oss 100 kroner!
Det vil trolig ta år eller til og med tiår før flertallet av vestlige krigsforbrytelser i Afghanistan blir håndtert. Dette er imidlertid helt nødvendig, sier den tidligere amerikanske soldaten Erik Edstrom. I et intervju med Emran Feroz beskriver han krigsopplevelsene sine i Afghanistan og hvorfor tiden der gjorde ham til en sterk motstander av krigen.
Emran Feroz intervjuer Erik Edstrom.
Du ga ut din første bok for noen måneder siden. Den heter «Un-American – A Soldier’s Reckoning of Our Longest War» og ble mottatt ganske positivt av det amerikanske medielandskapet. Hva mener du egentlig med begrepet «u-amerikansk»?
Jeg er av den oppfatning at det vi, det vil si vår regjering og vår hær, gjorde i Afghanistan ikke samsvarer med verdiene som vi alltid roser og hyller. Vi har gjort forferdelige ting der, og de nylig avslørte krigsforbrytelsene begått av de australske elitestyrkene er bare toppen av isfjellet. Friheten og demokratiet som vi tar for gitt i Vesten gjaldt ikke for de afghanere som ble jaktet, torturert og myrdet. De ble ikke engang ansett som mennesker.
Du var i det amerikanske militæret i lang tid. Når dro du til Afghanistan og hvor lenge var du der?
I 2009 var jeg stasjonert i Afghanistan. Jeg var der i ett år sør i landet, i Kandahar-provinsen, som ble ansett som en spesielt farlig «Taliban-feste». Der skjønte jeg raskt dilemmaet vi hadde havnet i. Den såkalte fienden var usynlig. Hvorfor? Fordi dette var en klassisk geriljakrig. Opprørerne hadde støtte fra lokalbefolkningen.
Vi hadde praktisk talt aldri den klassiske kontakten med fienden, slik vi kjenner den fra mange Hollywood-filmer. I stedet var vi ofte bare prisgitt dem. Vi kunne bli tatt i bakhold når som helst. Bombeangrep skjedde igjen og igjen. Vi følte oss aldri trygge og følte alltid lokalbefolkningens mistillit. Vi ble sett på som utenlandske okkupanter, og med rette.
Dette er absolutt et interessant poeng, som mange observatører fremdeles ignorerer. Imidlertid henvender du deg til dem flere ganger i boken din og gjør det klart at afghanerne så på deg som okkupant. Jeg tror at dette ikke gjaldt alle afghanere fordi det også her handler om en veldig heterogen folkemasse. Tross alt feiret mange afghanere i Kabul da Taliban-regimet ble styrtet i slutten av 2001.
Riktig. I denne forbindelse snakker jeg først og fremst ut fra mine egne erfaringer. Disse fører meg til den konklusjonen at jeg ble ansett som fiende i den delen av landet der jeg var stasjonert. Jeg tror dette er tilfelle i mange deler av landsbygda i landet, som har blitt hardest rammet av krigen. Luftangrep og natt-razziaer som drepte sivile er fortsatt en del av hverdagen der.
På et tidspunkt opplevde jeg en indre konflikt og tenkte at menneskene som kjemper mot oss – selv om de er Taliban-krigere – har en jævla god rett til å gjøre det. Tross alt marsjerte vi inn i landet deres. Det er rett og slett et faktum som ikke kan argumenteres bort. Tenk deg hva som ville skje hvis vi hadde den motsatte tilfellet foran oss, det vil si et land som amerikanerne ikke har noe å gjøre med, plutselig bomber USA og angriper oss alle. Kanskje jeg også vil tatt til våpen og bli opprører. Etter min mening er dette en naturlig reaksjon som er berettiget. Vi har rett og slett no business i Afghanistan.
Så hvorfor havnet du der i utgangspunktet?
Jeg ble massivt påvirket av angrepene 11. september 2001. Jeg vokste opp i skyggen av denne hendelsen, og i ung alder faller du raskt i feller av patriotisk propaganda, som er enormt til stede i USA, spesielt i populærkulturen. Jeg ble med i det amerikanske militæret fordi jeg følte at jeg måtte tjene nasjonen min og forsvare den mot terrorister.
Det var selvfølgelig først senere at mange skjønte hvor feil disse synspunktene er. To tiår med «krig mot terror» har gjort det klart at nasjonen vår har grunnleggende problemer og tråkker på millioner av liv gjennom militære intervensjoner som de i Irak og Afghanistan. Dette var også grunnen til at jeg viet boken min til de menneskene som ble offer for denne krigen. Minst 312.000 sivile er drept. Antallet endres stadig. Det er sannsynligvis mye høyere. Disse ofrene må aldri glemmes, men politikerne våre ignorerer dem stort sett.
«Krigen mot terror» hadde mange profitører, også i Afghanistan. Hva slags mennesker jobbet du med på stedet?
Det amerikanske militæret allierte seg med brutale menn, kriminelle og lokal krigsherrer. Disse kontaktene var viktige, og det var derfor disse aktørene ble beskyttet, for eksempel når det gjaldt narkotikahandel eller brudd på menneskerettigheter. Jeg kan fortsatt huske første gang jeg møtte vår «sterke mann» i Kandahar. Han var praktisk talt en slags gudfar, som kontrollerte væpnede menn og kriminelle ressurser, og han la ikke skjul på det. Det var vi som ønsket å jobbe med disse mennene.
Mange av disse krigsherrene og narkotikabaronene er ansvarlige for at Vesten mislyktes i Hindu Kush. De stjal milliarder og spredte korrupsjon enormt.
Det stemmer, dette er «våre» lokale venner Det er synd at beryktede krigsforbrytere som Abdul Rashid Dostum fortsatt blir kurtisert og til og med fremmet innenfor det statsapparatet vi har bygget. Selvfølgelig blir en ekstrem hykleri tydelig og dette må også sies tydelig. USA snakket opprinnelig om nasjonsbygging, men i utgangspunktet utrettet vi enorm skade på Afghanistan ved å overlate landet til disse aktørene mens vi handlet som brutale og arrogante okkupanter.
Trump-administrasjonen signerte en tilbaketrekningsavtale med Taliban i fjor. Burde Joe Biden etter din mening fortsette på denne veien og faktisk trekke alle amerikanske tropper ut av Afghanistan?
Ja det burde han. Konflikten i Afghanistan kan ikke løses militært. Nesten 100.000 soldater var en gang stasjonert i landet. Dette endret ikke noe. De få tusen som er igjen der bør trekkes tilbake. Amerikas lengste krig kan bare ende på denne måten.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten.
Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
