvesteringer (i $) i iransk olje og gass, er den rene gullgruven for denne klanen. Mens Lederens kontor håndterer våpenhandelen, som også gir store fortjenester til den delen av presteskapet som Lederen favoriserer.

En prest tar en pust i bakken

En prest tar en pust i bakken. Han står langt fra de svarte turbanene i makas sentrum.

Velayat-e-faqih

Iran er definert som en islamsk republikk. Et islamsk styre skulle i prinsippet stå under ledelse av en guddommelig inspirert imam. Men siden det ikke finnes noen slik imam, utviklet ayatollah Khomeini prinsippet om at en faqih, dvs. en anerkjent og høyt respektert ekspert på islamsk lov kan styre landet i imamens fravær. Khomeini sjøl ble oppfattet som å være en slik person, og gjennom ham er posisjonen som Leder av revolusjonen (rahbar-e-enqelab) blitt stadfestet i den iranske grunnloven. Ekspertforsamlingen (Majles-e Khobregan), en forsamling av ulama, velger Lederen blant de islamske geistlige utfra hvem den anser som den mest gudfryktige, mest kunnskapsrike i islamsk lov og den politisk dyktigste. Lederen har vidtrekkende fullmakter. Han utnevner de ledende offiserene, både i det tradisjonelle militærapparatet og i Revolusjonsgarden (Pasdaran-e Enqelab). Han utpeker også medlemmene av det mektige Vokterrådet (Shura-ye Negahban) og domstolen. Han er også øverstkommanderende og han fastlegger landets politiske kurs. Og som nevnt over er han landets ledende kapitaleier. Det er ulovlig å kritisere eller stille spørsmål ved Lederens disposisjoner. Da vi besøkte Iran ble det slagsmål i nasjonalforsamlingen (majlis), da en delegat hevdet at Lederen hadde bidratt til valgfusk. Den opposisjonelle avisa Iran News turte ikke skrive at Lederen var blitt kritisert, for det er også forbudt. Så mot bedre vitende påsto den at delegaten hadde kritisert Vokterrådet. «Absurd, men slik er virkeligheten i Iran,» som redaktøren av avisa sa.

[Til innholdsfortegnelsen]


Irans øverste leder Ayatollah Ali Hoseini-Khamenei

Ayatollah Sayed Ali Khamenei,

født 15. juli 1939, Øverste leder av Iran. Han studerte islamsk filosofi og ble lærer i det. Han var en sentral person i den islamske revolusjonen i 1979 og sto nær ayatollah Khomeini. I 1981 ble han valgt til president i Iran og ble den første geistlige i den posisjonen. Khomeini hadde opprinnelig ønsket at de geistlige ikke skulle ta presidentvervet. Mange så på Khameneis presidentskap som en seier for teokratiet. Etter at Khomeini døde ble Khamenei valgt til Øverste leder av Ekspertrådet 4. juni 1989. Han har vært en sterk motstander av alle forsøk på å reformere Iran i en mer sekulær retning.


Hafez og Leyla

Leyla danser for Hafez

Skjønnheten Leyla danser for vismannen Hafez

I det offisielle turistmonteret på flyplassen utenfor Shiraz henger det et hamret kopperfat. Det dominerende motivet på fatet er et motiv som er kjent fra sufikunsten i Iran. Noen lettkledde skjønnheter danser yndig og åpenbart forførerisk for ei gruppe med sufier som halvt ligger og ser på, mens de drikker vin. Kvinnenes yppige figurer kommer tydelig fram under de tynne gevantene de bærer. Altså, piker, vin og sang. Ikke noe sjeldent tema i kunsten. En persisk variant av Frokost i det grønne. Det spesielle er at det henger godt synlig på en offisiell plass på et offentlig sted. Kvinner i chador og svartkledde bashifolk haster forbi. Sufienes lille orgie der oppe på veggen er liksom ikke helt hallal, om man skjønner hva vi mener. Men den er erkepersisk. Persisk kultur er sensuell, og særlig i gullalderen fra 1000-1200-tallet er motivene med skjønnhetene som danser for den vindrikkende vismannen et yndet motiv. Det er så anerkjent og innvevd i den tette veven som utgjør persisk kultur at ikke engang Khomeinis mullaer har lykkes i å fjerne det. Irans høyt elskede diktere Omar Khamyyam, Hafez og Sa’adi skrev sanselig om kjærligheten. I et dikt fordømmer Omar Gud, fordi Gud vil nekte Omar å nyte den gode vinen. Et gjennomgangstema hos Hafez er skjønnheten Leyla. Hafez likte best å drikke vin som hadde fått modne i sju år. Siden Hafez bodde i Shiraz er det naturlig å tenke seg at han drakk vin som var lagd på shirazdruer. Miniatyrmalerne gjengir disse scenene med stor entusiasme. På et motiv danser Leyla med bar overkropp og nærmest tvinner seg rundt vismannen. Hun har tydeligvis fått smake den modne shirazvinen hun også.

På overflaten framstår Iran som strengt, kysk og seksualfiendtlig. Men sensualiteten lever under overflaten. Den lever i den klassiske kunsten og diktningen og den lever i folkedypet. Og den er en så sterk del av iranernes tenkning og forestillingsverden at den av og til, som på flyplassen i Shiraz, kommer opp til overflaten.

[Til innholdsfortegnelsen]


Samtale med en redaktør

– Shirzad Bozorgmehr, hvordan vurderer du situasjonen for reformtilhengerne her i Iran, nå etter valget?

– Alt er tapt. Det verste er at hvis reformistene hadde holdt fast på sitt, så ville de ha vunnet. Men de turte ikke. Derfor har folket gjennomskuet dem. Reformistene har tapt. De er ikke lenger en spiller i den iranske politikken. De få reformistene i parlamentet vil ikke være noen effektiv opposisjon. Det mest sannsynlige nå er at de konservative vil kjøre sine egne reformer, først og fremst på det økonomiske området. Det er lettere for dem nå som reformistene er satt til side.

Folket sier: til helvete med politikken, gi oss arbeid og brød. Alt tyder på at økonomien vil vokse. De internasjonale konjunkturene ligger an til det, og det samme tilsier den innenlandske situasjonen.

Det amerikanske presset har virket inn på den innenrikspolitiske situasjonen. De konservative har forsøkt å utnytte det til å desavuere reformkreftene, men det er ikke derfor de sistnevnte har tapt. Det skyldes dem sjøl. De konservative vil utnytte situasjonen til å gjøre framskritt. De vil kanskje lette på noen restriksjoner. Vi ser allerede tegn til det. De lar f.eks. være å angripe parabolantennene. Det de nå satser på er å kontrollere det som kommer inn. Men de vil gi folket noe. De drømmer nok om å gjøre en Deng, men det er ikke gitt at de har forutsetninger for å klare det. Og de vil ikke slippe kontrollen.

Bazariene trodde på reformistene, men har vedt dem ryggen nå. Prestene lar seg påvirke av USA-presset. De konservative ønsker nå å snakke med USA. Amerikanske selskaper inviteres inn.

Folket ser sjøl at de ikke har noe å si, men de håper på bedre tider.

Selv om statistikken sier at BNP øker med over 7 % i året, tror jeg ikke økonomien er grunnleggende forbedret. Det meste skyldes nok høye oljepriser. Det blir jo ingen nye jobber. Folk med universitetsutdanning går fortsatt ut i arbeidsløshet eller blir drosjesjåfører. De konservative snakker om privatisering, men det skjer ingen virkelig privatisering. De utenlandske investeringene har derimot økt litt. Men det er ikke tilfredsstillende for tysk, britisk og fransk kapital. Iran ønsker avtale med EU, men EU holder dette kortet på ermet som et ess.

Europeerne juger og bløffer. De snakker om menneskerettigheter, men bryr seg ikke om dem når det kommer til stykket. Italia brøt ut av EU-fronten og gjorde direkte avtale.

Myndighetene gjør ingenting med miljøproblemene. De kunne lett som ingenting ha fjernet utslipp fra de dårligste bussene ved å kjøpe dem opp og sette inn nye busser uten forurensning. Men det gjør de ikke. De jammer satelittsignaler, men det skaper helseproblemer, for folk blir utsatt for stråling.

Det er nå en situasjon med apati. Dette er tilbake til den gamle sjiatradisjonen. Vi dyrker nederlaget og martyriet (Hussein osv.)

Når det gjelder utbygging, boligbygging, anlegg, så blir vi grundig bedratt av entreprenørene. Folk er redde for jordskjelv, og noen har kjøpt jord andre steder, men siden det ikke finnes noen infrastruktur der, så må de gi opp og komme tilbake. Folk i Bam er rasende. Telt og annet utstyr er solgt på svartebørsen.

Det skjer i dag en tragisk brain drain (hjerneflukt) fra Iran. 130.000 forlater landet hvert år for å ta jobber i utlandet, og det er gjerne kremen som forsvinner. 4 millioner studenter er uten jobb. Noen skaffer seg en peikan og blir drosjesjåfører. Noen blir involvert i kriminalitet og narkotika. Det er deprimerende perspektiver.

De politiske sakene finnes. Det er ikke det som sviktet. Man kan ikke utelukke at de konservative vil benytte anledningen til å hevne seg på reformistene. Hva det vil føre til, er ikke godt å si.

– I 2001 sa du at dersom regimet ikke forandrer seg, kan det bli en revolusjon. Hvordan ser du på det i dag?

Jo, det stemmer, men det er ingen kraft i dag som kan organisere noen revolusjon. Og folk vil heller ikke ha noen revolusjon. De er opptatt av å få jobber og muligheter. Dessuten er det mange som har små eller større interesser knyttet til regimet. (Jobb, eiendom osv.)

Mye avgjøres nå av maktkampen blant de konservative. Dersom det er de moderat-konservative som vinner, finnes det et visst håp.

– Hva med kvinnenes rolle?

Kvinnene blir skviset. De kvinnelige parlamentarikerne er stort sett feid ut.

Mange er skuffet over Shirin Ebadi, for de hadde forventet at hun skulle stå fram som en leder. Men hun vil ikke være leder, og antakelig har hun heller ikke forutsetninger til det. Hun sier at hun kan gjøre noe på det internasjonale planet. Men folk ønsker seg mer. De vil ha en leder som kan stille seg i spissen for bevegelsen her hjemme. (Han nevner en kvinne med religiøs bakgrunn som kanskje kunne spille en lederrolle.)

– Hva med avisene? Før hadde jeg inntrykk av at aviser som ble stengt den ene dagen gjenoppsto den neste under nytt navn, men med samme stab.

Det går ikke lenger. De konservative har tettet den muligheten. Hvis en redaksjon er rammet av forbud, kan de samme folkene ikke gå i gang med ny avis. For vår egen del rammes vi ikke av sensur. Det er selvsensur vi driver. Det er slett ikke alt vi kan skrive, og det er vi meget klar over.

– Har du noen kommentarer til Irans rolle i regionen?

Iran har styrka seg i regionen. USA burde ha skjønt at de på en eller annen måte må komme på talefot med Iran. Iran har vist moderasjon i forhold til Afghanistan og Irak, og har i virkeligheten samarbeidet med USA, men får ingen kredit for det. USA opptrer som fundamentalister, og det spiller i hendene på USAs motstandere.

