Eventyret om det lydige folket

4
Illustrasjon: Shutterstock

Av Christian Paaske.

Det var en gang en helseminister som var så sjenert over tennene sine at han begynte å gå med munnbind. I tillegg hadde han så dårlig ånde at han holdt minst 1 meters avstand til alle rundt seg. Han var også redd for bakterier så han vasket seg ofte på hendene. Han likte ikke å stikke seg ut så han innførte like godt en lov om at alle måtte gå med munnbind, holde avstand og vaske seg på hendene hver gang de så en automat utsatt til formålet.

   Ingen forstod riktig denne loven, men de adlød lydig og så på det som en dugnad. De stolte på helseministeren og regnet med at han ikke ville innføre en lov om det ikke var til deres eget beste, – han var jo tross alt helseminister.

   Slik fortsatte det i mange år. Selv etter at helseministeren for lengst var skiftet ut og glemt, bestod loven og folket fortsatte å følge den, – for en lov er en lov. Sivilkledde vakter patruljerte gatene, fortok razzia og husundersøkelser uten varsel. Alle ble oppfordret til å holde øye med naboen og varsle til myndighetene om de oppdaget noe mistenkelig. Gikk noen uten maske, kom for tett på andre eller sluntret unna med håndvasken ble de raskt tilsnakket eller fikk et slag av en paraply fra sinte gamle damer. Myndighetenes vakthold ble etterhvert unødvendig for alle passet på alle.

   Enkelte begynte etterhvert å stille spørsmål ved denne loven. De mente at et slikt munnbind som helseministeren brukte var beregnet på et sterilt miljø og ikke noe en skulle bruke på gaten og gå med hele dagen. Mange brukte det til og med når de kjørte bil, eller sov med det om natten for å være ekstra lojale. Folk begynte å kalle det ansiktsbleier for det samlet spytt, ble fuktig og utviklet seg til rene bakteriebombene og særlig for dem som hadde skjegg.  

   Eksperter mente munnbindene hadde ingen effekt. Hvis det skulle beskytte mot virus var munnbind som å sette opp hønsenetting mot mygg. Dessuten kunne munnbindene være direkte helseskadelige. Det ble rapportert om alt fra tretthet, besvimelser og til hjerneskade. Noen begynte å lure på om det siste hadde skjedde med helseministeren og var grunnen til at han plutselig forsvant.

   De mest kritiske oppdaget at det gikk an å gå uten maske. Det var ikke farlig å gi noen en klem, håndhilse, danse eller samles til fester og besøke hverandre. De fikk også finere hud og mindre tørre og såre hender når de sluttet å vaske seg så ofte.

   I smug oppstod det hemmelige grupper som møttes uten masker og oppførte seg slik de gjorde før helseministerens tid. Gruppene vokste. Det folkelige presset økte og til slutt ble loven avskaffet og opphevet. Munnbindene havnet på museum.

   Så kom det en ny helseminister. Han var så uheldig å brekke foten på en skitur og måtte gå med stokk for resten av livet. Han ville heller ikke stikke seg ut, så det kom en ny lov om at alle måtte gå med stokk.

    Så det gjør de nå….

Dette er et leserinnlegg. Red.

KampanjeStøtt oss

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


Kommentarer

  1. Avatar for Anki Anki says:

    Haha - eventyr og eventyr, fru Blom. :slight_smile:

  2. Som rett ut av en meget tankevekkende liten bok jeg (på nytt) leste forleden kveld . . .

    Animalsk

    Edit:
    Respect is for those who deserve it. Not for those who think they ‘deserve’ it!

  3. Avatar for aford aford says:

    Kamerat Ernapoleon! Oh my dog, noen dyr er virkelig likere enn andre!

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere