oss 100 kroner!
Vekst, velstand, helse og kreativitet følger av frivillige interaksjoner (se The myth of the entrepreneurial state av Deirdre McCloskey). Tvang har motsatt effekt. Tvang forderver, ødelegger, demoraliserer og korrumperer. Vold eller trusler om vold er grunnmuren for utførelse av tvang.
Minst siden jordbruksrevolusjonen for mer enn 11.000 år siden har vår historie vært preget av konflikten mellom frivillige og voldsbaserte møter mellom mennesker. Lenge var det ingen som klarte å monopolisere bruken av vold, men dette endret seg etter oppfinnelsen av skriftspråket for omtrent 5000 år siden i nåværende Irak. Skriftspråk gjorde det mulig for en elite å etablere monopol på vold i begrensede geografiske områder og de første stater ble etablert. Alle statsdannelser har siden vært basert på skriftspråk og beskatning av kornproduksjon (se Against the grain av J.C. Scott).
Alle parter har fordel av frivillig omgang. Ingen handel lar seg gjøre uten at begge parter har fordel av den (se Human action av L. von Mises). Det er derfor handelen skjer. Ved tvang er det minst en part som taper. Ellers ville tvang vært unødvendig. Statens tilbud til menneskeheten er tvang og inndeler menneskene i utbyttere og ofre. (Mange av de daglige offentlige aktivitetene synes å være frivillige. Dette skjer først og fremst innenfor skattepengerfinansierte monopolinstitusjoner som sykehus, men alle monopol står på et fundament av tvang)
I staters barndom holdes voldsmonopolet ofte delvis i sjakk av sivilsamfunnet. Dette skjedde for eksempel i antikkens Hellas, den romerske republikk og italienske bystater etter den anarkistiske middelalderen. Men typisk er det at det deretter utvikler seg despotier som med tiden kollapser. Kjente kollapser er det romerske keiserdømmets, Nazi-Tysklands og Sovjet Unionens fall. Den viktigste årsaken til kollaps er despotienes økende bruk av tvang som med nødvendighet undergraver samfunnet.
I opplysningstiden var konflikten mellom frivillighet og tvang velkjent. Mange filosofer argumenterte derfor for samfunnssystem basert på maktfordeling (for eksempel Montesquieu). I en rekke land, inkludert Norge, ble maktfordelingsprinsippet innført gjennom opprettelse av utøvende (regjering), lovgivende (Storting) og dømmende (domstolene) makt. På 1800 tallet var mange statsmenn og byråkrater opptatt av å bevare maktfordelingsprinsippet. De prøvde å begrense bruken av tvang til et minimum gjennom den såkalte nattvekterstaten. Men det ser ut til å være en naturlov at det i alle stater med tiden skjer en økende bruk av tvang på bekostning av frivillighet, og maktfordelingsprinsippet er i praksis svekket eller opphevet de fleste steder.
Frivilligheten dominerte på 1800 tallet og resulterte i en enorm velstandsøkning. Det økte skattegrunnlaget og førte til framveksten av en skattefinansiert teknokratisk elite. Den teknokratiske elite i offentlige skoler, universiteter, helsevesen, direktorater, departement, EU, NATO og FN har sikret seg et unikt virkemiddel, og det er tvang. Denne eliten er nå i førersetet og representerer den største faren for menneskehetens videre velstand og eksistens.
Koronapandemien viser hvordan den teknokratiske elite gjennom statens voldsmonopol kan utøve store skader på sivilsamfunnet på kort tid. Et virus som bare er litt farligere inn influensaviruset har ført til nedstengninger av bedrifter, skoler og grenser. Millioner av friske mennesker har blitt satt i karantene i uker til måneder verden over. I et fritt samfunn som verdsetter frivillighet, ville ikke dette kunne skje. Den teknokratiske elites dominans har gjort dette mulig.
Det er «vitenskapen» som er årsaken til den teknokratiske elitens dominerende rolle i staten i vår tid. «Vitenskap» har erstattet religion og er opphøyet til en «objektiv» autoritet som bare den teknokratiske elite kan tolke, og det er bare en snever del av vitenskapen som den teknokratiske elite lytter til. Denne snevre delen kalles konsensus og typisk er det at konsensus gir den teknokratiske elite økt maktutfoldelse. De som ikke underkaster seg denne konsensus, skjelles ut og latterliggjøres. Konsensus impliserer én moralsk riktig løsning og rasjonell meningsutveksling bekjempes. Det har vi sett under koronapandemien hvor høyt profilerte forskere som er kritiske til myndighetenes tiltak, blir gjenstand for moralsk fordømmelse. Konsensusvitenskapen er oftest finansiert av staten og mangler derfor uavhengige forskere.
Vitenskap som historisk institusjon (i motsetning til «konsensusvitenskapen») består av uavhengige forskere som tester ut nye hypoteser ved hjelp av eksperimenter eller observasjoner. Det er ofte stor uenighet blant forskerne, og det kan ta lang tid før en hypotese får bred aksept. Det er ikke konsensus som avgjør en hypoteses status, men dens forankring i empiri og logikk. Uavhengig vitenskap avgjøres ikke av moralsk argumentasjon.
Den teknokratiske elites «vitenskap» er bare delvis forankret i empiri. I dag er datamodeller viktigere. Disse modellenes framføringer (spådommer) blir kalt «vitenskap» og er grunnlaget for tvangstiltakene. Framføringene er ikke objektive, men er avhengige av modellenes mer eller mindre subjektive forutsetninger og konstruksjon. Den teknokratiske elite kan derfor nærmest bestille de framføringer den ønsker. Dette gjør samfunnet ytterst sårbart for den teknokratiske elites manipulasjoner ved hjelp av statens voldsapparat.
Som for koronapandemien er det grønne skiftet basert på datamodellers framføringer. Koronapandemien er forhåpentlig over i løpet av kort tid, men den «vitenskapelige» konsensus vil sørge for at den såkalte klimakrisen vil være med oss i lang tid. Det er skremmende hva den teknokratiske elite kan komme til å tvangsinnføre i framtiden basert på «vitenskapelig» konsensus.
Det begrepet som beskriver den teknokratiske elites arbeidsinstruks framfor noe annet er kontroll. Nå er det kontroll på koronasmitten som er på alle myndighetspersoners lepper. Historisk har den teknokratiske eliten definert stadig flere områder for kontroll gjennom statens voldsapparat. Fattigdom, sykdom, CO2 produksjon og stadig mer underlegges det eneste virkemiddelet staten har til rådighet, og det er tvang.
Vi hadde en gang et demokrati hvor høyrepartier fremmet frivillighet og venstrepartier tvang (kontroll). Dette skillet eksisterer ikke lenger. I dag befinner alle Stortingspartier seg i det store teknokratisk elitepartiet (med et mulig unntak for Senterpartiet). Det spiller liten rolle om du stemmer Arbeiderpartiet eller Høyre (eller Fremskrittspartiet som nylig har meldt seg inn). Det er den teknokratiske eliten som råder. Demokratiske valg er snart like meningsløse som valgene var i Sovjet Unionen. Hvis ikke den teknologiske utviklingen klarer å stoppe denne elitens dominans, så er fordervelse, ødeleggelse, umoral, ufrihet og korrupsjon uunngåelig.
Halvor Næss, overlege
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Red.
