Regjeringas koronastrategi står til stryk

Av Erik Plahte.

Regjeringas koronastrategi fungerer ikke. Den har ikke lyktes med å slå tilbake smitten. Når nedstengingstiltakene blir opphevd, blusser smitten opp igjen. Forslaget fra regjeringa om å åpne opp for et så drastisk tiltak som portforbud i inntil 21 dager vitner bare om hvor mislykka strategien har vært. Strategien er kortsiktig, korttenkt, perspektivløs, unyansert og ensidig, og regjeringa lukker ørene for kritikk og alternative løsninger.

Riktignok har regjeringa lyktes i å holde dødstallene og antall innlagte nede, men det har skjedd til enorme kostnader. I gjennomsnitt har det vært ca 140 000 arbeidsledige i 2020. I tillegg kommer ca 60 000 permitterte. NAV ser ingen lysning før i 2022. Samtidig strømmer fremmedarbeidere – med og uten smitte – inn over grensa. Men slik skal det være. EØS-avtalen er hellig.

I regjeringas langsiktige strategi og plan for Covid-19, vedtatt 7. mai 2020, står det: «Regjeringen har til nå hatt en slå-ned-strategi og den har lykkes. Regjeringens strategi er videre å håndtere covid-19-pandemien på en slik måte at vi til enhver tid har kontroll på smittespredningen (min utheving). (…) Får vi lokal oppblomstring av smittespredningen, må vi være forberedt på å slå denne ned igjen for å beholde kontrollen.»

Nå har vi fått «lokal oppblomstring av smittespredningen», så regjeringa har ikke hatt kontroll. Nye nedstengninger nå skjer ikke for «å beholde kontrollen», men for å (prøve å) gjenvinne den.

Strategien har vært å innføre strenge nedstengingstiltak for å begrense smittespredninga inntil det er er så lite antall smitta at helsevesenet ikke blir eller står i fare for å bli overbelasta. Skjer det, må nye tiltak settes i verk. Slik skal det holdes gående med å stenge ned og åpne opp inntil tilstrekkelig mange blir vaksinert eller blir immune. Helt uforutsigbart for folk flest og med uoverskuelige sosiale og økonomiske skadevirkninger.

I realiteten er dette en strategi for å satse alt på ett kort: vente på en teknologisk fix – en vaksine – framfor å legge opp en strategi for å kvele ned epidemien og holde den nede.

En feilslått strategi?

Etter det jeg kan skjønne, er regjeringas strategi dømt til å mislykkes. Den går i korte trekk ut på 1) å begrense folks adgang til å møte andre, 2) å teste dem som har utvikla Covid-19-liknende symptomer, 3) å sette dem som tester positivt i karantene. Dette innebærer at smittetiltakene hele tida er på hæla.

Om Per blir smitta, kan det ta opptil ti dager før han utvikler symptomer, men vanligvis bare 4–5 dager. De siste par dagene i denne inkubasjonstiden kan han smitte andre. Om han er ung, får han kanskje ikke symptomer i det hele tatt, men kan sannsynligvis likevel smitte andre før han evt tester seg og får et positivt resultat og må i karantene. Hos de fleste som blir smitta, får sjukdommen et mildt forløp og er over i løpet av ei uke eller to. Det er sannsynlig at mange som blir smitta, rekker å smitte andre før – eller uten at – det blir oppdaga at de er sjuke.

Den daglige informasjonen fra FHI og gjennom mediene fokuserer utelukkende på antall positive tester som identisk med antall smitta. Men gruppa av folk med positiv test er ikke identisk med gruppa av folk som er smitta. Dette er særs lite gunstig siden det fjerner oppmerksomheten fra den kanskje store gruppa av smittebærere som ikke har utvikla symptomer – og kanskje aldri gjør det – og som derfor heller ikke har testa seg. Det er ikke vanskelig å tenke seg at mye av smitten overføres av disse – uten at verken de eller andre er klar over det.

Disse «skjulte» smittebærerne er ikke få. Ifølge FHIs smittemodell var det totale antall som har blitt smitta fram til 3. januar ca 102 000, mens bare 50715 har testa positivt. Diagrammet viser at antall reelt smitta trolig er langt større enn antall positive tester. Det betyr at et stort antall smittebærere går fritt omkring uten å bli oppdaga.

Figur 1. Antall tilfeller pr 100 000 i løpet av 14 dager ifølge positive tester (rød) og reelt smitta ifølge smittemodellen (blå). Kilde: FHI.

