oss 100 kroner!
Av Daniel Ducrocq.
Den siste tiden har den algeriske pressen ikke spart på krigstyper for å advare opinionen mot antatte trusler mot landet. På fjorårets siste dag gikk avisen Algérie patriotique så langtsom å stillespørsmålet:
»Forbereder Marokko og Israel invasjon av den sør-vestlige delen av Algerie?»
Er dette uttrykk for kollektiv paranoia, en måte å avlede opinion fra store sosiale og økonomiske problemer? Eller fins det en reell militær trussel mot Algerie? For å forsøke å svare på disse spørsmålene, bør en se nærmere på bakgrunnen for dagens situasjon.
Marokko hevder at deler av det sør-vestlige Sahara er marokkansk territorium gitt av Frankrike til Algerie da landet ble selvstendig i 1962. Grensen mellom de to landene er dermed omstridt fra marokkansk side. Et annet stridseple mellom de to landene er konflikten i Vest-Sahara som tidligere var spansk protektorat. Da Spania trakk seg i 1975, tok Marokko kontroll over to tredje deler av Vest-Sahara mot befolkningens vilje som ønsker en selvstendig stat i hele området (Den saharawiske arabiske demokratiske republikk). 165 000 flyktninger fra Vest-Sahara lever i dag i leirer i den algeriske ørkenen. FNs generalforsamling og den Afrikanske Unionen har alltid fordømt Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara.
10.12.20 fikk situasjonen en ny vending da USA anerkjente den marokkanske suvereniteten over Vest-Sahara som belønning for at Marokko normaliserer sitt forhold til Israel. Denne hestehandelen har utløst protester i det marokkanske samfunnet.
Marokko er det tredje arabiske landet (med Barhain og de Forente arabiske statene) som siden sommeren 2020 har normalisert sitt forhold til Israel. Også Saudi Arabia skal ha inngått forhandlinger med Netanyahu. Dermed er Algerie et av de siste arabiske landene som holder fast på å fryse sitt forhold til Israel, så lenge den sionistiske staten undertrykker Palestinerne. Algerie er det siste »bad guy» av betydning i den arabiske verden. Det utøves derfor stort press på de algeriske myndighetene til å innrette seg etter det nye kartet over regionen tegnet av USA og Israel.
Under en pressekonferanse med Netanyahu i Tel-Aviv i desember 2020, sendte Jared Kushner (rådgiver for USAs president) et tydelig signal til landene som ikke har normalisert sitt forhold til Israel. »Land som opprettholder et forhold til Israel som hører fortiden til, har interesse av å skifte kurs.» Signalet ble mottatt som en advarsel i Algerie.
Marokko har anskaffet seg israelskproduserte droner, noe som styrker forholdet mellom de to landene, og skaper uro i Algerie.
Det er allikevel lite sannsynlig at vi vil være vitne til en destabilisering av Algerie med militære midler. Det er heller grunn til å tro at USA vil bruke den såkalte »fjerde generasjons krigføring», slik den ble fremlagt for NATOs generaler på en konferanse i Israel i 2018, av Max G.Manwaring, pensjonert professor ved Det amerikanske forsvarets institutt for strategiske studier. Manwaring forklarer: »Den klassiske krigføringen er gått ut av datoen. Målet er ikke å knuse fienden militært, men å kneble den langsomt men sikkert.» For å destabilisere fienden må en skape »et permanent kaos» detvil si en situasjonhvor fiendensstatsapparatet »ikke lenger er i stand til å tilfredsstille befolkningens mest elementære behov (…) og hvor befolkningen blir som en forvirret flokk. (…) Denne permanente krisen må opprettholdes i flere år ved hjelp av lokale stridskrefter».
Det er verdt å merke seg at Algerie dekker over 10% av EUs behov for naturgass. En destabilisering av landet ville ikke bare forsterke Israels maktposisjon i regionen, og kneble for godt det som står igjen av den arabiske ligaen. Den ville også åpne det europeiske markedet for amerikansk gasseksport, et viktig marked skal en bedømme utfra USAs anstrengelser mot Nord Strøm prosjektet.
Daniel Ducrocq
