oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
7. januar 2020 la regjeringen fram en ny stortingsmelding: «Meld. St. 13 (2020-2021): Klimaplan for 2021-2030». Statsråd Sveinung Rotevatn kaller planen «et historisk taktskifte i norsk klimapolitikk». Det «historiske taktskiftet» dreier seg om at CO2-avgifta gradvis skal økes fra 590 kroner pr. tonn til 2.000 kroner i 2030 for den halvparten av norske utslipp som gjelder «ikke-kvotepliktig sektor», altså den delen av virksomheten som ikke reguleres av EUs kvotesystem. (Dette gjelder bl.a. transportsektoren, bygg, jordbruk og litt av industrien). Regjeringen sier samtidig at økningen av CO2-avgifta skal kombineres med reduksjon i andre avgifter, slik at totalavgiftene på folks forbruk ikke skal endres. – Det er foreløpig uklart hva som skal reduseres – de fleste gjetninger handler imidlertid om at det er andre avgifter på bilkjøring (bensin og diesel?) som skal reduseres (av hensyn til Frp).
Transportsektoren er likevel den viktigste sektoren for økte CO2-avgifter – landbruket skal i stor grad spares. Hittil har staten bevilget milliarder i subsidier til rikfolks kjøp av elbiler. Når det nå kommer en plan som skal sikre at alle nye biler – også til folk med dårligere råd – skal være elbiler, ser det ut til at regjeringen (i alle fall Høyre) vil sløyfe den økonomiske subsidieringen, og de fleste andre elbil-fordeler.
Kravene i klimaplanen gjelder også ferjesamband og etter hvert hurtigbåter. Det er også spesielt at det offentlige skal pålegges et krav om nullutslipp for nye offentlige personbiler og varebiler, fra 2025 også busser. Stortingsmeldingen om slike og enkelte andre klimatiltak, er på hele 210 sider med begrunnelser for at forslagene vil bidra til å «redusere utsleppa av klimagassar» med nesten 50 % innen 2030 (26 millioner tonn, inkl. 5 mill. tonn i landbruket).
Vi kan ikke se bort fra at tiltakene kan resultere i litt lavere klimagassutslipp i Norge, men debatten på Dagsnytt 18 på fredag tyder likevel på at det ikke blir noen enighet mellom partiene på Stortinget om de tiltakene som foreslås iverksatt. Og ingenting tyder på at tiltakene vil få noen global betydning, dersom dette bare blir lokale norske tiltak – noe de dessverre kan bli. Derfor er det lett å se at Meld. St. 13 egentlig er interessant av helt andre årsaker enn den betydningen planen måtte ha for det globale klimaet.
De som har skrevet meldingen er selvfølgelig klar over at tiltakene i klimaplanen vil kreve vesentlig mer energi enn Norge har. Men det er bare så vidt energispørsmålet er berørt i meldingen – kun tre (3) sider handler om energi, se side 197-199 (!) i linken ovenfor. Og det som står der er så kryptisk at man blir ganske oppgitt over av at et offentlig dokument kan skrive over 200 sider der hovedsaken – hvordan man skal skaffe ny energi til de aktuelle klimatiltakene – kun omtales i noen få bortgjemte bisetninger, på en måte det er vanskelig å forstå, også for folk med universitetsutdanning.
Meldingen forutsetter og tar som gitt realiseringen av kontroversielle tiltak de fleste av oss oppfatter som problematiske. Den forutsetter at Norge skal kaste bort inntil 30 TWh på elektrifisering av sokkelen, at vi skal bruke 20 TWh på elektrifisering av transportsektoren, at vi skal bruke mye energi på «digitalisering», mye på hydrogenproduksjon, mye på fangst og lagring av CO2, mye på ny, tvilsom industri, mer eksport av strøm, utbygging av energinettet i Norge og til EU osv. – Jeg skal komme tilbake til energisynspunktene på de tre sidene i «Meld. St. 13».
Foreløpig konklusjon: Regjeringens klimamelding er egentlig et forslag om at Norge skal vedta en klimaplan som forutsetter at Norge må bygge mer enn 10.000 vindturbiner langs kysten og at resten av den «elektrisiteten» (lagd av kull og gass) som trengs må importeres fra EU, i tillegg litt tvilsom bioenergi. – Litt av et «historisk taktskifte».
