Irak, Libya, Syria. Algerie neste?

2

Av Daniel Ducrocq.

Den siste tiden har den algeriske pressen ikke spart på krigstyper for å advare opinionen mot antatte trusler mot landet. På fjorårets siste dag gikk avisen Algérie patriotique så langtsom å stillespørsmålet: 

»Forbereder Marokko og Israel invasjon av den sør-vestlige delen av Algerie?» 

Er dette uttrykk for kollektiv paranoia, en måte å avlede opinion fra store sosiale og økonomiske problemer? Eller fins det en reell militær trussel mot Algerie? For å forsøke å svare på disse spørsmålene, bør en se nærmere på bakgrunnen for dagens situasjon.

Marokko hevder at deler av det sør-vestlige Sahara er marokkansk territorium gitt av Frankrike til Algerie da landet ble selvstendig i 1962. Grensen mellom de to landene er dermed omstridt fra marokkansk side. Et annet stridseple mellom de to landene er konflikten i Vest-Sahara som tidligere var spansk protektorat. Da Spania trakk seg i 1975, tok Marokko kontroll over to tredje deler av Vest-Sahara mot befolkningens vilje som ønsker en selvstendig stat i hele området (Den saharawiske arabiske demokratiske republikk). 165 000 flyktninger fra Vest-Sahara lever i dag i leirer i den algeriske ørkenen. FNs generalforsamling og den Afrikanske Unionen har alltid fordømt Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara. 

10.12.20 fikk situasjonen en ny vending da USA anerkjente den marokkanske suvereniteten over Vest-Sahara som belønning for at Marokko normaliserer sitt forhold til Israel. Denne hestehandelen har utløst protester i det marokkanske samfunnet.

Marokko er det tredje arabiske landet (med Barhain og de Forente arabiske statene) som siden sommeren 2020 har normalisert sitt forhold til Israel. Også Saudi Arabia skal ha inngått forhandlinger med Netanyahu. Dermed er Algerie et av de siste arabiske landene som holder fast på å fryse sitt forhold til Israel, så lenge den sionistiske staten undertrykker Palestinerne. Algerie er det siste »bad guy» av betydning i den arabiske verden. Det utøves derfor stort press på de algeriske myndighetene til å innrette seg etter det nye kartet over regionen tegnet av USA og Israel.   

Under en pressekonferanse med Netanyahu i Tel-Aviv i desember 2020, sendte Jared Kushner (rådgiver for USAs president) et tydelig signal til landene som ikke har normalisert sitt forhold til Israel. »Land som opprettholder et forhold til Israel som hører fortiden til, har interesse av å skifte kurs.» Signalet ble mottatt som en advarsel i Algerie.

Marokko har anskaffet seg israelskproduserte droner, noe som styrker forholdet mellom de to landene, og skaper uro i Algerie.

Det er allikevel lite sannsynlig at vi vil være vitne til en destabilisering av Algerie med militære midler. Det er heller grunn til å tro at USA vil bruke den såkalte »fjerde generasjons krigføring», slik den ble fremlagt for NATOs generaler på en konferanse i Israel i 2018, av  Max G.Manwaring, pensjonert professor ved Det amerikanske forsvarets institutt for strategiske studier. Manwaring forklarer: »Den klassiske krigføringen er gått ut av datoen. Målet er ikke å knuse fienden militært, men å kneble den langsomt men sikkert.» For å destabilisere fienden må en skape »et permanent kaos» detvil si en situasjonhvor fiendensstatsapparatet »ikke lenger er i stand til å tilfredsstille befolkningens mest elementære behov (…) og hvor befolkningen blir som en forvirret flokk. (…) Denne permanente krisen må opprettholdes i flere år ved hjelp av lokale stridskrefter».

Det er verdt å merke seg at Algerie dekker over 10% av EUs behov for naturgass. En destabilisering av landet ville ikke bare forsterke Israels maktposisjon i regionen, og kneble for godt det som står igjen av den arabiske ligaen. Den ville også åpne det europeiske markedet for amerikansk gasseksport, et viktig marked skal en bedømme utfra USAs anstrengelser mot Nord Strøm prosjektet.