Alternative strategier finnes

Så lenge smitten finnes blant folk, vil den nødvendigvis bre seg igjen med en gang nedstengingstiltakene blir opphevd. Det er derfor kritisk viktig å teste og identifisere potensielle smittebærere uten å vente på at de utvikler symptomer. Ved målretta massetesting kan en oppdage dem som er smitta på et så tidlig tidspunkt som mulig, før de har rukket å smitte andre. Målretta betyr å satse spesielt på de miljøene der faren for å overføre smitte er størst. Dette er en strategi som går ut på hele tida å ligge i forkant. Regjeringas langsiktige strategi og plan for håndteringen av covid-19-pandemien inneholder ingen tiltak i retning av mer omfattende testing for å oppdage smittetilfeller på et tidlig stadium. Ingen vilje til å følge faglige råd om å konsentrere testinga mot de stedene, miljøene, situasjonene der smitten i hovedsak blir overført.

At regjeringa ikke gikk inn på en slik strategi helt i starten, er kanskje forståelig siden testkapasiteten da var liten. Men det nærmer seg ett år siden. Nakstad hevda den gangen at det var grunnen til at de f.eks. ikke ville vurdere å ta i bruk strategien som NTNU COVID-19 Modelling Taskforce i Trondheim har utvikla (se gruppas egen presentasjon og min omtale på steigan.no).

Før sommeren skreiv seks medlemmer av denne gruppa (Aftenposten, 15. juni, min utheving):

Den 18. mai meldte Aftenposten at regjeringen i det stille har redusert sin ambisjon for oppbygging av testkapasitet i kommunene drastisk. Dette ble grunngitt med at slik situasjonen er nå, er det tilstrekkelig å ha en langt lavere kapasitet enn planlagt. Med en slik vente-og-se-holdning vil myndighetene kunne risikere å måtte gjeninnføre inngripende tiltak med store negative økonomiske og sosiale konsekvenser.

Kommentar er vel overflødig. Gruppa avslutter innlegget slik:

Ønsker vi å være godt forberedt på en ny smittebølge, bør myndighetene raskest mulig bygge infrastrukturen som muliggjør iverksetting [av storskala rettet testing] på kort varsel. Det er langt mer konstruktivt enn å bruke tid på å utrede muligheten for portforbud.

Men det er nettopp det siste regjeringa har prioritert. NRK meldte 6. januar at «Justisdepartementet har siden november jobbet med å utrede det juridiske grunnlaget for å innføre portforbud i Norge», og nå foreligger høringsnotatet. Men Dagbladet meldte 27. mai 2020 at regjeringa allerede da vurderte det.

Et britisk forslag til alternativ strategi

Ei gruppe britiske epidemiologer og andre medisinere har fremma et forslag som minnner om Trondheim-strategien (Peto et al, 2020). De skriver:

Det er sannsynligvis mulig å stoppe Covid-19-epidemien og gjenopprette et normalt liv, kanskje ganske raskt, ved ukentlig RNA-testing sammen med karantene i hjemmene og systematisk smittesporing. Isolerte utbrudd ville da kunne begrenses ved smittesporing, om nødvendig supplert med å gjeninnføre tidsavgrensa lokal nedstenging eller testing av befolkinga.

De foreslår å teste hele befolkninga hver uke. Ikke med RT-PCR som er den vanlig brukte metoden, men med «isotermal ett-trinns RT-LAMP». Dette er «et økonomisk alternativ med høy gjennomstrømming som er minst tre ganger så raskt som konvensjonell RT-PCR (…) og krever verken kostbart utstyr eller høykvalifisert personale». En stor fordel er at den kan brukes på spyttprøver, som er mye enklere å ta enn prøver fra nese og svelg. I en oppsummering fra mai 2020 konkluderte FHI med at å teste spyttprøver gir like pålitelige resultater som ved å teste prøver fra nese og svelg. Det finnes også mange seinere undersøkelser som peker i samme retning.

Det britiske helsedepartementet melder at «en teknisk og klinisk evaluering (…) har bekrefta at OptiGene RT-LAMP-testen er nøyaktig nok og følsom nok til å bli brukt til Covid-19-testing, også av dem som ikke har symptomer». De skriver videre at testen har en sensitivitet på 79 % og en spesifisitet på 100 %. Ved høye viruskonsentrasjoner er sensitiviteten 94 % for spyttprøver og 100 % for nese- og svelgprøver. Dette er ikke dårligere enn RT-PCR-testen. RT-LAMP-testen er dessuten billigere, raskere og enklere å utføre. Ifølge Wikipedia er forsøksopplegget fritt tilgjengelig og helt legalt å bruke for enhver.

Nettstedet News Medical skriver at «RT-LAMP er den perfekte teknologien for Covid-19-pandemien på grunn av nøyaktigheten og at den bare krever relativt enkelt utstyr. Det innebærer at testene kan utføres i ikke-spesialiserte institusjoner som flyplasser, lokalsjukehus og helsesentre.»

Det europeiske nettverket for metodevurdering, EUnetHTA, har sammenlikna 12 ulike klasser av molekylære tester for å avdekke SARS-CoV-2 arvestoff. FHI oppsummerer at funnene gir grunn til å anta at alternativer til RT-PCR for å påvise SARS-Cov-2 arvestoff «kan bidra til å løse problemer knyttet til gjeldende diagnostiske protokoller og øke testkapasiteten». RT-LAMP er et av disse alternativene som FHI likt med RT-PCR har «moderat» tillit til.

Hvorfor har ikke regjeringa villet prøve ut disse alternative strategiene i praksis? Både NTNU-gruppa og den britiske gruppa har poengert at strategiene deres kunne settes i verk i utvalgte områder for å sjekke om de holder hva de lover og vinne erfaring.

Strategien er perspektivløs

Er pandemien en ytre hending hinsides menneskelig kontroll, som bare skjedde uten at vi kunne forhindra det eller forutsett den, omtrent som jordskjelv eller vulkanutbrudd?

Slik er det slett ikke. Over 400 sjukdommer har blitt overført fra dyr til mennesker bare i løpet av de siste 60 åra, og 65 % av dem på grunn av tap av økosystemer som følge av avskoging og endra driftsformer i landbruket (Carlos Zambrana-Torrelio, Associate Vice President for Conservation and Health i EcoHealth Alliance). «Vi kommer mer i kontakt med dyr og derfor får vi flere virus fra dem», sa Zambrana-Torrelio ifølge skribenten Leanna First-Arai.

Relativt uberørt natur blir rasert i et foruroligende tempo. I perioden 1992–2015 ble 22 % av Jordas beboelige overflate merkbart endra, hovedsakelig fra skog til landbruk (University of Cincinnati, 2018). I den opprinnelige naturen holder et enormt antall ulike arter hverandre i sjakk. Men når skogen blir hogd og svidd ned, blir mange av disse hjemløse og trenger inn i landsbyer og boligområder der det er en helt annen og mye mindre tallrik fauna og flora. Virus og bakterier får nye og bedre vekstvilkår, og farlige mutanter som oppstår, kan bre seg uten å møte konkurranse. Omlegginga fra det enkle familiejordbruket til moderne industrijordbruk med vidstrakte monokulturer og omfattende sprøyting mot skadedyr og ugras gjør vondt verre. Her er det «fritt fram» siden artsrikdommen er ekstremt liten.

I tillegg kommer det akselererende tapet av biologisk mangfold (se f.eks. New York Times, 1.6.2020), en direkte følge av den kapitalistiske økonomiens krav om evig økonomisk vekst, omhyggelig oppsummert i rapporten fra FNs naturpanel IPBES. Kombinasjonen av avskoging og tap av biologisk mangfold er en dødelig blanding.

Digre svine- og kyllingfarmer er reine avlsstasjoner for smittsomme virus. Dyra lever tett, der gjelder ingen 1-metersregel. Nyfødte grisunger og kyllinger kommer i en jevn støm slik at viruset hele tida finner nye individer å spre seg til. Den omfattende handelen med levende dyr, ofte over landegrensene, sikrer at smittsomme virus raskt sprer seg fra dyr til menneske, fra farm til farm og fra land til land.

Dette er velkjent, du kan lese om det f.eks. i boka Dead Epidemiologists av evolusjonsbiologen Rob Wallace (Monthly Review Press, 2020) eller i intervju med han her.

«Landbrukssektoren er enda mer konsentrert enn vi er klar over», skriver International Land Coalition i en fersk rapport. «Det er anslått at det er ca 608 millioner gårdsbruk i verden, og de fleste av dem er familiebruk. Men de 1 % største brukene rår over mer enn 70 % av verdens landbruksjord og er integrert i det konsernstyrte matsystemet, mens over 80 % av de små brukene på mindre enn 20 dekar er stort sett utafor de globale matvarekjedene.»

Denne økende ulikheten i verdens landbruk drives av mektige kapitalkrefter. Mer og mer av landbruket underlegges finansielle prosesser der profitt, ikke økologi er styrende. Eierforholdene i det globale landbruket blir mer og mer ugjennomsiktige. BlackRock og Vanguard – velkjente for lesere av steigan.no – har store eierandeler i de store landbrukskonsernene som Syngenta, DuPont, Dow, Bayer, Monsanto og Tyson Foods.

Rob Wallace har derfor godt grunnlag for å konkludere med at «vi må revurdere vår oppfatning av den prosessen som omdanner levende organismer til varer og hele produksjonskjeder – dyr, produsenter, foredlere og salgsledd – til sykdomsvektorer ved at landbruksjord i økende grad blir kapitalisert» (Dead Epidemiologists, s. 87).

Flere pandemier vil komme

Covid-19 er derfor garantert ikke den siste pandemien. Kommende epidemier kan skyldes andre influensavirus, som det finnes en lang rekke av, andre koronavirus eller noe helt annet. Denne gangen er det gamle og syke som er mest utsatt. Spanskesjuken gjorde kraftig innhogg blant unge. Ingen veit hvordan neste epidemi vil ramme, om det vil lykkes å utvikle en vaksine, osv.

De som sitter med penger og makt, holder ikke måten. De tar ikke konsekvensen av at menneskene ikke utstraffa kan legge stadig større deler av naturen inn under økonomien herrevelde. Derved brytes de naturlige, økologiske prosessene og erstattes av produksjonsprosesser som drives av at kapitalen hele tida må reproduseres i større omfang, den må hele tida vokse. Sterke kapitalkrefter drømmer om gevinster på tusenvis av milliarder dollar ved å realisere det de kaller naturkapital og økosystemtjenester (se min artikkelserie på steigan.no, oversikt her).

Det opprinnelige stoffskiftet mellom menneske og natur, der avfallsstoffene ble tilbakeført til jorda i en «evig» sirkulasjon, blir fortrengt av enveisprosesser der råstoffer som utvinnes et sted havner som avfall andre steder. Følgen er at stadig mer råstoff må utvinnes, stadig mindre av naturen forblir relativt uberørt. En strøm av andemier er bare en av de negative følgene av denne utviklinga, som bare kan brytes ved å legge kapitalen under demokratisk styring og erstatte økonomiens (forsøk på) å underlegge seg økologien med å bringe økonomien i samsvar med økologien.

Rob Wallace sier det slik i et innlegg på truthout.org:

På den globale scenen må vi stanse den ulike økologiske vekselspillet mellom det globale Nord og Sør. For å hele den metabolske revnen mellom økologi og økonomi som driver fram patogener i kjerna av moderne landbruk, kreves det at vi dyrker en ny politisk filosofi som ser på landbruket som en del av de økosystemfunksjonene som menneskeheten avhenger av – reint vann, en rik jordbunn og en økologi rik på mikroorganismer.

En langsiktig strategi mot vilkårene for epidemier

Disse sammenhengene viser hva som burde være basis i den langsiktige strategien for kampen mot epidemier. Men finnes det noen regjering i Vesten som vil ta et slikt utgangspunkt? Og det er ingen grunn til å tro at Solbergregjeringa – eller noen annen borgerlig regjering – vil bygge opp en virkelig grunnleggende og langsiktig beredskap mot epidemier. Det ville innebære bl.a. å bli mer sjølforsynte med basisvarer som mat, medisiner og andre viktige varer, redusere smittespredning ved å styrke landdistriktene og gå inn for mer spredt bosetting, styrke den nasjonale beredskapen mot kriser, bygge opp en berdeskapskapasitet i viktige sektorer som helsevesenet, omsorgstjenestene og kollektivtransportnettet, og styrke Sivilforsvaret som en beredskapsreserve med lokal forankring.

I motsetning til dette framstår regjeringas vakre ord i Langsiktig strategi og plan for håndteringen av covid-19- pandemien og justering av tiltak om «internasjonalt samarbeid og solidaritet» som tomme floskler .

Som det har blitt påvist i andre artikler på steigan.no (f.eks. her), er det noen som tjener på den globale nedstengingspolitikken. Noen få, som var rike fra før, har blitt styrtrike. Millioner som var fattige fra før, har blitt enda fattigere. Det er også noen som vil tjene milliarder på at vaksine skal løse problemet. Med sitt program for «The Great Reset» vil World Economic Forum bruke pandemien til å bringe kapitalismen på fote igjen.

Skal vi tro at Solberg-regjeringa, som ellers ikke skyr noen anledning til å prioritere kapitalkreftenes interesser, er helt upåvirka av slike forhold? Er det bare frykten for å miste kontrollen som gjør at den har vurdert portforbud helt siden november, trass i at det er elendig som smitteverntiltak og vil sette regjeringa i svært dårlig selskap? Den forrige som innførte portforbud i Norge var Reichskommissar Josef Terboven i 1941–42. Etter min oppfatning har regjeringa en del forklaringsproblem.