oss 100 kroner!
Noen lider under korona-krisen, andre av mangelen på Rolex. I DDR måtte kjøpere av en Trabant være forberedt på ventetider på over ti år. Slikt skjer ikke i vår markedsøkonomi. Eller? Markedet for luksusklokker viser at dette ikke er tilfelle.
Hvis du vil kjøpe en bestemt modell av det sveitsiske luksusmerket Rolex, må du forvente ventetider på opptil tjue år; i det minste hvis du vil kjøpe klokken offisielt. På det grå markedet omsettes disse klokkene til nesten det dobbelte av listeprisen. Tilbudet har ikke fulgt etterspørselen på lenge. Dette er en direkte konsekvens av nyliberal politikk og utvidelse av velstands- og inntektsgapet. Mens det går verre og verre dag for dag for mange mennesker, ser det ut til at noen få ikke lenger vet hva de skal gjøre med pengene sine. Vi har en idé om hva de kan brukes til.
Av Jens Berger (Tyskland)
Sveitsiske luksusklokker fra merkevarer som Rolex, Audemars Piguet eller Patek Philippe har alltid tilhørt insigniene til en liten, men økonomisk desto sterkere, overklasse. I mange tiår holdt tilbudet av disse klokkene generelt tritt med etterspørselen. Som vanlig i en markedsøkonomi, regulerte leverandørene etterspørselen via salgsprisen og dempet den økende etterspørselen ved å utvide produksjonskapasiteten. I lang tid gjaldt den gyldne regelen, som alle kjøpere av en ny bil kjenner til, også for luksusklokker: Så snart varen er levert, skjer et betydelig verditap. Alle som ønsket å selge en klokke, selv om den var var så god som ny, måtte akseptere store tap. I luksus-segmentet endret dette seg imidlertid fundamentalt på midten av 2010-tallet, og i noen år har det til og med vært den paradoksale situasjonen at brukte luksusklokker fra visse produsenter er dyrere enn nye klokker fra offisielle forhandlere.
Sports-klokken Rolex GMT-Master II i fargevarianten blå-svart (kallenavn: «Batman») er oppført av den sveitsiske produsenten med en listepris på 9.000 euro. «Problemet» er at alle som ønsker å kjøpe denne klokken gjennom en konsesjonshaver, dvs. en offisiell Rolex-sertifisert forhandler, i beste fall vil få et trett smil tilbake. De få konsesjonshaverne som fremdeles setter nye kunder på venteliste, daterer ventetiden til opptil 20 år. Gode faste kunder som har minst en seks-sifret omsetning i butikken hvert år, eller mindre gode faste kunder som engasjerer seg i en spesiell type koblingsvirksomhet, har bedre sjanser: Hvis du ønsker å få den populære Rolex til listepris, må du godta å også kjøpe noen sakte varer til en overpriset nypris. Så kommer du på ventelisten, og kanskje, om noen år, kan du hente drømmeklokken og bonusen.
Hvis du vil kjøpe klokken med en gang, må du gjøre det gjennom uoffisielle forhandlere, det såkalte grå markedet. Imidlertid gjelder det grå markedets priser her. For den nevnte Rolex-modellen oversteg den grå markedsprisen for brukte klokker listeprisen for nye klokker i begynnelsen av 2018. Det samme fenomenet kan observeres for de enda dyrere Royal Oak-klokkene fra Audemars Piguet og Nautilus fra Patek Philippe, som også bare er tilgjengelige for utvalgte kunder via veldig lange ventelister eller til nesten dobbelt pris på det grå markedet.
20 års ventetid på klokker som er like dyre som små eller mellomstore biler? Bruktpriser som er to ganger listeprisen? Hvordan oppstår denne bisarre utviklingen? Svaret er veldig enkelt. Etterspørselen etter nye luksusklokker har langt overgått tilbudet i årevis, og «Rolex-mangelen» er intensivert igjende siste to årene. Rolex produserer rundt 800.000 klokker i året. Den estimerte gjennomsnittlige salgsprisen fra fabrikken (dvs. uten forhandlermarginer og uten avgifter) er rundt 6000 euro. Nå er det åpenbart mye mer etterspørsel etter disse klokkene. Hvis tilbudet ikke lenger kan økes og etterspørselen overstiger tilbudet, stiger enten prisen eller det kommer en «planøkonomi» – og det er her den elitistiske luksusklokkesektoren i vårt samfunn knapt skiller seg fra den egalitære bilsektoren i DDR – med lange ventelister.
Korona har til og med intensivert denne trenden. En spesiell evaluering fra chrono24, den største gråmarkedsportalen for luksusklokker, viser at markedet for luksusklokker bokstavelig talt kollapset i noen dager i mars i fjor. Aksjekursene falt på børsene. Men bekymringene for verdensøkonomiens fremtid varte ikke lenge – i det minste fra overklassens perspektiv. Salget av luksusklokker økte igjen med 50% mellom fallet i mars og midten av april, og er nå større enn noensinne.
Dessverre er det ingen nyere tall tilgjengelig. Det kan imidlertid antas, og de grå markedsprisene antyder også, at det har vært en ytterligere økning i etterspørselen siden de nye nedstengningene startet nå i høst. Tilsynelatende vet ikke overklassen, som har blitt «rammet» av nedstengninger på en bestemt måte og kan bruke mindre penger på eksklusive restauranter eller på lange shoppingturer og opphold i verdens luksuriøse feriesteder, hva de skal gjøre med pengene sine. Og hvis skiferien i St. Moritz ikke blir noe av, kjøper du en Rolex eller en Patek Philippe som trøst.
Uansett bæres krisekostnadene av de som ikke tilhører målgruppen til disse merkene. Alle som er ansatt med minstelønn i Tyskland, må jobbe i mer enn tre år med en 40-timers uke uten ferie for å ha råd til en sportklokke av typen Patek Philippe Nautilus. Og særlig under koronakrisen har de fleste uansett andre bekymringer.
Mens mange barn mister sine varme lunsjer på grunn av skolestengninger, bekymrer overklassen seg for hvordan de skal bruke alle pengene sine med stil. “Rolex-mangelen” er ikke et sosialt problem. Det er imidlertid et sosialt problem at det er så mange mennesker som har råd til å bli satt på en sinnssyk venteliste for en luksusklokke.
Men burde man virkelig bli overrasket? Det økende gapet i inntekt og formue begynte i Tyskland på 1990-tallet og har fortsatt i et stadig raskere tempo siden den gang. I 2014 skisserte og analyserte jeg denne utviklingen i en bok. Uten formuesskatt og høyere beskatning av høye inntekter, vil ikke denne situasjonen endre seg. Og dette problemet er ikke begrenset til Tyskland, men – som markedet for luksusklokker – internasjonalt.
I det minste her kunne fenomenet «Rolex-mangel» håndteres relativt enkelt. Alle som har nok penger til å ha råd til luksusklokker til en pris som tilsvarer flere ganger årslønnen til en ansatt i nedre ende av inntekts-spekteret, kan også bli bedt om å betale mer via skattesystemet. I et samfunn som blir mer og mer ulikt og urettferdig, bør det ikke være noe alternativ til dette. For hvem skal betale kostnadene for koronakrisen? De som ikke har råd til barna sine en varm lunsj? Eller de som skriver seg på ventelister for luksusklokker?
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Oversatt og publisert av Midt i fleisen.