Daniel Ducrocq   

KampanjeStøtt oss

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


Kommentarer

  1. …den såkalte “fjerde generasjons krigføring”, slik den ble fremlagt for NATOs generaler på en konferanse i Israel i 2018, av Max G.Manwaring, pensjonert professor ved Det amerikanske forsvarets institutt for strategiske studier. Manwaring forklarer: "Den klassiske krigføringen er gått ut av datoen. Målet er ikke å knuse fienden militært, men å kneble den langsomt men sikkert." For å destabilisere fienden må en skape “et permanent kaos” det vil si en situasjon hvor fiendensstatsapparatet “ikke lenger er i stand til å tilfredsstille befolkningens mest elementære behov (…) og hvor befolkningen blir som en forvirret flokk. (…) Denne permanente krisen må opprettholdes i flere år ved hjelp av lokale stridskrefter”.

    Den suksessfulle propagandaen for innvandring av skrælinger fra MENA sammen med ødeleggelse av verdier og holdninger gjennom t.d. jødenes Hollywood - akseptert av en konsensusorientert folkemasse som bare er god og aldri gjør noe galt - har skapt et dels identitets- og samfunnsmessig kaos i Norge som stjeler nordmenns kollektive åndsressurser, og da blir det mindre åndsressurser igjen til motstanden mot maktkonsentrasjonen innenfor og utenfor landegrensene.

    Nasjonalisme (tribalisme) er en overlevelsesstrategi hvor man verdsetter eget folks interesser foran andre folk (og er uproblematisk dersom prinsippet om ikke-intervensjon er levende). Etter krigen, ved dreiningen mot det overliberale Vest-Europa, så har mange nordmenn hatt personlig utbytte av å slå følge med det ytre presset for demoniseringa av nordmenn (“hvite”) og undergravinga av norske interesser til fordel for jødiske og muslimske interesser (på henholdsvis sivilisasjonsmessig og lokalt nivå).

  2. Den organisatoriske løysinga på kaos og maktkonsentrasjon i samfunnet som ikke reflekterer nordmenns generelle interesser er at verdien av norske naturressurser går direkte til hver nordmann uten klausuler (ubetinga grunninntekt). Å gi samtlige lik og direkte makt/innflytelse 1) reduserer maktkonsentrasjon direkte, samtidig som det 2) frigjør de med samvittighet for mer enn si eiga lommebok å motarbeide urett/korrupsjon/overgrep i samfunnet - som ofte er et resultat av maktkonsentrasjoners kyniske egeninteresse.

    Utover økonomisk trygghet til å følge sin egen samvittighet, eller gjøre det som er sunt/bra/positivt for en sjøl, så oppnår ei ubetinga grunninntekt at t.d. Somaliere kan reise hjem til Somalia og ha det bra i et miljø der deres identitet er i harmoni med økosystemet, samtidig som det norske økosystemet i norske byer ikke er i en tilstand av kaos gjennom tilstedeværelsen av tusenvis av Somaliere med tverre identiteter.

    –Å innføre ei nøktern ubetinga grunninntekt i morgen er ikke så kostbart siden de fleste allerede mottar mer fra staten enn størrelsen til ei ubetinga grunninntekt. Men for å innføre ei grunninntekt må nok folk innse at staten for det meste bruker statens inntekter på særtilskudd til fordel for diverse mindretall OG at også ei offentlig lønning på en halv million til en ansatt på et museum eller i skatteetaten faktisk er en umoralsk fordeling av statens inntekter som gjør at enkelte nordmenn mottar ingenting fra staten eller går betydelig i minus.

    Nordmenn må først innse at når 5 nordmenn skal dele 1.000 NOK, så er den like og rettferdige summe de skal motta hver 200 NOK. Når nordmenn skjønner dette, så kan man reorganisere staten slik at den tilbyr lik makt/innflytelse til hver nordmann (og har med det dramatisk redusert maktkonsentrasjon i samfunnet).

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere