oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Folkehelseinstituttet (FHI) omtaler dem som tester positivt ved PCR-testen som «bekreftet Covid-19», f.eks. her. NRK bruker uttrykkene «bekreftet smittet», «registrerte smittede» og skriver at kurvene deres «viser hvor mange som er testet positivt for smitte». Dette er misvisende informasjon.
PCR-testen tester ikke om en har levende virus i kroppen og er smittebærer. Den tester om en har enten levende virus eller døde og ufarlige virusrester. Den skiller ikke uten videre mellom disse to tilfellene. Men det er bare om du har levende virus i kroppen at du har Covid-19 og kan bli eller er sjuk og kan smitte andre.
Denne rådende språkbruken er ikke i samsvar med Smittevernloven. Den definerer i § 1-3 en smitta person som « en person som har eller etter en faglig vurdering antas å ha en smittsom sykdom», «en sykdom eller smittebærertilstand som er forårsaket av mikroorganismer eller andre smittestoff som kan overføres fra, til eller mellom mennesker». Det er altså ikke påkrevd at den som er smitta, faktisk er sjuk eller har noen symptomer på sjukdom. Smitttevernloven bruker ikke begrepene «syk» og «frisk».
En som har fått en positiv PCR-test på grunn av ufarlige virusrester, er ikke smitta i lovens forstand. Bare en viss, men ukjent andel av dem som tester positivt og omtales som «smittet», er smitta i virkeligheten og i Smittevernlovens forstand.
I informasjonen fra FHI om testkriterier står det at «det ved PCR kan påvises ikke-infeksiøse virusrester (ikke-replikerbart virusarvestoff) i lang tid (opptil to-tre måneder) etter at personen ikke lenger er smittsom». Likevel står det samme sted at en person som tester positivt, har «bekreftet Covid-19». Virusrestene kan skyldes at personen har vært smitta tidligere, at han eller hun har fått dem i seg fra andre, eller at prøven har blitt forurensa før den ble analysert. Det er mange mulig feilkilder.
En positiv PCR-test viser ikke nødvendigvis virkelig smitte
PCR-testen virker slik at prøven som er tatt, bli kjørt gjennom et stort antall såkalte sykluser i laboratoriet. I hver syklus fordobles antall virus/virusrester. Så hvis prøven inneholder bare ett eneste virus, blir det til 2, som blir til 4, som blir til 8, osv. Etter 10 sykluser har det ene blitt til ca 1000 (nøyaktig 210 = 1024), etter 20 sykluser til litt over 1 million, etter 30 sykluser til litt over 1000 millioner, osv. Da begynner det å bli så mange at de kan påvises i laboratoriet.
Jo flere sykluser, desto større risiko er det for at ufarlige virusrester fordobles så mange ganger at de gir positivt signal. Derfor anbefales det å bruke maks 35 sykluser. I Norge brukes 40 (se tidligere oppslag på steigan.no).
Det er derfor slett ikke sikkert at en som tester positivt, virkelig er smitta.
Figur 1. Et illustrerende eksempel på sanne og falske testresultat. Se forklaring i teksten.
Anta vi har testa 10 000 personer, tilfeldig utvalgt i en befolkning der 5 % er smitta (med levende virus). Anta videre at av de 9 500 i testgruppa som ikke er smitta, tester 700 positivt fordi de bærer på virusrester. Av de 500 som er smitta, vil ifølge FHI 80 %, dvs 400, teste positivt, 100 negativt. Tilsammen 700 + 400 = 1100 positive tester. Men av disse er bare 400 sanne positive. Altså er bare 400/1100 = 36% av de positive testene sanne positive, resten er falske. Dette uttrykkes ved at den positive prediktive verdien (PPV) er 36 %. Dette er så lavt at testen er uten verdi. Jo lavere PPV er, desto mindre kan vi stole på testresultatet. (En grei og mer utdypende forklaring finner du her.)
Jo færre det er som er smitta, desto mindre blir PPV. Hvis f.eks. bare 2 %, dvs 200, var smitta, ville 160 av dem teste positivt og være sanne positive. Antall ikke smitta ville være 9 800. Med fortsatt 700 personer blant disse med positiv test ville det totale antallet positive tester nå være 860. Andelen sanne positive tester ville bare vært 160/860 = 18,6 %.
Dette resonnementet antyder at det virkelige antallet smitta er lavere enn antall positive tester. Men mange – særlig barn og unge – blir smitta uten å få symptomer og tester seg ikke. Dette trekker i motsatt retning – at det er flere som er smitta enn antall positive tester tyder på. Når NRK i dag melder om 3 251 nye smittetilfeller siste uke, er det altså antall positive tester de melder. Det kan være færre eller flere faktiske nye smittetilfeller, ikke godt å si. Det kommer jeg tilbake til.
Positive tester, sjukehusinnleggelser og dødsfall
Siden myndighetene legger så stor vekt på de positive testene, la oss se hvordan de henger sammen med antall innleggelser og dødsfall (oppdatering av kurver jeg har vist tidligere).
Figur 2. Antall intensivinnleggelser pr dag er plotta mot daglig antall positive tester 14 dager tidligere fra 16. mars til 17. desember. Hvert punkt gir verdiene for en bestemt dag. Kurva knytter hver dag sammen med dagen før og dagen etter. Alle dataene er utjevna over 7 dager. Den røde kurva viser utviklinga i første halvår, den blå i andre halvår. Kilde: FHI, 21. desember.
Det er åpenbart ingen enkel og entydig sammenheng mellom antall positive tester og antall innleggelser (Figur 2). Før sommeren var det få som testa seg, antakelig stort sett de som hadde mistenkelige symptomer. Etter sommeren er sammenhengen en helt annen. Nå har daglig antall innleggelser holdt seg temmelig konstant i et par måneder, trass i at antall positive tester pr dag har både økt og avtatt.
