oss 100 kroner!
Russiske reaksjoner.
Av Bjørn Nistad.
De offisielle russiske reaksjonene som stormingen av Kongressbygningen i Washington har vært tilbakeholdne og korrekte – tilsatt en dose dårlig skjult skadefryd. I en kommentar 7. januar uttalte russisk UDs pressetalskvinne, Marija Sakharova, således: ”Dette er USAs indre anliggende. Samtidig retter vi igjen oppmerksomheten mot det forhold at USAs valgsystem er arkaisk; det er ikke i samsvar med vår tids demokratiske standarder og skaper dermed muligheter for tallrike uregelmessigheter. Og amerikanske massemedier har blitt instrumenter i den politiske kampen. Dette var en viktig grunn til splittelsen av samfunnet vi i dag er vitne til i USA. [- – -] Vi håper det vennligsinnede amerikanske folk med verdighet vil håndtere dette dramatiske momentet i sin historie.”
Mindre diplomatiske synspunkter – som uten tvil gjenspeiler russiske myndigheters og vanlige russeres holdning til de dramatiske begivenhetene i den amerikanske hovedstaden – kommer til uttrykk i artikkelen ”Bumerangen har kommet tilbake: Hva er viktig for sivilisasjonen i stormingen av Capitol”, forfattet av Ljubov Stepunova og publisert i Pravda 7. januar.
Budskapet i artikkelen er at spørsmål av typen ”Var det republikanerne eller demokratene som organiserte stormingen av Capitol?” og ”Bør Trump stilles for riksrett” selvsagt er viktig for amerikanerne selv, men at dette ikke betyr så mye for resten av verden. Det som betyr noe for verdenssamfunnet, er de dramatiske bildene fra stormingen av Kongressbygningen i form av flyktende senatorer, visepresidenten som bringes i sikkerhet, bevæpnet politi og demonstranter som danser på pulten til senatslederen eller bærer med seg gjenstander de har rasket til seg.
Hvorfor er handlinger som dette kamp for demokrati når de skjer i land med et styre USA misliker, som Ukraina i 2014, men kuppforsøk når de skjer i USA?
”Det har tapt sin ’myke makt’: USA fremtrer ikke lenger som et demokrati, som det lenge skrøt av å være. I dag har Washington ikke lenger noe å eksportere til andre land i form av ’orden’. Enhver ’diktator’ vil nå kunne si: Sørg for orden på hjemmebane før dere prøver å belære andre. ’Hvorfor betrakter dere protester hos dere selv som kupp, mens protester i mitt land er ytringsfrihet?’ vil han med all mulig grunn kunne spørre og sette inn spesialstyrker for å forsvare interessene til sitt land.”
Stepunova påpeker at krisen i USA på ingen måte er over. Det amerikanske samfunnet er splittet i to fiendtlige leirer. Demokratenes seier ved kongressvalget betyr at Biden-administrasjonen ikke vil ha noen å dele upopulære avgjørelser og feiltakelser med. Aksjemarkedet holdes oppe, men bare ved å la seddelpressen gå. Realøkonomien, derimot, har store problemer, noe stigende arbeidsledighet, inflasjon og økt gjeld for amerikanske husholdninger vitner om.
Nye dramatiske begivenheter og ytterligere oppløsning av det amerikanske samfunnet er derfor sannsynlig.
”Begivenhetene 6. januar viser at USA ikke er forsikret mot kriser av samme slag som de amerikanerne organiserer eller støtter i andre land. Og de vil ikke kunne unngå den skjebne de påtvang chilenerne, befolkningen i Sovjetunionen, jugoslavene, irakerne og syrerne. Det er lettere å si hvem de ikke har påtvunget noe – inntil i dag seg selv. Dette er hva som foregår for øynene på oss.”
Dette er betraktninger mennesker i et stort antall land rundt om på kloden som har vært utsatt for ”fargerevolusjoner” og ”humanitære intervensjoner” igangsatt av USA, vil kunne skrive under på.
Trolig vil bildene av menneskemassene som tar seg inn i Kongressbygningen og de flyktende politikerne brenne seg inn i hukommelsen på linje med bildene fra 11. september-angrepet på Tvillingtårnene i New York og bidra til å svekke et allerede falmet bilde av USA som et velfungerende demokrati. Og det vil selvsagt redusere USAs ”myke makt”, altså makten landet måtte ha i kraft av å være et ideal for menneskene i andre land.
I en situasjon der den amerikanske eliten har erklært at den ønsker å ta tilbake utenrikspolitiske posisjoner som angivelig har gått tapt under Trumps år ved makten, og der det er grunn til å frykte at europeiske ledere og folk – i glede over at ”despoten”, ”narsissisten” og ”rasisten” Donald Trump forsvinner – vil slutte opp om utenrikspolitiske eventyr initiert av Biden-administrasjonen, er dette positivt. Den beste garanti for fred i verden er et svekket USA.
Dette innlegget ble først publisert på Kaleidoskop