Iran har spilt det kinesiske kortet, og det er klart at det vekker bekymring i Washington. USA mister markeder til Kina og India, og frykter Kinas kommende posisjon som supermakt.

Iran på sin side ønsker en akse Teheran – New Dehli – Beijing.

Men økonomisk er Iran skakkjørt. Her brukes oljeinntektene til å subsidiere oljeindustrien. Presteskapet tør ikke gjennomføre noen gjennomgripende økonomisk reform, for det vil undergrave det systemet de bygger sin makt på, med økonomiske monopoler, stiftelser og nettverk som i virkeligheten blokkerer for reform.

– Hva synes du at du sjøl kan bidra med?

Min største stolthet er at denne redaksjonen fungerer som en opplæringsanstalt for dyktige kritiske journalister. Tre av BBCs iranske medarbeidere har jobbet her. Det viser at vi ikke driver innavl, men at våre journalister lærer seg faget ordentlig.

– Shirzad Bozorgmehr, det er meget informativt og interessant å snakke med deg. Vi tar gjerne en ny samtale neste gang.

Gjør gjerne det. Kom gjerne tilbake. Hvis jeg kan bidra til å gi omverdenen et større innblikk i vår situasjon, så gjør jeg gjerne det.

[Til innholdsfortegnelsen]


Et ungt folk

Befolkningspolitikken etter den islamske revolusjonen gikk ut på at kvinnene skulle føde flest mulig barn – tidligst mulig. Resultatet er en meget ung befolkning. Folketallet er doblet siden 1979 og det store flertallet er for unge til å huske revolusjonen.

Graf: Alderssammensetning


Reformistenes nederlag

– Alt er tapt. Slik oppsummerer en av Irans ledende avisredaktører situasjonen for reformtilhengerne i landet. Shirzad Bozorgmehr er redaktør for Iran News, den desidert mest informative engelskspråklige avisa i Iran. Han er en garvet avismann, og han nyter stor respekt blant Iran-observatører. Bozorgmehr har to universitetsgrader fra USA, der han bodde i tjue år.

Jeg møtte ham i Teheran i vår og ba ham om å analysere den politiske situasjonen i den islamske republikken. Han var ikke nådig mot reformtilhengerne: «Det verste er at hvis reformistene hadde holdt fast på sitt, så ville de ha vunnet. Men de turte ikke. Derfor har folket gjennomskuet dem. Reformistene har tapt. De er ikke lenger en spiller i den iranske politikken.»

Andre eksperter mener at reformtilhengerne tapte fordi de ikke turte å mobilisere den støtten de hadde ute blant folk til praktisk handling. Folket ble passive tilskuere til ledernes kamp. Det ble et spill på toppen, og i det spillet hadde makthaverne de beste kortene. Og det betyr ikke at presteskapet har vunnet folks hjerter og hoder. Man skal ikke snakke med mange iranere på gata eller i basarene før raseriet blir svært tydelig. Nå og da blusser det ut i åpen motstand. 500 kvinner protesterte i Lalehparken i Teheran 8. mars. De ble angrepet med køller av regimets basij-bander. Her og der bryter det ut kortvarige streiker, slik som en ukelang lærerstreik i mars. Men motstanden er uten ledelse og strategi. For det meste er folk frustrerte. De synes situasjonen er uholdbar, men de ser ingen vei ut.

I flere år har det vært en slags maktbalanse i iransk politikk. Reformistene har hatt et stort flertall av folket bak seg. President Khatami er selv en ledende reformtilhenger, og reformistene har også hatt klart flertall i nasjonalforsamlinga, majlis. Men de konservative har hatt den avgjørende makta. Khomeinis etterfølger som den islamske revolusjonens leder, Mohammad Khamenei, har det siste ordet i alle viktige saker. Hans avgjørelser kan ikke overprøves. Ja, de kan ikke en gang kritiseres. Dagen før mitt møte med Bozorgmehr hadde det vært tilløp til håndgemeng i majlis fordi en parlamentariker hadde kritisert Khamenei for å ha stått bak underkjennelse av de reformvennlige kandidatene til valget. Taleren ble fysisk angrepet av de konservative, og det var forbudt for pressa å omtale kritikken i ettertid.

De konservative har også full kontroll over Vokterrådet, som også kan overprøve både regjering, nasjonalforsamling og president. Og de har kontroll over militærvesenet, revolusjonsgarden, de væpnede bandene (basij) og over alle viktige økonomiske institusjoner. Etter å ha styrtet sjahen, nasjonaliserte den islamske staten alle sjahens eiendommer og satte inn presteskapet i nøkkelposisjoner. Presteskapet kontrollerer også inntektene fra landets enorme oljeutvinning.

Gløden i den islamske revolusjonen er for lengst brent ut. Ingen drømmer lenger om å eksportere revolusjonen til andre land, slik det var tale om tidlig på åttitallet. Og for alle under tretti år, dvs. nesten 70% av landets befolkning, er Khomeinis revolusjon i 1979 noe de ikke har noe personlig forhold til.

Det iranske prestestyret bæres ikke lenger oppe av en religiøs vekkelse i folket. Prestene er selv blitt en økonomisk og politisk overklasse. Noen av landets viktigste finansinstitusjoner er de islamske stiftelsene, slik som fattige arbeideres stiftelse og krigsenkenes stiftelse, institusjoner med et ideelt formål, men med gigantiske fonds. Disse stiftelsene kontrolleres av prestene i samarbeid med enkelte av de rikeste basarkjøpmennene.

Et gjennomgangstema i persisk kunst er miniatyrmalernes framstilling av det sensuelle spillet mellom vismannen og skjønnheten, med vinen og dansen som sentrale motiver. En miniatyrmaler i basaren i Esfahan viser oss et bilde der dikteren Hafez har skjenket den skjønne Leila full på sju år gammel vin, og hun danser en toppløs erotisk dans for ham. «Hva sier prestene til at du maler slike bilder?» spør vi. «Det var bare de første årene etter revolusjonen at prestene brydde seg om slikt,» svarte han. «Nå bryr de seg bare om penger og makt.» Den religiøse makta er forlengst blitt en verdslig og økonomisk makt. Den religiøse eliten er blitt en herskende klasse.

Men denne herskende klassen klarer ikke å levere varene. Arbeidsløsheten er høy. Det hevdes at 4 millioner ferdige studenter står uten jobb. Mange akademikere ender opp med å skaffe seg en peikan, den nasjonale bilmodellen, og blir drosjesjåfører. Iran topper statistikken for hjerneflukt. I følge offisielle tall reiser 90 % av studentene med de beste resulatene til utlandet. 130.000 stort sett høyt utdannede mennesker forlater Iran hvert år. Unge iranere er mildt sagt rasende på situasjonen. «Prestestyret har tatt fra oss framtida,» sier en student til oss på gata, og han kaster ikke en gang et blikk i retning av politibilen som nærmer seg.

Selv et diktatur må lykkes på en eller annen måte. Iran hadde lenge oljeformuen å flyte på, men den vidløftige befolkningspolitikken fra årene etter revolusjonen, der ekteskapsalder for jenter ble senket til 9 (ni!) år og folk ble oppmuntret til å lage mange barn, har tæret på ressursene. På kort tid ble folketallet doblet, og med en så ung befolkning vil veksten uansett fortsette i neste generasjon, selv om man nå driver med famlilierådgivning og prevensjonsundervisning.

I 2002 innrømte departementet for forskning og utvikling at landets BNP per capita er så lavt som 1.640 US$, noe som er en nedgang fra 2.200 US$ 20 år tidligere. Samtidig vedgikk man også at arbeidsløsheten var på 3,1 millioner. I det siste har det riktignok vært en viss økonomisk vekst, men den er i det alt vesentligste knyttet til høye oljepriser. Myndighetene har snakket lenge om økonomiske reformer, men resultatene lar vente på seg. Og selv om USAs blokade mot Iran nok har svekket muligheten til import av høyteknologi og lagt en viss demper på utenlandske investeringer, er de økonomiske problemene selvforskyldt. Den islamske republikken klarer simpelthen ikke å levere varene.

USA har siden gisselaksjonen mot den amerikanske ambassaden i Teheran sett på Iran som en av sine viktigste fiender i regionen. Bush’ tale om «ondskapens akse», der Iran ble pekt ut som et mulig angrepsmål for USA, har understreket denne fiendskapen ytterligere. Men om håpet var at en amerikansk blokade skulle ta kvelertak på iransk økonomi, så synes det å bli gjort til skamme. Europeisk kapital har lenge vist stor oppfinnsomhet når det gjelder å omgå denne blokaden. Nå finnes selskaper fra alle de viktigste europeiske landene på plass i Iran. Selv amerikanske selskaper lar ønsket om fortjeneste gå foran den politiske opptuktelsen. Coca Cola produseres nå på lisens i Iran. For ikke snakke om at EU-landa er aktive investorerer i Iran, sammen med Japan og Sør-Korea. De får følge av Kina, Malaysia, Brasil, Sør-Afrika og India. Norsk kapital er som kjent også med, med Hydro og Statoil i spiss.

Den amerikanske strategien har i virkeligheten spilt fallitt. Iran er verken politisk isolert eller økonomisk på knærne. De som taper mest på denne strategien i dag er antakelig amerikanske selskaper. At denne politikken har slått feil vises enda tydeligere når USA sjøl må bruke iranske mellommenn for å prøve å komme på talefot med sjiaene i Irak. Mine inntrykk er at det finnes et betydelig sjikt i den iranske middelklassen som ønsker et godt forhold til USA. Men konfrontasjonspolitikken til Det hvite hus spiller bort denne sympatien.

Hvor går så Iran etter reformistenes nederlag og de konservatives tyveri av valget? Hvis de mer moderate kreftene blant de konservative vinner den indre maktkampen, kan det hende at de vil prøve å dempe misnøyen i befolkninga ved å komme med noen økonomiske og sosiale reformer. Det snakkes om at regimet håper å gjøre som Kina, økonomiske reform uten politiske reform.

For politiske reformer vil de neppe komme med, for det er det politiske maktmonopolet som gjør at den iranske presteklassen holder på makta, og det er gjennom det at den også kan holde på sin økonomiske makt.

[Til innholdsfortegnelsen]


President Khatami

Hojatolislam Sayed Mohammad Khatami,

født 1943 i Ardakan er den femte og sittende presidenten i Iran. Han har vært president siden 2. august 1997 og hans andre termin vil ta slutt 2. august 2005. Han er medlem av Det sentrale rådet for Militante geistliges forbund. Khatami ble valgt 23. mai 1997 og gjenvalgt 8. juni 2001. Han vant særlig med støtte blant kvinnene og ungdommen som i ham så et håp om reformer til fordel for kvinnene og de unge.


Rafsanjanifamiliens makt

Da Statoils hemmelige avtale med Mehdi Hashemi Rafsanjani ble avslørt, kom det for dagen en liten flik av de økonomiske maktforholda i Iran. For bak de svarte og brune kappene til mullaene skjuler det seg et kapitalistisk regime der et dusin familier kontrollerer betydelige deler av landets økonomi og bruker denne makta for å tjene sine egne interesser. Familien Rafsanjavi er en av de mektigste av disse familiene.

Ali Akbar Hashemi Rafsanjani

Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, født 1935, har hatt makt i Iran siden han tilhørte Khomeinis indre krets. Han var president i nasjonalforsamlingen (majlis) 1980-89, og president i Iran 1989-97. Han er nå viseformann i Ekspertrådet, altså den forsamlinga som utpeker Irans religiøse Leder. Ali Akbars eldste sønn, Mohsen Hashemi, født 1961, leder et prosjekt til 15 milliarder kroner for å bygge Teherans T-bane. Den yngste, Yasser Hashemi, født 1972, har en hestefarm nord for Teheran i den rike forstaden Lavasan der tomteprisene er skyhøye. Mehdi Hashemi, som var den av sønnene som Statoil gjorde forretninger med, var direktør i National Iranian Gas Co. Rafsanjanifamilien har investert i dyrking av pistasjenøtter, en av landets viktigste eksportartikler etter olje og gass, i eiendom, bilindustri og et privat flyselskap.

Ali Akbar leder The Expediency Council, som trekker opp retningslinjene for den strategiske økonomiske politikken og som mekler mellom parlamentet og Vokterrådet. Hans fetter Ahmad Hashemian er administrerende direktør for pistasjenøttdyrkernes kooperativ som dominerer et marked på 5 milliarder kroner årlig. Hans eldre bror Ahmad var leder for Irans viktigste koppergruve. En annen bror var guvernør i Qom, Irans viktigste hellige by. Nevøen Ali Hashemi er medlem av parlamentets energikommisjon, som står for kontrollen av olje- og gassindustrien. Svogeren Mohsen Rafiqdoust var sikkerhetssjef for Khomeini, og var fram til 1999 leder for den mektigste av de iranske stiftelsene. Bonyad Mostazfan e Janbazan, eller Stiftelsen for de undertrykte og krigsinvalidene, eier de hotellene som tidligere var eid av Hilton og Hyatt i Teheran, Zam-Zam, Irans største leskedrikkselskap, Bonyad Shipping Co., fabrikker og en rekke grunneiendommer. Deres samlede kapital er anslått til opp mot 12 milliarder US $.

En måte Rafsanjaniene og de andre rike mullafamiliene forsterker sin makt og rikdom på er nettopp gjennom stiftelsene, bonyad.Anslagene over hvor stor del av økonomien de kontrollerer varierer noe. I følge Shaul Bakhash ved Brookings Institution i Washinton mener at bonyadene kontrollerer en tredel av Irans økonomi. Men de legger ikke fram regnskaper, de betaler ikke skatt, de får subsidierte lån og de rapporterer bare til Lederen. Hele det økonomiske systemet er enda mer ugjennomtrengelig enn det politiske, og det sier ikke så lite.

Iran har alt de utenlandske investorene ønsker: billig energi, en masse råvarer og en stor mengde billig arbeidskraft. De siste åra har veksten i Iran vært på 8 % i året, noe som bare overgås av Kina. Verdien av de største børsnoterte selskapene doblet sin verdi i løpet av 2003. Og Statoil og Hydro er naturligvis i Iran av akkurat de samme grunnene som sine kolleger.

Mehdi Hashemi Rafsanjani møtte Statoils viseadministrerende direktør Richard Hubbard i Bergen i 2001. Mehdi Hashemi spurte om Statoil ville betale et «suksesshonorar» for å få tilgang til Salman-feltet i Persiabukta. Hubbard avslo, også fordi feltet var for risikabelt, økonomisk sett. Mehdi Hashemi kom også med andre forslag som ble avslått, men i 2002 tilbød han seg å fungere som politisk rådgiver for Statoil og sette selskapet i forbindelse med det iranske Horton Investment i London. Statoil og Horton inngikk en avtale til en verdi av 15 millioner US $, fire måneder seinere kunne Statoil offentliggjøre sitt engasjement i det meget attraktive South Pars-feltet i Persiabukta. Kort etter blir selskapet bedt om å sende 35 prosent av kommisjonen til Horton på en konto i Turks and Caikos i Karibhavet. Og det var nettopp denne utbetalinga som først fikk Statoils internrevisjon til å reagere, og så begynte snøballen å rulle.

[Til innholdsfortegnelsen]


Statoilskandalen

Klokka 18.00 11. september 2003 slo Økokrims folk til mot Statoils hovedkvarter i Stavanger. De var ute etter dokumentasjon på en kontrakt på 15 millioner US $ med londonfirmaet Horton Investment med bånd til sønnen til den tidligere presidenten i Iran, Ali Akbar Hashemi Rafsanjani. Økokrim oppfattet den hemmelige utbetalingen på 5,2 millioner $ som Statoil hadde foretatt til en konto på de karibiske øyene, som en mulig bestikkelse.

29. juni 2004 var Økokrims konklusjoner klare. Økokrim ga Statoil et forelegg på 20 millioner kroner for den såkalte Iran-avtalen. Økokrim mener at den egentlige hensikten med avtalen var at konsulenten skulle påvirke beslutningstakere innen olje- og gassvirksomheten i Iran til fordel for Statoil. Ikke lenge etter at avtalen var inngått fikk da også Statoil milliardkontraktert på et av Irans mest attraktive felt, South Pars. Den tidligere konserndirektøren i Statoil, Richard Hubbard fikk en bot på 200.000 kr. Saken mot tidligere toppsjef Olaf Fjell ble derimot henlagt på grunn av bevisets stilling.

Selskapet er dømt for overtredelse av straffelovens paragraf 276c, om såkalt ulovlig påvirkningshandel, dvs. at man gir eller tilbyr en mellommann en urimelig fordel for at han skal påvirke en beslutningstaker.

Skandalen førte til at styreleder i Statoil, Leif Terje Løddesøl, konsernsjef Olaf Fjell og konserndirektør Richard Hubbard alle måtte forlate sine stillinger høsten 2003.

Selv om Statoil-saka var spesiell fordi det dreide seg om så store beløp og fordi det var knyttet direkte til toppledelsen i selskapet, er den ikke helt enestående. Dagbladet skrev 18. september 2003 at Statoil hadde betalt i alt 1,7 milliarder kr til kontakter i korrupte land, uten å vite hvor pengene ble av. Hydro skal, i følge Dagbladet ha betalt 700 millioner på samme måte.

Lederen av Statoils Iran-kontor, Harald Finnvik, sa til Dagens Næringsliv at han aldri var informert om konsulentavtalen som ble inngått med Horton Investments.Han fryktet at tre års jobb i Iran skulle være bortkastet.

– Jeg er skuffet over dette, sa Finnvik til DN. – Dette har ført til at all vår innsats her nede kan stå i fare for å være bortkastet. Dette er å rive ned den tilliten som er etablert.

Finnvik skjønte ikke hvorfor det var nødvendig for selskapet å inngå en konsulentkontrakt med Horton, en kontrakt som førte til en korrupsjonssiktelse for Statoil. Det kom som et sjokk på oss at det her har vært en dialog vi ikke har vært en del av, sa Finnvik videre.

[Til innholdsfortegnelsen]

Fra Statoils boring på South Pars

Fra Statoils boring på South Pars. Foto: Statoil


Statoil og Hydro i austerled

Både Statoil og Hydro satser på Iran, begge har kontorer i Teheran, og de har operasjoner i gang. Men utgangspunktet for de to selskapene er veldig forskjellig. Statoil er først og sist et oljeselskap, mens olje og gass bare er ett av flere satsingsområder innen Hydro. De har da også fått tildelt svært forskjellige kort i Iran. Hydro jobber i de vanskelig tilgjengelige fjellområdene i Deloran på grensa mot Irak, så nær at noe av det første som måtte gjøres var å rydde området for miner etter krigen mellom de to landa. Geologien er også ekstremt vanskelig, med forkastninger og lommer i fjellet som gjør boring til en kjempemessig utfordring. Statoil, derimot, har fått innpass på ett av de feteste feltene i Iran, South Pars, i Persiabukta i området mot Qatar. Feltet er enormt og man regner med utbygging i mange år framover.

Da vi var i Iran var Hydros sjef i landet, Robert Johan Fredriksen, ikke helt sikker på om selskapet kom til å satse langsiktig i Iran. I ettertid understreker han at han ser på satsingen som langsiktig. Statoils sjef, Harald Finnvik, var derimot meget klar på at selskapet er kommet til Iran for å satse tungt og langsiktig.

Harald Finnvik, Statoil Robert Johan Fredriksen, Hydro

Harald Finnvik, Statoil og Robert Johan Fredriksen, Hydro

Vi møtte de to lederne hver for seg i Teheran i mars 2004. Vi ble tatt i mot på en vennlig og profesjonell måte og fikk en grundig orientering om hva selskapene gjør og hvordan de tenker. Vi var naturligvis interessert i å vite hvordan de synes det er å utvikle en bedrift i et land med få demokratiske rettigheter og en svært dårlig plassering på korrupsjonsstatistikken. Vi var også interessert i å få høre hva de tror om Irans strategi for utenlandske investeringer i landet. De to selskapene jobber tross alt i et land som USA prøver å hindre vestlige land i å investere i, midt i selve «ondskapens akse». Og vi ville vite noe om hva slags strategi Statoil og Hydro har i Iran.

Finnvik var tidligere Statoils mann i Aserbajdsjan, så han kjenner regionen godt, og har også noe å sammenlikne med.

«Det er lett å undervurdere Irans kvaliteter,» sier Finnvik. Han er midt oppe i forberedelsene til det iranske nyttåret og forbereder utsendelse av hilsener til forretningsforbindelser. «Dette er ikke noe u-land. Man kan sine ting, man har lange tradisjoner. Det er ikke som i Aserbajdsjan der ting er mye mer sentralisert og uforutsigbart.»

Vi diskuterer dette med det uforutsigbare og sentralismen, for dette er jo ikke ukjent i Iran heller. Når det gjelder de beslutningene som ligger hos Øverste leder, Vokterrådet eller i bonyadene, stiftelsene, så er Iran så ugjennomtrengelig som det kan få blitt. Forskjellen, slik vi forstår både Finnvik og Fredriksen, er at Iran har fungerende strukturer som det går an å forholde seg til.

Det nasjonale oljeselskapet NIOC har sine oppgaver, og ministeriene sine, og forholdene er på den måten forutsigbare. Men Fredriksen understreker at iranerne har en helt annen forståelse av en avtale enn det som er vanlig i Norge.

«I utgangspunktet er vi fra Norge svært velkomne. Vi er et lite land, og ingen stormakt. Vi har et godt renommé. Men når vi først er innenfor er vi i teppebasarene. Iranerne er fremragende forretningsfolk, men de har en annen forretningskultur enn oss. En avtale er bare inngangen til en prosess. Vi er opptatt av hva som står i dokumentet og viser til det. De oppfatter nok oss som litt stivbeinte, mens de oppfatter seg selv som fleksible.»

Finnvik mener at det er viktig for Iran å ha norske selskaper i landet, og at Iran ser på den norske oljepolitikken som et forbilde som de gjerne vil lære av. Faktisk er det holdt en rekke seminarer mellom norske og iranske oljefolk og politikere der dette har vært temaet. Det de tenker på er naturligvis den norske suksessen i Nordsjøen, der man lyktes i å samarbeide med utenlandske selskaper på en sånn måte at man ikke bare beholdt, men styrket den nasjonale kontrollen. Dette hører man fra alle land der de norske oljeselskapene investerer. Det var akkurat det samme som ble sagt i Aserbajdsjan, men spørsmålet er om ikke Iran har helt andre forutsetninger for å dra nytte av disse erfaringene enn det man har i Baku. Iran har lange tradisjoner, har et profesjonelt apparat og er en lokal stormakt. Iran kan sette betingelsene på en helt annen måte enn hva Aserbajdsjan, eller for den del Angola kan.

Et annet element i norsk oljeutvinning som naturligvis interesserer iranerne er de gode erfaringene med å tyne enda mer ut av et felt. Der ligger Norge og Statoil helt i verdenstoppen.

Men hva med denne fleksibiliteten som iranerne etterlyser, er det evnen til å selge strikk i metervis, se gjennom fingrene med ting?

For Finnvik har det nok vært en tøff jobb å stadig bli konfrontert med Statoilsaka. Saka har vært mye omtalt i iransk presse. Den har vært oppe flere ganger i majlis, nasjonalforsamlinga, og det har vært nedsatt en undersøkelseskommisjon for å granske saka på iransk side. Det er ingen tvil om at saka var et tilbakeslag for Statoil i Iran. Samtidig er det nokså opplagt at dersom den daværende ledelsen i Statoil hadde spurt Finnvik til råds, hadde de fått melding om å holde seg vekk fra hemmelige avtaler.

Finnvik sier: «Statoil fikk hard medfart i media. Og det ble begått dumheter av enkeltpersoner. Men våre kontrakter er åpne. De kan leses av hvem som helst.»

Fredriksen kommenterte også spørsmålet om forretningsmoral. «Vi må være prinsippfaste på en del grunnleggende ting. Vi må gjennomleve en kontrakt og det som kommer etter. Vi lover ikke mer enn vi kan holde. Vi innlater oss ikke på fanteri. Vi oppfører oss i samfunnet som en ettertraktet partner.»

Jeg drøftet spørsmålet om faren for å bli innviklet i korrupsjon med Statoils sjef i Aserbajdsjan, Pål Eitrheim, i 2001. Han mente at dette ikke ville være et problem for Statoil. «Vi har strenge etiske regler mot korrupsjon.» Nå viste det seg jo at dette ikke var nok, men det er interessant å merke seg at svikten hos Statoil ikke skjedde hos folkene på utestasjonene, de som i prinsippet står nærmest korrupsjonsfaren. Svikten lå hos toppledelsen i Norge.

Både fra Finnvik og Fredriksen får vi bekreftet at det blir gjennomført en del reformer i Iran. De forteller at Iran er svært interessert i å tiltrekke seg utenlandske investeringer, og for å gjøre det, forsøker de å gjøre lover og regler mer forutsigbare og konsekvente. Det blir også lagt opp til et klarere skille mellom bedriftsøkonomi og politikk. Jeg spør om de tror at Irans myndigheter håper på «å gjøre en Deng», det vil si perestrojka uten glasnost, økonomiske reformer uten politiske reformer, og får bekreftet at det er mye snakk om Kina og det kinesiske eksemplet. «Men om de klarer det, er en annen sak,» sier Fredriksen.

Iran er jo et langt mer hierarkisk samfunn enn det norske, og på en måte også langt mer komplisert. Derfor er det ikke så liten forskjell på ledelsesmodeller og tenkemåter. Men det virker som om iranerne, når de skjønner hvordan det norske systemet fungerer, synes det er ganske greit å forholde seg til. En av de iranske ansatte i Hydro gir veldig sterkt uttrykk for dette når vi har ham på tomannshånd.

Hydros og Statoils virkelighet i Iran er som sagt nokså forskjellig. Robert Johan Fredriksen forteller fra Anaran.

«Dette er et helt nytt felt. Det er et vanskelig område. Vi måtte jo begynne med minerydding. Vi gjorde en god jobb med de seismiske undersøkelsene. Så skulle vi bore vår første brønn. Dette er et område med sterke forkastninger. Og det byr på utfordringer som ikke liknerde erfaringene vi har fra Nordsjøen. Norge skal være forsiktig med å tro at vi kan alt om dette. Vi må være ydmyke. Dette er noe vi må lære.

Vi borer oss gjennom soner med svært høyt trykk og soner der trykket blir helt borte, og vi har ingen indikasjoner på når vi støter på det første og når vi støter på det andre. Dette er meget vanskelig. Og vikan stille spørsmålet om Hydro er stort nok som oljeselskap til å gå inn i et sånt område.

Logistikken er også meget vanskelig. Dette er avsides. Transportlinjene er vanskelige, og vi kan ha banale problemer som at importert utstyr blir liggende tre måneder i tollen.»

Anaran ligger i den delen av Iran der den eldste persiske kulturen utviklet seg, i den nåværende provinsen Ilam. Det elamittiske riket oppsto på 1100-tallet f.Kr og hadde sin hovedstad i Shush (Susa). Det var her Hammurabis lov ble funnet. Den hadde elamittene røvet fra assyrerne. I dag er det ikke mye i provinsen som minner om fordums storhet. Anaran ligger ved byen Deloran, som igjen ligger et godt stykke nord for provinshovedstaden Ahvaz i naboprovinsen Khuzestan. De lokale myndighetene i Deloran er naturligvis svært positive til Hydros virksomhet i området. Det gir dem håp om sosial utvikling og framtidige inntekter. De har nytte av det feltsykehuset som Hydro har bygd opp, og det er skapt noen lokale arbeidsplasser.

Statoil på sin side er altså inne på et gassfelt som er ti ganger så stort som Trollfeltet, og har realistiske muligheter til å gjøre det stort her. Stort betyr i denne sammenhengen å bli operatør. Det er det alle selskapene drømmer om.

Finnvik forklarer: «Gassfeltet er enormt. Gassen skal brukes innenlands, men det finnes også en gasseksportstrategi. Det er et prosjekt i gang der man skal omforme gass til diesel, Gas to liquid (GTL). Dette bygger på sørafrikansk teknologi. Sør-Afrika har spisskompetanse på dette, noe som i sin tid ble utviklet for å motvirke den internasjonale blokaden. Statoil har patentert en del av teknologien.»

Men selskapet er også med på et prosjekt for å øke utvinningsgraden på tre oljefelt.

«Statoil er i verdenstoppen når det gjelder økt utvinning. På de tre feltene vi har studert, ser vi at vi kan bruke nordsjøteknologi. Vi har gitt tilgang til teknologi og analysemetoder. Ut fra disse tre feltene har vi gått i gang med å lage en nasjonal plan for økt oljeutvinning. Vi jobber med å lage en databank.»

De to norske selskapene er altså to av en lang rekke utenlandske selskaper som har investert i Iran de seineste åra. Det skjer en veritabel valfart av europeiske, asiatisk, ja til og med sørafrikanske og søramerikanske selskaper til Iran. Men landet er fortsatt definert som en terrorstat av USA, og nykonservative tenketanker med innflytelse på Det hvite hus ivrer fortsatt for krig mot Iran. Etter den beryktede Iran Libya Sanction Act – ILSA blant innsidere – er det forbudt i henhold til amerikansk lov å investere mer enn 20 millioner dollar i iransk energisektor i løpet av et år. Og USA forbeholder seg retten til å straffe selskaper som bryter med dette. I prinsippet er Statoil og Hydro, samt en serie med andre selskaper, på kollisjonskurs med USA. Så jeg spurte hvordan amerikanerne ser på de norske selskapenes satsing.

«Vi holder amerikanerne orientert,» svarer Finnvik, «foreløpig er ikke dette noe problem.»

Hvordan ser så Statoil og Hydro på sin egen satsing? Er dette en langsiktig strategi?

Finnviks svar kommer kjapt: «Statoils ambisjoner er langsiktige. Det som ligger hjertet nærmest er å få bygge ut et oljefelt. Men vi får se. Iranerne har sine egne prioriteringer. De er opptatt av å skaffe seg kunnskap og teknologi. Uansett tar vi sikte på å holde på lenge.»

Fredriksen svarer litt annerledes på Hydros vegne. «Hydro har en langsiktig strategi. Vi ser at vi har den kompetansen, teknologien og de ressursene som skal til. Vi ser på et par nye forretningsmuligheter. Men vi er nødt til å få lønnsomhet i prosjektene. I det lange løp er det det som vil bli utslagsgivende.»

I begynnelsen av desember kom nyheten om at Hydro skal satse 9 milliarder på et aluminiumsverk i Qatar, rett over Persiabukta for Iran. Om dette har noen som helst betydning for hva selskapet gjør i Iran, er ikke godt å si.

Det som er helt tydelig er at Hydro og Statoil med en rekke serviceselskaper på slep er kommet til Midtøsten for å bli. Det betyr at de fortsatt vil befinne seg i et av de mest høyspente områdene i verden. Og dette kommer helt sikkert til å fortsette å påvirke offisiell norsk utenrikspolitikk.

[Til innholdsfortegnelsen]


Arbeiderklassens situasjon

Den iranske revolusjonen i 1979 var en voldsom massebevegelse der ikke minst arbeiderklassen og kvinnene var svært aktive. De var rasende på all undertrykkinga og krenkelsene under sjahen, og deltok i streikene og demonstrasjonene med full tyngde. Men revolusjonen ble som kjent stjålet av presteskapet og både kvinnene og arbeiderne led store nederlag. Men Khomeini gjorde likevel konsesjoner til arbeiderklassen for å sikre makta til mullaene. De ble lovet både velferdsordninger og rettigheter. Det ble opprettet fond som skulle sikre de fattigste arbeidernes livsgrunnlag osv. Etter 25 års prestestyre er velferdsordningene spist opp av vedvarende økonomisk krise og en kjempemessig arbeidsløshet. Rettighetene er undergravd av maktglade mullaer og kapitalister som er alliert med dem og fondene er først og fremst blitt store kapitalistiske aktører uten offentlig innsyn og kontroll.

Vi hører lite om den iranske arbeiderklassen i Vesten. Det betyr ikke at det ikke skjer noe. Nyhetene om det som skjer blant iranske arbeidere har bare vanskelig for å nå oss. Pressa i Vesten er ikke interessert, og regimet holder lokk på informasjonen så godt de kan. Men hvis man følger med i de engelskspråklige avisene som gis ut i Iran, vil man stadig kunne lese små notiser om streiker og protester. Noe overblikk er det imidlertid vanskelig å skaffe seg.

Denne artikkelen er satt sammen av informasjon som er hentet over internett og den stammer fra ulike kilder, noen av dem også offisielle. Det later til å ha vært ganske hett i den iranske klassekampen fra 1999 til 2002, for det finnes mange meldinger om protester, streiker og aksjoner fra denne perioden. Det var også en periode med djup økonomisk krise i Iran. «Krigen mot terror» har ført til kraftig økning i oljeprisene, noe som har vært fordelaktig for Irans økonomi. Den økonomiske krisa er derfor ikke fullt så akutt lenger, og det kan også ha gjort konfliktene på arbeidsplassene mindre akutte. Men dette er mest gjetning ut fra det foreliggende materialet. Men selv om rapportene for 2003-2004 er færre, kommer det også nå meldinger om arbeideraksjoner, lærerstreiker og ulike typer demonstrasjoner.