Figur 3. Antall innlagte totalt og på intensivavdeling hver dag er plotta mot daglig antall positive tester 14 dager tidligere fra 16. mars til 17. desember. Merk at antall innlagte på intensivavdeling er multiplisert med 10. Alle dataene er utjevna over 7 dager. De to rette linjene er tegna på frihånd for å antyde den tilnærma lineære sammenhengen. Samme kilde som Figur 1.
Sammenlikner vi derimot antall innlagte (dvs som til enhver tid ligger på sjukehus) med antall positive tester, får vi et klarere bilde. Punktene ligger grovt regna langs hver sin rette linje (tegna på frihånd i Figur 3). 600 daglige positive tester svarer grovt regna til 120–140 innlagte totalt og ca 20 på intensivavdeling, dvs 4–5 positive tester pr innlagte pasient og ca 30 pr intensivinnlagt. Men dette gjelder bare den langsiktige tendensen. Over korte tidsrom på et par uker er det ingen fast sammenheng. Utfra om antall positive tester øker eller minker er det uråd å vite om antall innlagte kommer til å stige eller synke.
Figur 4. Antall dødsfall pr dag er plotta mot daglig antall positive tester 14 dager tidligere fra 16. mars til 17. desember. Kurva starter nederst til venstre og ender øverst til høyre. Antall dødsfall er jevna ut over 14 dager. Samme kilde som Figur 1.
Sammenhengen mellom antall dødsfall og antall positive tester er heller ikke enkel (Figur 4). Åpenbart har epidemien gjennomløpt tre faser. Fram til ettersommeren lå antall dødsfall pr dag på ca 0,5 trass i at daglig antall positive tester økte fra nesten ingen til over 500 i snitt. Så, i løpet av høsten, økte antall dødsfall pr dag fra ca 0,5 til 3,5 mens daglig antall positive tester varierte omkring 450–550. I den siste fasen har dødstallene pr dag variert omkring 3,5 mens antall positive tester pr dag har avtatt.
Disse figurene viser at antall positive tester er et svært dårlig mål på smittesituasjonen og hvordan epidemien vil utvikle seg de nærmeste ukene.
Hvor mange virkelige smittetilfeller er det?
Hvor mange som virkelig er smitta, er det ingen som veit. For å kunne svare på det, måtte vi hatt en annen test som kunne fortelle om en person er smitta, dvs har levende virus i kroppen, eller ikke, og et representativt tverrsnitt av befolkninga måtte bli testa. Men noen slik test finnes ikke. Derfor må FHI nøye seg med et anslag basert på den smittemodellen de har utvikla (Figur 5).
Figur 5. Estimert antall nye smittetilfeller pr 100 000 i en 14 dagers periode (blå) og tilsvarende antall positive tester (rød). Kilde: FHI National and Regional Corona Report.pdf, 16.12.2020.
Selv om modellestimatene er usikre, gir de ingen støtte til dem som mener at antall virkelige smittetilfeller er langt lavere enn antall positive tester. Men det kan sjølsagt tenkes at bare ganske få av dem som tester positivt er virkelig smitta, og at dette oppveies av et stort antall som har blitt smitta uten å ha blitt testa i det hele tatt. «I første del av pandemien ble om lag 1 av 10 tilfeller oppdaget, men i september og oktober ble rundt 4 av 10 tilfeller oppdaget og modellen viser et mye høyere smittetrykk i mars-april enn i oktober», står det i FHIs ukerapport uke 44.
«FHI melder om store mørketall», skriver NRK på sine koronasider, og mener åpenbart at det er flere smitta enn antall positive tester tyder på. Det stemmer jo åpenbart, men er ikke noe å gråte over. Tvert imot, det betyr jo bare at mange har blitt smitta uten å bli sjuke.
Nå er totalt ca 145 innlagt på sjukehus, og tallet har stått temmelig uforandra siden 16. november. Antall døde pr dag er i snitt under fem. Ikke mange sammenlikna med det totale antall dødsfall pr dag som er over 100. Med fire unntak har alle sjukehus grønn beredskap. Vi ser ikke akkurat ut til å stå overfor en krisesituasjon.
Ifølge FHIs ukerapport for uke 50 viser smittemodellen at tilsammen 83 765 hadde blitt smitta siden starten av epidemien, og antall dødsfall var 382. Det gir en dødelighet på 0,46 %. 74 % av de døde var 80 år gamle eller eldre, trass i at disse bare utgjør 4,3 % av befolkninga, ca 23 000 personer. For dem som er under 70 er dødsrisikoen minimal med bare 63 døde. Antall døde pr 100 000 er 30 ganger så høyt for dem som er over 70 som for dem som er under. Og de spesielt utsatte blant de eldre er de som har annen sjukdom som demens, lunge- og karsjukdommer, kreft og en del andre.
Etter mitt syn vil antall som er innlagt, både på ordinær avdeling og på intensiv, antall dødsfall og aldersfordelinga gi et mer presist bilde av hvor alvorlig epidemien er. Kanskje ikke av hvor mye smitte det er, men av hvor stor belastning epidemien har på folk flest og på helsevesenet. Og det er denne belastninga, vurdert opp mot hvilken belastning smitteverntiltakene vil innebære for folk, som burde være retningsgivende for hvilke tiltak som blir satt i verk.
Det er vanskelig å skjønne at det skulle være så krevende å konsentrere smitteverntiltakene om å beskytte de mest utsatte og åpne opp samfunnet igjen for alle dem som er yngre.
