Er all systemkritikk «konspirasjonsteori»?

0

Av Einar Flydal.

Ja, jeg er faktisk enig med Kristoffer Egeberg, redaktør i Faktisk.no, i hans innlegg i Aftenposten 8.1.: Det er all grunn til å være på vakt mot samfunnsnedbrytende teorier som spres på sosiale medier. Det er all grunn til å være på vakt mot avsindige samfunnsnedbrytende teorier som spres på sosiale medier – for eksempel sjamanmannens tro på at Illuminati og andre grupperinger har en finger med i spillet i den amerikanske valgkampen. Og ja, stormingen av USAs kongress er eksempel på atferd som de nye medienes ekkokamre kan føre til.

Men i sitt angrep på ekstremistene og forsvar av kontroll og sensur på nettet, som jo er Faktisk.no sin forretningsidé, hiver Kristoffer Egeberg lett barnet ut med badevannet, og gjør seg – sikkert uforvarende – til talsmann for at man skal se «konspirasjonsteorier» i enhver samfunnskritikk. Da faller vi i motsatt grøft, og det kan fort gjøre like mye skade.

Et historisk tilbakeblikk kan belyse saken:

Det samfunnsfaglige forskningsmiljøet i Telenor som jeg kom med i fra tidlig på 1990-tallet, var da alt i gang med å snakke om mangelen på «bibliotekarenes milde sensur» og om fraværet av redaktørens rolle i de framvoksende informasjonsstrukturene på nettet. Hvordan det ville utvikles stedløse, lukkede identitetsgrupper, var et tema.

Gjennom analyser av roller og forretningsmodeller så vi som jobbet med strategiutvikling fra 1996 hvordan nettsamfunn av rent tekno-økonomiske grunner ville velge strategier for ekstrem vekst, dyrke fram tilhørighet, og drives i retning av ekstreme posisjoner. Advarende bøker om ekkokamrenes virkninger dukket opp i USA, men advarslene ble oversett av næringen, politikerne og media. Den store friheten, kunnskapen som skulle bli tilgjengelig for alle overalt, og alle de positive forretningsmulighetene fikk all oppmerksomhet og begeistring.

Som lektor ved NTNU fra ca. 2001 startet jeg hvert år et kurs med dokumentaren «The Net» om internettets utvikling og The Unabomber, «den gale matematiker» (og senere forbilde for Anders Bering Brevik) Theodore J. Kaczynski – han som sendte brevbomber til miljøer som utviklet globale nettverk. Hvorfor gjorde han det? Jo, fordi han ville varsle og ikke nådde gjennom på annen måte med budskapet om at det nye internettet som skapte frihet over alle grenser, ville bli avløst av totalitær meningskontroll som motreaksjon. Advarslene druknet i bombene han sendte, og deretter i jakten på ham. Først med Edward Snowdens avsløringer av NSAs etterretningssystemer og Faktisk.no og andre sensurmekanismer ble det alment synlig at samfunnets etablerte maktinstanser bygget seg opp for å gjenvinne terrenget – og vel så det.

Det var nok bra, men det skapte også et problem på grunn av manglende balanse: Advarslene, og den systemkritikken som fulgte med dem, ville i dag lett blitt stemplet som «konspirasjonsteorier», selv om de var berettiget – for de stred mot konvensjonene og mot politiske ønsker. Det samme ville maktanalysene i bøkene til Naomi Klein, og de fleste fagbøker som finner andre maktstrukturer eller forklaringer enn de vi lærte om på skolen og som media stadig forsterker i oss. «Konspirasjonsteorier» er blitt en etikett som kan klebes på ett og alt som går imot den konvensjonelle mening, samtidig som tiden til å drive forsvarlige undersøkelser av påstander er langt mindre.

Egeberg kleber selv konspirasjonsetiketten på likt og ulikt i saker der han selv og hans folk i Faktisk.no faktisk har vist seg å komme til kort i sine undersøkelser. Kritikk knyttet til EU, mobilstråling, vaksiner, FN, m.m. dytter han ned i samme skuff som Qanon-tilhengernes teorier om internasjonale pedofiliringer og okkulte sammensvergelser. Egeberg stigmatiserer slik enhver saklig og velbegrunnet kritikk av makt- og markedsspill, forskning og faktagrunnlag i diskusjoner om alle disse temaene. Om Egeberg mener det slik eller ikke, er uvesentlig. Det er likevel dette som skjer i praksis i det klimaet som skapes av slike utsagn: Den som f.eks. henviser til et knippe forskning som viser at mobilstråling senker immunforsvaret, stemples straks som «konspirasjonsteoretiker», uten diskusjon av kunnskapsgrunnlaget. Det samme om man skulle hevde at PCR-tester er svært usikre, eller at næringslivet har for stor innflytelse i EU: «Jasså, du mistenker vel ikke medisinerne for ikke å vite hva de driver med? Eller at næringsinteresser har forsøkt å påvirke EU-kommisjonen?» Jo, noen ganger bør man faktisk det. Og noen ganger kan de bakenforliggende motiver godt være del av uvitenhet, slurv, eller av en forretningsplan – og samtidig ha de beste motiver.

Med slike stempler blir debatten fattigere – uten flere nyanser enn sort og hvitt. Samfunnskritikken stilner. Forskerne tier for å slippe å bli hengt ut i unyanserte media. Ny innsikt sprer seg langsommere. Meningstrykket fra agendasettere og opinionsledere blir større og uutfordret. Hurtigarbeidende journalister blir voktere av konvensjonelle meninger, i stedet for å tjene den fjerde statsmakt. De som har innsiktsfulle, kritiske analyser, lukker seg inne i sine ekkokamre og blir der.

Slik går vi fra den ene grøften til den motsatte, og skaper et splittet samfunn der opposisjonen forstummer, mens statsmakten og media taper legitimitet blant dem med forståelse i strid med det etablerte. – Og The Unabomber får rett. Det er vi ikke tjent med i det lange løp, noen av oss. Blant annet fordi da dyrker vi fram flere miljøer som Qanon. Vi blir dummere. Faktisk.

Einar Flydal, den 10.01 2021

Denne teksten ble først publisert på http://einarflydal.com den 10.01.2021.

Forrige artikkelUSA har tapt sin «mykmakt»
Neste artikkel«R-tallet» er ren gjetning