Mellom 1. mai 1999 og 1. mai 2000 ble det rapportert 244 tilfeller av arbeiderprotester og -aksjoner. Denne oversikten bygger bare på rapporter fra større fabrikker og anlegg, slik at en rekke mindre aksjoner sannsynligvis er oversett. Det store flertallet av disse aksjonene dreide seg om lønnskrav – inklusive krav om å få lønn i det hele tatt! En god del aksjoner rettet seg mot nedleggelser og oppsigelser.

Søk på internett tyder på at perioden mellom 1999 og 2002 var en periode med ganske mange arbeideraksjoner i Iran.

På tross av tung politisk undertrykking, arrestasjoner og forbud, ble det gjennomført gatedemonstrasjoner i forbindelse med flertallet av disse aksjonene.

Samme år ble det gjennomført fire landsomfattende arbeiderprotester. Noen av protestene rettet seg mot forverringer i lovene for arbeidslivet.

På tross av protestene var denne perioden også en periode med mange nederlag for arbeiderklassen. Levekårene ble forverret, fabrikker nedlagt, og selv små forbedringer i arbeidsforholdene lot seg ikke gjennomføre på grunn av undertrykking.

I følge Irans arbeiderlovgivning har ikke arbeidere i Iran rett til uavhengig organisering eller streikerett.

Den langvarige økonomiske krisa som rammet Iran rundt århundreskiftet og et par år framover, rammet i særlig grad arbeiderklassen. Levestandaren falt, i mange tilfeller opplevde arbeider å ikke få lønn i det hele tatt. Selv myndighetene rapporterte om hundrevis av tilfeller der arbeidere ikke hadde fått lønn på ett år. Tusenvis av fabrikker ble nedlagt og masseoppsigelser var vanlig.

Det islamske regimet har ikke på noen måte imøtekommet arbeidernes grunnleggende økonomiske, faglige og organisatoriske krav. For arbeidere i virksomheter med færre enn 5 ansatte er også helt elementære rettigheter fjernet fra loven – til glede for bazaariene, som ofte er de som eier slike bedrifter. Kvinnelige arbeidere er spesielt utsatt, dels fordi de får lavere lønn og dårligere vilkår enn menn, men også fordi de blir utsatt for trakassering fordi de er kvinner.

Om morgenen 4. oktober 2001 demonstrerte tusener av tekstilarbeidere i Esfahan mot en arbeiderfiendtlig beslutning i Majlis (nasjonalforsamlingen). Beslutningen vil gjøre det lettere å si opp arbeidere. Demonstrasjonen var ulovlig, men myndighetene lyktes ikke i å stoppe den. Opprørspoliti angrep demonstrasjonen med batonger og tåregass. Arbeiderne svarte med å kaste stein på politiet. Arbeiderne samlet seg på Emam Khomeini-plassen der de fortsatte å forsvare seg. Flere titalls arbeidere ble skadet under demonstrasjonen og mange ble arrestert.

17. november 2001 demonstrerte mer enn 600 arbeidere fra Faryab-gruvene og -metallverkene utenfor guvernørkontoret i Bandar Abbas ved Persiabukta. Arbeiderne protesterte mot at de ikke hadde fått lønn på åtte måneder. Faryab-anlegget ble opprettet i 1989 med kinesisk hjelp. Poduktene er metallegeringer som spiller en viktig rolle i stålindustrien.

Riktignok sier iransk lov at det skal være lik lønn for likt arbeid, men dette har ingen særlig verdi for kvinnene når det ikke finnes noen uavhengige fagforeninger til å følge opp om det faktisk blir slik i virkelighten. Og det blir det ikke. Kvinner lønnes langt lavere enn menn og de har langt mindre sikkerhet for å beholde jobben. Pensjonene er lavere, arbeidsløshetstrygden er mindre, kort sagt kvinnene blir hardt diskriminert i Iran. Og de har ingen fora der de kan ta opp sine krav. Arbeiderkvinnen Fatemeh Hosseini sa det slik etter at alle kvinnelige ansatte ble sparket fra fabrikken Iran Jeika: «I dag ødelegger de arbeiderne, de ødelegger oss virkelig!»

I november 2001 blokkerte tekstilarbeidere fra Baresh-fabrikken i Esfahan riksveien fra Isfahan til Teheran. De protesterte mot at de ikke hadde fått lønn på fire måneder.

I februar 2002 ble en demonstrasjon i Teheran med ti tusener av lærere og derres sympatisører angrepet av sikkerhetsstyrkene. Demonstrantene krevde økte lønninger og retten til uavhengig organisering og slutt på sensuren. I følge rapporter ble over 90 mennesker arrestert.

I følge Reuters hadde 15.000 arbeidere samlet seg foran sosialdepartementet i Teheran 5. oktober 2002 i protest mot dårlige arbeidsforhold og lave lønninger, og for å kreve at en lov som gjør det lettere å si opp ansatte blir trukket tilbake. De ble møtt av politi som skjøt i lufta og brukte tåregass og batonger for å spre demonstrantene.

President Khatamis forsøk på å liberalisere Irans økonomi har blitt møtt med en serie arbeiderprotester, og demonstrasjonen i Teheran var et foreløpig høydepunkt i denne bevegelsen. Arbeiderne ropte slagord som «Kapitalister – fingrene vekk fra arbeiderlovene.» Andre ropte: «Vi var soldater, så sulter vi.»

ICFTU, Den internasjonale føderasjonen av frie fagforeninger, rapporterte at i 2002 var det så mange som 1 million arbeidere i Iran som ikke hadde fått lønn for perioder som varierte fra 2 til 36 måneder.

I februar 2003 ble det gjennomført en rekke demonstrasjoner av tekstilarbeiderne i Behshar i Nord-Iran. Kampen rettet seg mot nedleggelser, overgrep og privatisering. Behshahr Chit Sazi, som fabrikken heter, er en av de eldste tekstilfabrikkene i Iran og har til tider hatt opptil 3.000 ansatte.

Arbeiderprotestene uttrykker frustrasjon, sinne og raseri over at den islamske revolusjonen ikke har brakt annet enn fattigdom og undertrykking til arbeiderklassen. Arbeiderne hadde store forventninger da sjahen falt. Men de sier at nå har de isteden får «mercedesmullaer» som bare er opptatte av å bli rikere og rikere. De har utviklet et omfattende system av korrupsjon og privat berikelse som unndras enhver form for offentlig innsyn eller kontroll. Enten de kaller seg konservative eller reformister, har de ikke noe å tilby arbeiderklassen.

I januar 2004 rapporterte Iranian Workers’ Solidarity Network at fire arbeidere ved et anlegg for smelting av kopper ble skutt og drept i forbindelse med en protest mot oppsigelser. Rundt 300 skal ha blitt såret, mange av dem alvorlig. Dette skjedde i Khatoonabad, en landsby nær Babak i Kerman-provinsen. Den internasjonale fagbevegelsen har protestert mot disse overgrepene.

I mars 2004 var hundrevis av iranske skoler stengt på grunn av en bitter lærerstreik. Streiken rettet seg mot manglende utbetaling av lønninger. I Teheran aleine skal 400 skoler ha blitt rammet av streiken. Streiken omfattet også byene Kermanshah, Hamedan, Yazd og Ardebil. Lærerne, som tjener 1,6 mill. rialer i måneden (1.350 kr), krever at lønningene deres knyttes til lønningene i oljeindustrien, der offentlige funksjonærer tjener langt mer. I mange iranske byer er den offisielle fattigdomsgrensa satt til 1,5 millioner rialer i måneden.

(Hovedkilde for denne artikkelen er LabourNet UK som har samlet en rekke rapporter om arbeiderklassens situasjon i Iran.)

[Til innholdsfortegnelsen]


Lille Armenia

På sørsida av Zayandeh-elva i Esfahan ligger en bydel som kalles Nye Jolfa. Det var Sjah Abbas 1. som ga dette området til armenske flyktninger i 1606. De kom fra den armenskdominerte byen Jolfa som ligger på grensa til Armenia. Dette var under en periode med kriger mellom Iran og det osmanske riket. Sjah Abbas satte pris på de armenske håndverkernes store kompetanse og på deres kunnskaper om vindyrking, så han ville gjerne utnytte dem til å utvikle Esfahan til den praktbyen den skulle bli under hans regime. Og da han først hadde fått armenerne til å slå seg ned, raserte han det opprinnelige Jolfa for å hindre innbyggerne fra å flytte tilbake. Til og med katedralen ble revet ned og gjenoppbygd i Nye Jolfa. Etter hvert kom også armenske flyktninger fra Tabriz og Irvan, og det ble et levedyktig og sterkt armensk miljø i Esfahan.

Armenerne er kristne. Den armenske kirken er en av de eldste i verden. Armenerne regner sin kristendom tilbake til St. Gregor som hevdes å ha grunnlagt den armenske kirken i 303. I Iran har armenerne en beskyttet stilling, og på sitt høyeste hadde Nye Jolfa 24 kirker. Men da Safavidene ble slått av afghanerne i 1722 ble armenerne ofre for hard undertrykking, og samfunnet deres ble gradvis svekket. Men selv i dag finnes det 13 kirker i Nye Jolfa. De armenske kristne får dyrke sin religion i fred, men de er isolert til sin egen lille enklave.

Flere av kirkene i Nye Jolfa er vel verdt et besøk. Den viktigste er Vank (katedral på armensk) som ble bygd på midten av 1600-tallet og som er sterkt inspirert av islamsk byggeskikk. Den kan lett oppfattes som en moské, ikke minst på grunn av sitt minaretliknende kirketårn. Og det er først når man ser de små korsene at man blir sikker på at det er en kirke. Kirkens strenge ytre balanseres av et rikt dekorert interiør. En del av anlegget rundt kirken rommer et museum over folkemordet på armenerne i Tyrkia i 1915. Der finner man også en del utsøkte eksempler på armensk kunst og kultur.

Mariakirken er noe eldre enn Vank (1613) og den har noen utsøkte mosaikker som det er vel verdt å se. Betlehemskirken er kjent for sine fresker, og mange mener at de overgår freskene i Vank.

Armenske kvinner er pålagt samme kleskode som andre kvinner i Iran (med unntak av noen nomadefolk), så dermed er gatebildet i Nye Jolfa like tilknappet og svartkledd som ellers. Men motebutikkene og kjøpesentrene gir inntrykk av at armenske kvinner følge nøye med i Vestens moter. Merkevarer som Miss Sixty, g-strenger og bare mager, under hijaben, var høy armensk mote våren 2004. Kaffebarene i Nye Jolfa er ikke ulike kaffebarer i Europa, og prisene er også deretter. Vurdert etter prisnivået i butikkene, er armenerne i Nye Jolfa mer velstående enn de øvrige innbyggerne.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kirke i Jolfa Interiøret i Betlehemskirken, Jolfa

Til venstre: Utvendig er kirkene i Nye Jolfa svært lik moskeer.
Til høyre: Interiøret i Betlehemskirken


Esfahan nesf-e jahan
Esfahan er halve verden
Vandringer i Irans vakreste by

Hvis man bare skal besøke en eneste by i Iran, må valget falle på Esfahan. Den er kalt «juvelen i det klassiske Persia» og «en av de vakreste byene i den islamske verden». Med sine vakre moskeer, med sine storslagne plasser, velstelte parker og elegante bruer, er Esfahan en by som kan nytes i lange drag. Man kan beundre skjønnheten i de koboltblå mosaikkene som preger moskeenes fasader og minareter, man kan falle i staver over det nydelig håndverket og den gjennomtenkte arkitekturen. Man kan nyte tehusene på en av bruene eller man kan gå seg vill i den overveldende basaren og bare ta inn duftene, fargene, folkemylderet. Og man kan snakke med vennlige og nysgjerrige folk som mer enn gjerne stopper opp for å ta en prat med en utlending. For oss er det få av – til så lenge.

Esfahan hadde sin glanstid under safavidedynastiet, og spesielt etter at Sjah Abbas 1. kom til makta i 1587. Han ville gjøre byen til en by som ville bli beundret langt ut over landets grenser. I hans regjeringstid ble det skapt svært mye vakker arkitektur, kunst og kunsthåndverk, og mye av det kan beundres den dag i dag.

Byens hjerte

Begynn gjerne dagen tidlig, rett etter soloppgang. Ved åttetida om morgenen er det fint å bruke tid på å beundre Imam Khomeini-moskeen. Da er det få mennesker ute og morgenlyset får de vidunderlige blånyansene på moskeen til å gløde. Arbeidet med den vakre inngangsportalen ble påbegynt i 1611, mens den store kuppelen først ble fullført i 1629. Legg merke til den elegante kalligrafien som er vevd sammen med blomsterornamenter og de stalagtittliknende hvelvingene og portalene. På hver side av moskeen ligger madrasaene, islamskolene, som også er vel verdt å beundre. Det indre gårdsrommet har et sentralt basseng, som har et rituelt formål, og det er omkranset av iwaner, som alle fører inn til hver sin helligdom. I den østre helligdommen er det et sted der det er en helt spesiell akustikk. Det skal være målt 49 ekkoer når man tramper på en bestemt stein på gulvet, 12 av dem hørbare for det menneskelige øret.

Utenfor moskeen ligger den berømte Mejdun-é Emam Khomeini, Imam Khomeini-plassen. Den er 500 m lang og 160 m bred. Den er så stor at den på sekstenhundretallet ble brukt til polospill med hester. Man kan fortsatt se målene i hver kortende av plassen. Plassen er omkranset av buehvelvinger i to etasjer. På venste langside, sett fra moskeen, ligger Ali Qapu-palasset, i motsatt kortende er inngangen til den store basaren og på høyre langside ligger den vakre Sheik Lotfallah-moskeen.

Første gang vi besøkte denne plassen, var under martyrdagen i 2001. Da kom vi midt oppe i en høytidelighet i forbindelse med at kistene med levninger av 100 falne fra krigen mot Irak ble ført tilbake for å bli begravd i hjembyen. Det var en meget gripende forestilling. Unge og gamle gråt og mange grep etter kistene idet de passerte i langsom prosesjon.

Vi ble selv ganske rørt av dette, og en svartkledd mann spurte oss litt retorisk: «Hvorfor blir dere rørt av dette? Hva har dette med dere å gjøre?» Kari svarte: «Vi har også sønner. Dette var unge menn som døde så altfor tidlig. Som foreldre blir vi rørt av dette.» Vi kunne se og høre at svaret vakte respekt, og vi merket at den noe spente oppmerksomheten rundt oss løste seg opp.

Gå deg vill i basaren

Men denne plassen nyter man best om ettermiddagen, så vi vender tilbake hit siden. Så hvorfor ikke kaste seg inn i den labyrinten som går under navnet Bazar-e-Bozorg, Den store basaren. Her er det lett å gå seg vill, fordi de overbygde gangene går på kryss og tvers, gjør overraskende vendinger og har så mange tverrløp som likner på hverandre. Det er jo ikke rart, når man tenker på at deler av basaren er 1.300 år gammel. Mesteparten av den ble ferdig på 1600-tallet. Resultatet er en av de største og mest labyrintaktige basarene i Iran. Men det er bare å la det stå til, man finner jo alltid ut igjen, om ikke nødvendigvis der man hadde trodd.

Det er dessuten et visst system i kaoset. De forskjellige håndverkergruppene har sine spesielle områder der de dominerer helt eller delvis. Man finner mange teppehandlere rett innenfor inngangen. Et sted langt inne i basaren har gullsmedene samlet seg rundt en liten åpen plass. Et sted er lufta tung sv krydderdufter, og man ser store kar med fargerike kryddere sammen med tørkede urter av alle slag. Så spesialisert kan det være at en hel gang var dominert av samovarer.

En miniatyrmaler bruker nøyaktig et halvt minutt på å finne ut at vi er fra Norge og å plukke ut en bunke med visittkort og anbefalinger fra norske kunder. Det er Statoil, Hydro, ambassadefolk, norske importører m.m. En basarkjøpmann kan sitt fag til perfeksjon. Iran har en tradisjon med miniatyrmalerier som går mer enn tusen år tilbake. Motivene er svært tradisjonelle og i basaren i Esfahan kan man finne en del svært bra eksemplarer, til fornuftige priser. Et populært tema er sufimotivene (se artikkelen Leyla og Hafez), og ofte er bildene malt på kamelbein.

Det er også veldig mye bra tepper. Her finnes tepper fra hele landet. Nomadetepper fra Lorestan, fargesterke tepper fra Kerman, tepper fra ørkenbyen Nain med de karakteristiskelyse fargene og blandingene av ull og silke, tepper i silke eller geiteull fra Qom. Prisene kan være lavere andre steder. Vi fikk inntrykk av at prisene i Esfahan lå et stykke over prisene i Yazd. Men utvalget finnes det knapt maken til, kanskje med unntak av i Teheran.

Vi tråkler oss gjennom hele basaren og kommer ut ved Jameh-moskeen. Det skal være den største moskeen i Iran, og den er helt annerledes enn Imam-moskeen. Ikke så overveldende dekorert, men med en spennende stilblanding som spenner over sju århundrer, fra det 11. til det 18. århundre. Den delen av basaren som ligger nærmest Jameh, er mer folkelig. Det er langt mer vanlige forbruksvarer og nesten ingenting beregnet bare for turister. Folkemengden er overveldende, et svart og bølgende hav. Vi ser ikke en eneste utlending. Folk ser nysgjerrige på oss. En del av de unge kvinnene øyeflørter heftig. Det er ikke så mye man ser av iranske kvinner, så de er blitt eksperter på å gjøre maksimalt ut av det de viser verden. «Iranske kvinner er så vakre,» utbrøt Kari da vi besøkte Hydros kontorer i Teheran. Hydrosjefen smilte nesten forlegent, og sa: «Så godt at det er du som sier det. Vi gutta tør nesten ikke. Men du har helt rett.»

Om å dyrke nederlaget

Vi kaster oss inn i folkehavet igjen og blir skubbet og dyttet hit og dit, men vi lærer oss å navigere, så det går bra. Vi tror at vi har stø kurs tilbake mot Imam-plassen, da korridoren plutselig er blokkert av et opptog til ære for martyren Hussein. Svarte og grønne bannere, store bilder av Hussein og Ali og en stor samling menn som hyller mannen som falt i slaget ved Karbala der Hussein med sine 72 menn møtte en hær på 4.000. «Det er noe merkelig med oss iranere,» hadde Shirzad Bosorgmehr sagt, «vi dyrker nederlaget, slik som Husseins nederlag ved Karbala.» Og dette opptoget for Hussein lot uansett til å ha god tid når de dyrket nederlaget. Vi gjør et par-tre raske veivalg, og har plutselig gått oss vill. Vi står på en liten åpen plass med vakre butikkfasader og velstelte blomsterbed. Der kommer vi i snakk med en av basarkjøpmennene. Han og broren driver gullsmedforretning, og vi ser at alle de andre butikkene på denne plassen også er gullsmedsjapper. Gullsmeden gir oss visittkortet sitt og inviterer oss hjem til seg samme kveld. Så bryter han ut i en serie voldsomme politiske angrep på det sittende regimet. Presteskapet er inkompetente, korrupte, maktsjuke, de ødelegger landet. «Det var bedre før,»sa han, «under sjahen.» Broren og kollegaene gir samtykke med tilrop og et tydelig kroppsspråk. Vi har hørt at basarkjøpmennene er allierte med mullaene, men det gjelder tydeligvis ikke disse gullsmedene i Esfahan.

Byens beste kebab

Det er tid for lunsj, og siden det stort sett er kebab å få, hvorfor ikke gå på det beste og artigste kebaberiet i Esfahan, nemlig Only Kebab Kebabij. Dette stedet ligger rett utenfor Imam-plassen, til venstre når man kommer ut av den store basaren. Der har de en svær rund steinovn der en sufiliknende gammel mann steiker nan-brød som han klasker fast på den krumme ovnsveggen. Han har en frapperende teknikk. Kjøttet smaker ypperlig og gir heller ikke noen ubehagelige ettervirkninger. Stedet er tydeligvis kjempepopulært blant iranere, og bare det å se på folkelivet her er en opplevelse i seg sjøl.

Brød til byens beste kebab

Brød til byens beste kebab

Esfahan har mange fine tehus. Etter lunsj kan man for eksempel klatre opp til et tehus som ligger i nordenden av Imamplassen med en fabelaktig utsikt over plassen med de to moskeene og Ali Qapu-palasset. Her møter vi en iransk student bosatt i Australia. Han sier at han jobber med en studie av ungdommens holdninger i Iran, og mener at de unge er svært negative til regimet og de bare tenker på hvordan de skal komme seg ut av landet.

Et annet alternativ på ettermiddagen er å gå til hotell Abbasi. Dette hotellet var en gang et karavanserai, eller et herberge for passerende karavaner. Nå er det gjort om til luksushotell, og det store indre atriet er nydelig beplantet. Motsatt inngangen og med åpning mot atriet ligger et vakkert tehus i tradisjonell stil – med tepper på bordene og tilbud om vannpipe, qalyan. Det var her vi møtte studentene Ali og Reza. De ville så gjerne spandere en kopp te på oss for å få sjansen til å snakke om det som lå dem aller sterkest på hjertet. «Dette regimet er tvers gjennom råttent,» sa Reza, «de har stjålet framtida vår. Vi trenger er revolusjon for å få feid de korrupte prestene av banen.» Og de forteller om alle hindringene de møter, og den gangen de ble arrestert da de hadde vært på tehus sammen med noen jenter for å feire bursdagen til Ali. Anklagen? De hadde spasert sammen med jenter de ikke var forlovet med. «Hvorfor skal vi finne oss i sånt?» spør Reza. Studentene er så krasse og åpenhjertige at vi uvilkårlig speider omkring oss etter en overvåker eller i det minste et lyttende øre. Hvor mange stokkeslag for å si dette? Hvor lang tid i fengsel?

Piknik i parken

Esfahan har vakre avenyer og parker. Og innbyggerne elsker å bruke dem. Det er svært populært å ha familiepiknik i Hasht Behesht-parken. Skyggefulle trær gjør middagsheten mindre lammende. Noen slår seg ned på graset, andre finner en benk i skyggen. Parken er oppkalt etter et palass og navnet betyr De åtte paradiser. Det ble bygd i 1699 og har noen fine mosaikker og flotte stalaktitthvelv. En annen populær og vakker park er den som omkranser Chehel Sotun-palasset. Navnet betyr De førti søyler, og kan virke litt underlig, siden det helt tydelig er bare tjue elegante søyler som bærer taket. Men man bør besøket stedet i kveldinga, for når man opplever hvordan palasset og søylene speiler seg i det grunne bassenget utenfor, ser man med en gang hvordan navnet har oppstått. 40 er dessuten tallet for respekt og beundring i persisk. Palasset ble bygd under Sjah Abbas 2., og sto ferdig i 1647.

Når sola så smått har begynt å falle og sollyset har fått en gyllen tone, er det på tide å besøke Imam-plassen igjen. Nå er nemlig Sjeik Lotfallah-moskeen på sitt vakreste. Det spørs om ikke mosaikkene på den er enda et hakk bedre utført enn dem på Imam-moskeen. Fargene er mer delikante, mer varierte. Det koboltblå blir brutt av gyllent, rosa og turkis. Særlig portalen er veldig vakker. Når man kommer inn, er det som å komme inn i en kjempekonkylie der korridoren buer seg rundt den sentrale hallen. Når man til slutt kommer inn i hallen, kan man beundre en takmosaikk som det neppe finnes maken til. Med et moderne begrep kan mønsteret sammenliknes med et fraktalbilde der det går innover og oppover med gjentakelser og variasjoner på en så intrikat måte at man knapt skjønner at det er mulig. Mirhaben, altså den hellige nisjen som peker mot Mekka, sies å være den vakreste i noen moske i Iran. Lotfallah kan nytes langsomt og kontemplativt.

Bruvandring

Vel ute på Imam-plassen ser man at sola faller mot horisonten. Det er tid for bruene! Følg gjerne den fine Abbasi-avenyen med en parkliknende midtrabatt. Stor trafikk, yrende folkeliv og veldig mye trær til å være midt i byen. Avenyen fører fram til Zayandeh-elva og den vakre Si-o-seh (farsi: trettitre, etter de 33 buene som brua består av). De siste åra er breddene langs Zayandeh opparbeidet til parkstandard, slik at kveldspromenaden langs elva blir en ekstra fin opplevelse. Si-o-seh er ei fotgjengerbru, og om kvelden er den opplyst på en måte som får buene til å stå som glødende hvelvinger over vannet som de speiler seg i. Kjæresteparene elsker å vandre her. Under brua, like i vannflaten er det et tehus, som er meget populært.

Men vi har flere bruer å se. Fortsetter vi nedstrøms kommer vi først til Chubi-brua fra 1665. Den kommer vi tilbake til. Først skal vi beundre den kanskje vakreste brua av alle, Khaju-brua, bygd i 1650 under Sjah Abbas 2. Den er 132 meter lang og har to nivåer. Den sentrale paviljongen pryder omslaget til dette heftet. Tilbake til Chubi. Her finnes det et riktig trivelig tehus midt på brua. Det er veldig populært, så det er så vidt vi får plass. Ved nabobordet sitter fire ungdommer. De er veldig nysgjerrige på oss, og det varer ikke lenge før en av jentene og en av guttene setter seg ved bordet vårt for å prate. Det viser seg at de er studenter og at de snakker brukbart engelsk. Det hele er svært så hyggelig, inntil ungdommene plutselig blir alvorlige og får det veldig travelt. Vi skjønner ingenting før vi ser den svartkledde og dystre verten. Han har tydeligvis gitt de unge beskjed om at de ikke skal ha noen samrøre med utlendinger. I et ubevoktet øyeblikk kommer den ene unge gutten løpende tilbake og sier «Vi er veldig takknemlige for at vi fikk snakke med dere.» Så er han borte.

Evigunge Omar

Kveldsmørket kommer fort, flombelysningen kommer på, og det er et praktfullt syn der de ligger som lysende skulpturer. Kvelden avsluttes med middag på restauranten i toppetasjen over Sahel hotell. Her er det fin utsikt over byen og god mat. På veggen henger fortsatt et maleri som skal forestille Omar Khayyam (f. 1047). En vinkaraffel ligger knust ved siden av ham, og han ser ganske trist ut. En tekst som kanskje er et utdrag fra verket Rubayyat forklarer dikterens sinnsstemning. I engelsk oversettelse. Her fordømmer han Gud kraftig for å ha fratatt Omar vinens gleder, og for på den måten å nekte ham noe av det beste i livet. «Når du gjør noe slikt Gud, er du da noe bedre enn Omar?» avslutter han retorisk. Propaganda for alkohol og blasfemisk kritikk av Gud, alt på ett sted. Men bildet har hengt i fred siden vi så det første gang. «Et godt dikt av Omar,» sa jeg til verten. «Helt enig,» svarte han, «helt enig,» og så kom han med litt ekstra tilbehør til middagen. Presteskapet har prøvd å forby det meste. Men å forby Irans høyt elskede diktere, det ble en for tung stein å løfte, selv for Khomeini.

[Til innholdsfortegnelsen]


Med Shirin og Leyla i Shiraz

Forrige gang vi var i Shiraz, var vi tilfeldigvis blitt kjent med en familie der. Vi kom i snakk med oljeingeniøren Reza på flyet fra Esfahan, og han var både hyggelig og hjelpsom. Han ga oss kortet sitt, og sa at dersom vi ønsket det, kunne vi ta kontakt med ham igjen. Vi så gjorde, og det endte med full omvisning i byen og et stort lunsjselskap med hele familien. Persisk gjestfrihet er legendarisk. Der ble vi kjent med Rezas to nieser, Shirin og Leyla, to flotte jenter som da var 16 og 19 år. Siden da har vi holdt kontakten via epost, og da de fikk vite at vi skulle komme tilbake til Iran, var de i fyr og flamme. Nå skulle de vise oss byen sin på ordentlig, og vi skulle snakke mye sammen.

Shiraz uten vin

Å komme inn over Shiraz med fly er en sær opplevelse, først og fremst fordi fargene er så fremmede. Byen ligger ved en saltsjø, og den har til tider noen helt sære rødfarger som gir assosiasjoner til sci-fi-visjoner fra andre planeter. Det gråbrune landskapet rundt sjøen er brutt av klare grønnfarger der kunstig vanning eller gode vekstforhold gir livsgrunnlag for planter. Shiraz-druen er verdensberømt, og dyrkes i dag i Australia, USA, Sør-Afrika og andre steder. Men i Shiraz selges ingen shirazvin, det er strengt forbudt. Men fortsatt dyrkes det druer, det lages druesaft, og det sies at noe av druesafta gjærer, og siden man ikke kan kaste brukbar drikke, så …

Shiraz ligger 1.600 m o.h. og har et behagelig klima. Temperaturene kan riktignok gå opp i over 40 grader om sommeren, men nettene er svale på grunn av høyden over havet. Byens historie går tilbake til perserkongenes tid, de hadde jo sin vårhovedstad i nærliggende Persepolis, men det er først fra 693 e.Kr at byen begynner å spille en viktig rolle. På midten av tusentallet hadde den oppnådd en betydning i denne delen av verden på høyde med Bagdad. Sin virkelige gullalder hadde Shiraz på tolv- og trettenhundretallet. Da var byen berømt for sine diktere Hafez og Sa’adi, for sine kalligrafer, arkitekter og malere. Etter en nedgangstid fram på syttenhundretallet, oppnådde Shiraz en ny blomstring under det kortvarige regimet til Karim Khan rundt 1750. Han satte i gang store byggearbeider, blant annet en stor utvidelse av basaren og mange offentlige bygg og parker. Hovedgata i Shiraz heter da også Karim Khan Zand. Under sjahen ble imidlertid mye ødelagt i moderniseringens navn, og byen har i dag et litt loslitt preg.

Et varmt gjensyn

Jentene møter oss ved bagasjebåndet. De er så ivrige og entusiastiske at de snakker i munnen på hverandre og nesten faller oss om halsen. Nitten år gamle Shirin har begynt på universitetet siden sist, hun er veldig god i realfagene, men drømmer også om å gjøre mange andre ting, lære språk, reise. Den tre år eldre Leyla er litt sindigere. Hun har en genial evne til å lære språk, snakker et idiomatisk riktig engelsk med aksent fra amerikansk østkyst (lært etter radio om natta), hun underviser i engelsk på en privatskole, har lært seg tysk og har begynt med italiensk. Og så er det visst en mann inne i bildet …

Faren til jentene venter oss i en peikan, det er ikke snakk om annet enn at vi skal bli kjørt til hotellet. Vi skal være i Shiraz i fire dager, og allerede på bilturen inn til byen får vi det klart for oss at vi ikke kommer til å få så mye tid på egen hånd. Leyla og Shirin har adoptert oss for disse dagene, de ønsker å vise oss en masse. Og de har masse å prate om.

Vandringer og lange samtaler

Allerede morgenen etter tropper Shirin opp i vestibylen på hotell Shiraz Eram. Farens peikan står utenfor, vi skal på tur. I løpet av de fire dagene besøkte vi basaren et par ganger, vi var på tehuset ved Hafez’ grav, vi besøkte Paradisets hage, vandret gatelangs og spiste potetgull og ostepop, spaserte med en gjeng med ungdommer og spiste iskrem i Melliparken. Vi besøkte Bagh-é Naranjestan, eller Appelsinhagen, Nasir-ol-Molk-moskeen, samt diverse helligdommer og tehus. Og ikke minst var vi på en lang pikniktur til Pasargadae med mausoleet over Kyros 2. og til klipperelieffene i Naqsh-e Rostam. Og vi var på flere private besøk hos familien, vi spiste lunsj, vi var innom for å ta en kopp te og vi var hos onkel Rezas familie for å spise stor middag. Kort sagt, vi ble skjemt bort etter alle kunstens regler og overøst med vennlighet og omtanke.

Det sterkeste minnet er likevel alle de åpenhjertige samtalene vi hadde med Shirin og Leyla. De regner seg som troende muslimer, men de er søkende og åpne. De er samtidig unge, moderne kvinner som chatter på internet, søker på Google og sender epost som ungdom ellers i verden. De tar sikte på høy utdanning og de har bein i nesa.

Tro og moral

En dag snakket Shirin om sitt forhold til troen. Vi satt i det vakre tehuset i parken ved Hafez’ grav. Shirin og Leyla hadde nettopp stått noen minutter ved dikterens marmorsarkofag og mumlet noen vers som helt sikkert ikke står i Koranen. Hit kommer unge og gamle med sine gleder og sorger. De leser et vers eller to av dikteren og søker veiledning hos ham. I Hafez-parken (Aramgah-é Hafez) blir man stemt til ettertanke og filosofiske samtaler. Da vi hadde fått teen vår, sa Shirin at hennes tro er en personlig sak for henne. Hun sa at hun ikke følte at hun var pålagt å tro på Gud. Hun hadde sitt personlige forhold til Gud. Hun var redd for hva hun ville ha gjort hvis hun ikke hadde trodd. «Hvor mye gærnt vil jeg gjøre hvis jeg ikke har troens moralregler til å holde styr på meg,» undret hun. Denne samtalen tok naturligvis lang tid, og dette er bare noen spissformuleringer. Men det som er spennende er at vi her møter et forhold til religionen som kan sammenliknes litt med overgangen fra katolisisme til protestantisme, fra et kollektivt til et individuelt og personlig forhold til Gud. Idehistorisk minner det om diskusjonene rett før opplysningstida, da fornuften tok over religionens plass. I det øyeblikket Shirin eventuelt finner ut at hun ikke går i moralsk oppløsning sjøl om hun gir opp gudstroen, hvor djupt går mullaenes makt da?

I familien til Shirin og Leyla var det bare bestemor som holdt bønnetidene. Hun trakk seg tilbake til jentenes soverom for å vende seg mot Mekka og telle bønner på rosenkransen. Men det forhindret ikke jentene i å skritte over henne når de ivrig ville vise oss et eller annet på pc-en sin. Sjøl var de for travle i løpet av dagen til å følge bønnetidene, sa de. «Vi samler opp til kvelden, og tar det da,» tilføyde Shirin.

Noruz

Hvor dypt stikker religiøsiteten i det iranske samfunnet? En ung mann vi møtte i Teheran svarte sånn på dette spørsmålet: «Vi iranere er jo ikke noe religiøst folk. Myndighetene bygger bare moskeer, mens det vi ønsker oss er foballbaner.» Andre tar et historisk perspektiv og sier at islam er noe som er påtvunget iranerne av araberne, altså siden 600-tallet, og araberne har ikke akkurat høy status i Iran. Vi var i Shiraz fram til Noruz, altså det persiske nyttår, og opplevde forberedelsene til denne høytiden og de første delene av feiringa. Dette er uten sammenlikning den største høytiden i Iran. Noruz er jo i prinsippet vårjevndøgn, og i alle land med sesongvariasjoner har denne dagen hatt en særstilling. I førkristen tid i Europa var det også vårjevndøgn som var starten på året. Det ser vi den dag i dag ved navnet på høstmånedene våre, september, oktober, november og desember, altså sju, åtte, ni og ti. Noruz er persisk, ikke islamsk, og da Shirin og Leyla fortalte om noruztradisjonene, så handlet det om å spise sju sorter mat, hoppe over sju bål osv., alt sammen ting som går tilbake til perserkongenes tid. Dette med sju bål er jo knyttet til zoroastrismens ilddyrking. En drosjesjåfør i Teheran sa at Iran har verdensrekord i fridager, det er fridager for profeten, for Ali, for Hussein, for Khomeinis fødselsdag, tilbakekomst til Iran og hans dødsdag, og så videre. «Men det er Noruz som virkelig betyr noe for oss!» Shirin sa det ikke med så få ord, men hun la ikke skjul på hvor entusiasmen hennes var.

Hvem har fordommer?

Hjemme hos familien til jentene spiste vi et overdådig måltid, og familien hadde minst like mange spørsmål til oss som vi til dem. Leyla spør oss om hvordan det er for iranere å slå seg ned i Norge. Vi ler litt sjenert og må forklare at det er utrolig vanskelig. «Men mange av oss har topp utdannelse og liker å jobbe hardt, trenger dere ikke dyktige fagfolk?» spør hun. Jo, vi har mangel på folk på mange områder. Vi mangler for eksempel kvinner i realfagene. «Men i Iran har vi jo massevis av kvinner som elsker å drive med fysikk og matematikk. Hvorfor er dere ikke interessert i dem?» Vi er i grunnen satt til veggs. Ingen drømmeoppgave å skulle forsvare norsk innvandringspolitikk i Iran. Så gjør vi det da heller ikke. Vi snakker om noe annet, først av alt om at vi synes det er tragisk at iransk ungdom ikke får brukt evnene sine til å bygge sitt eget land og dernest om at de ikke må finne på å bite på tvilsomme tilbud om jobb og karriere i Vesten. Og vi forteller om menneskehandel og tragiske skjebner. Men jeg er redd vi ikke lykkes i å fjerne inntrykket av at Norge og andre vestlige land har en fremmedfiendtlig og ganske meningsløs politikk.

Piknik hos perserkongen

En dag hadde vi avtalt at vi skulle dra på piknik. Siden vi allerede hadde sett Persepolis, foreslo Shirin at vi skulle dra til Pasargadae. Faren og onkelen var med, mens Leyla skulle undervise i engelsk, så hun måtte være i Shiraz. Det er en lang tur, og selv om vi dro tidlig, var vi ikke tilbake før etter solnedgang. Ved Pasargadae lå et av palassene til Kyros 2. I dag er det ikke så mye man ser av de gamle bygningene. Graven hans ligger der som en steinkoloss på den flate sletta. Av palasset er det en del søyler, gulv og lave murer igjen. Et relieff av samme type som i Persepolis her og der. Et sted en veldig portal, et annet sted restene av en borg. Men det mest imponerende er kanskje de steinsatte gulvene som besto av svære steinblokker lagt så tett inntil hverandre at det ville vært umulig å få selv en meget smal kniv inn i fugene. Her har disse steinene ligget i 2500 år, og den øverste flaten er fortsatt som et stuegulv med en umålbar høydeforskjell fra stein til stein. Det var noen steinsettere som kunne faget den gangen.

Reza finner fram niste, te og vann og vi har et hyggelig måltid i skyggen av noen søyler. Reza forteller om arbeidet som oljeingeniør ved Persiabukta. Det er så varmt at de egentlig bør drikke 6-7 liter vann om dagen. Men de færreste klarer det, og det fører til at svært mange får nyreplager. Reza har jobbet for de fleste av de store utenlandske oljeselskapene. Da han jobbet for Total var han også på besøk i Paris. Foruten et utmerket engelsk snakker han også fransk. Han er glad for at det nå er blitt større åpning mot utlandet. Han tror det kan tilføre Iran både kompetanse og nye impulser.

På tilbakeveien er vi innom klippegravene ved Naqshé-Rostam. I det rødlige kveldslyset ser vi de fabelaktige relieffene av Dareios 1., Ataxerxes 1., Xerxes 1. og Dareios 2. Reza peker litt stolt på kong Shapur 1., som tar den romerske keiseren Valerian til fange. Vi hadde nylig besøkt Kongenes dal i Egypt, og disse klippegravene ga utvilsomt noe av den samme følelsen som når man står overfor relieffene av Ramses 2. Iran er en av de virkelig gamle kulturnasjonene i verden, sammen med Kina og Egypt, og iranerne er meget bevisste på det.

Naqsh-e Rostam: Relieff som viser den seirende kong Shapur 1

Naqsh-e Rostam: Relieff som viser den seirende kong Shapur 1

«Jeg bestemmer!»

En formiddag tar jentene oss med på spasertur i Melliparken. De har tatt med seg en fetter og en bror og et par venner som gjerne vil treffe utlendingene. Men det er naturligvis de språkmektige jentene som har kommandoen. Vi kjøper iskrem, iranerne kan det med iskrem, og spaserer langsomt rundt i parken mens samtalen løper lett og uanstrengt.

Midt oppe i en samtale om småting sier Leyla plutselig: «Ingen får bestemme over hvem jeg skal gifte meg med. Faren min er en moderne mann. Han vil gjerne gi meg råd, men han skjønner at jeg aldri vil gifte meg med en mann jeg ikke er forelsket i.» Over epost har hun skrevet at hun har begynt å kikke etter en mann, og vi har ant at det er noe mer i det. Og ganske riktig, hun har en kjæreste i Teheran som snart skal komme og besøke familien, og hun tror nok at hun kommer til å gifte seg med ham. Dette fører til en lang samtale om ekteskap og tradisjoner, om forholdet mellom menn og kvinner i Iran. «Jeg kjenner ikke til noen som er blitt giftet bort mot sin vilje,» sier Leyla, «men før var det vanlig med arrangerte ekteskap. Det finnes fortsatt en del av det, men det er ikke vanlig i byene lenger.»

Samtalen går over til å dreie seg om den strenge iranske kleskoden. «Det gjør ikke meg noe å bære hijab,» sier Shirin, «men jeg hadde foretrukket at vi kunne velge sjøl. Chador synes jeg er fryktelig upraktisk. Jeg får det ikke til.» Alle ler. Jentene er enige om at chadoren, det lange tøystykket som en del iranske kvinner bruker, og som er obligatorisk ved visse anledninger, er noe ordentlig upraktisk noe. Men de har ikke den samme aggresjonen mot kleskoden som vi mener å ha registrert hos en del kvinner. En annen kvinne sa det slik: «Iranske kvinner har mange problemer, chadoren er ikke det største av dem.» Det er likevel påfallende hvor viktig det er for presteskapet å kontrollere kvinnelig seksualitet, sensualitet og adferd.

Shirins erklæring

Det er nest siste dagen i Shiraz. Vi har funnet et veldig hyggelig tehus midt inne i Bazar-é Vakil, den gamle basaren. Vi tar opp igjen en del av de temaene som har preget samtalene de siste dagene. Plutselig sier Shirin: «Jeg trodde dere i Vesten var så materialistiske at dere ikke hadde følelser for andre mennesker. Samtalene med dere har fått meg til å skifte mening. Jeg skjønner nå at det også er mennesker i Vesten som har empati og kan forstå.» Vi satt stumme noen øyeblikk. Dette var litt av en erklæring å få fra ei reflektert iransk ungjente. Og for å løfte den fra det personlige til det allmenne: Naturligvis har regimet i Iran demonisert oss, slik våre regimer har demonisert dem. Vi i Vesten burde kunne si akkurat det samme, at vi har fordommer mot den svartkledde massen vi ser på bilder fra Iran. Vi tenker at de er slik og slik. Men konfrontert med virkelige mennesker sprekker slike forestillinger som trollet for sola.

[Til innholdsfortegnelsen]


Omringet

På få år har maktbalansen i Midtøsten forandret seg dramatisk. Sett fra Irans synsvinkel må USAs og Storbritannias enorme frammarsj oppleves som en gigantisk omringingsmanøver. Gjennom invasjon og okkupasjon av Afghanistan og Irak, har de to krigerstatene skaffet seg militærbaser i Irans to nærmeste naboland, og gjennom å bruke «krigen mot terror» som påskudd, har de også skaffet seg baser i de fleste av de tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland. Dette har naturligvis sterk innvirkning på Irans strategi.

Kart: Ressurser og konflikter i Midtøsten

Kartet er tegnet av Philippe Rekacewicz for Le Monde Diplomatique, og brukes med deres tillatelse.

[Til innholdsfortegnelsen]


Forrige artikkelTron Øgrim: Strateg på roterommet
Neste artikkelSkrinlegg Mongstad
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).