oss 150 kroner!
Under min reportasjereise til Paraguay i 1994 for Arbeiderbladet, måtte jeg også omtale det lille mindretallet av skogsindianere som bare snakker guaraní, og i liten grad er tospråklige som resten av befolkningen.
1994
Jeg visste det ikke. At menn og kvinner fortsatt lever under nazi-regimets umenneskelige forbannelse 30 år etter dets fall, i et såkalt fritt land med massedrap, menneskejakt, tortur og pinsler: at slike plager påføres en fri stamme som tørster etter poesi, bør forbløffe enhver som fortsatt har tro på mennesket. (Fra etterordet i boken «Genocide in Paraguay», som omhandler Aché-indianerne).
Elie Wiesel skrev disse ordene i 1976 om folkemordet i Paraguay.
Joseph Mengele lever her som en aktet gjest, tilintetgjørelsens engel fra Birkenau .. Stillhet overalt. Vi visste det ikke. Men nå vet vi. Heretter har vi et ansvar. Og blir medskyldige.
Da en litt ivrig menneskerettsaktivist kontaktet meg fra Paraguay og spurte om jeg ville komme og bivåne ekshumasjonen av Martin Borman, som skulle ha levet et fredelig liv der siden krigen som rådgiver for Alfredo Stroessner, fattet jeg mistanke, og kontaktet Elie Wiesel. Han skrev tilbake og avkreftet ryktet: Martin Bormans lik ble funnet og sikkert identifisert bak en tank i Berlin 2. mai 1945.
Atten år senere etter at boken kom ut, i 1994, er Paraguays lange, stille folkemord på urbefolkningen nær enden, den endelige løsning. Mens jødeutryddelsen var Hitlers uttalte mål, ble de innfødte i Paraguay utryddet bare fordi de var i veien. De døde som småfuglene dør når man hugger en skog; de har ikke lenger noe sted å leve, for i Paraguay er det lite regnskog igjen. Vi snakker nemlig om skogsindianere, som ikke kan spansk i det ellers tospråklige landet der avisene fortsatt utkommer på to språk, spansk og guaraní. Ja, i de store byene er det nå en liten middelklasse som til sin skam har glemt sitt morsmål.
Jeg fikk det råd da jeg ankom, at når jeg møtte en pen pike – det forekom – skulle jeg innlede med ordene: Nde por ay, kunyata y. Jeg vet ikke hva det betyr, men det førte hver eneste gang til at jeg i all anstendighet fikk ett kyss på hvert av mine to kinn. Et slikt folk bare må man bli glad i.
Jeg spør pater José Zanardini (1942-2026), salesianermunken som i tredve år har levet blant indianerne i skogen og arbeidet med med kulturvern og støtteprogrammer:
Hvordan er situasjonen blant Paraguays urfolk?
Den er prekær, selv om det har vært en viss bedring de helt siste årene. De innfødte øst i landet led forferdelig under kolonitiden. Som selvstendig folk ble de nesten helt utryddet. Men på grunn av kvinneunderskuddet i kolonien lever indianerne videre i befolkningen, mestisene som de har preget med sitt språk, sin dype religiøsitet og sin kulturarv. I vest, i det golde og karrige Chaco fikk de innfødte være i fred til 1870. Men etter trippelallianse-krigen mot Brasil, Argentina og Uruguay lå landet avfolket i ruin.
For å skaffe kapital solgte man landet i store stykker, til spottpris. Et argentinsk selskap, Carlos Casado, kjøpte for eksempel fem millioner mål skog med indianere og hele deres levemåte. Tyve prosent av Chaco, ti prosent av hele Paraguay. De innfødte ble satt til å hugge den skogen som var livsgrunnlaget deres, mot betaling i brennevin.
De bukket under for arbeidsforholdene, av alkoholisme, av til da ukjente sykdommer, som syfilis, tuberkolose og meslinger. Og mange ble drept. Der skogen falt, rykket jordbruket inn, med enorme, slavedrevne storgods. Prosessen skjøt særlig fart etter 1945, med innføring av ny teknologi i skog- og jordbruk.
Så sent som i 1971 kunne du kjøpe indianerbarn for en neve dollar etter annonser i Asuncións aviser. Den dag i dag arbeider tjenestepiker i hovedstadens private kjøkkener, kjøpt som slaver i barndommen. De tjener ikke noe særlig i dag heller.
Hva kan gjøres for indianerne i dag?
De innfødte er fratatt jorden sin. Hovedkravet er derfor gjenvinning av urørt jord og skog, så de kan leve sitt tradisjonelle liv, med sin egen kultur og religion. Grunnloven av 1992 tar på papiret hensyn til dette kravet. Staten er nå forpliktet til å gi indianerne store nok og passende områder. Men loven respekteres ikke. Skogen har alltid en eier med en god advokat, og staten har ikke penger til å ekspropriere, sier den. Og det er sant nok, for de store summene går ikke innom statskassen her i landet: Paraguay er tvers igjennom korrupt.
Jordkravet er det fundamentale, sier José Zanardini. De innfødtes øvrige problemer, som fattigdom, vann- og matmangel, sykdommer og så videre, er etter min mening sekundære. Livet er hårdt, som for fattigbønder og arbeidere ellers. Indianerne må ha jord og skog. Og de trenger mye. Som det er, må de gå noen mil for å fange en skilpadde, for å finne en bekk og fiske litt.
Dernest kommer forsvaret av kulturen. Det paraguayiske samfunnet anerkjenner ikke indianerne; landet er gjennomsyret av eldgamle fordommer. Man har det i blodet at indianeren er et underdanig og underlegent vesen. Han må siviliseres, forbedres, legge av sitt hedenskap. Selv den fattigste analfabet av en bonde håner indianeren, som står enda lavere på rangstigen. Under huden stikker fjærene frem, sier han. Hvilket er utlagt: Han ser ut som et menneske, men inni er han bare en indianer. Stroessner-diktaturet spredte myten om det høyreiste paraguayiske mennesket, en enhetlig rase og kultur, inspirert av nazistene.
Med den nye grunnloven har vel indianerne krav på morsmålsundervisning?
Ja, og det er et fremskritt. Men den loven etterleves heller ikke, og det mangler skoler, lærere og læremidler. Dessuten ser de innfødte ofte med sunn skepsis på skolene som instrumenter for kulturnivellering og assimilering.
I bunnen av kulturen ligger religionen. Indianerne er dypt religiøse. De tilber Moder-jorden, jorden som nærer og huser, og som må bevares med alt som er på den. De har en umåtelig spirituell styrke som indirekte har preget den paraguayiske folkesjelen. De har et vakkert, nesten magisk syn på livet. De påtvinger aldri andre sin tro og sine meninger. Guaraníene er ekstremt gjestfrie, alt deres er ditt. og de vet å møte sine medmennesker, etablere en direkte kontakt basert på universelle menneskelige verdier. Disse trekkene er bevart i Paraguays halvt indianske folkekultur.
Guraraníenes dyptfølte religiøse riter er deres sikreste skanse mot kulturforfallet. I helgene samles de i hellig dans, hele natten. De drikker gjæret chicha, gudedrikken som gir en lett ekstase, de danser i store sirkler, synger arkaiske sanger med glemte ord, ledet av sjamanen med hans hellige gjenstander, fjærpynt og maracá-rytmer. De er ett og drikker av samme kilde, litt som nadverden hos oss. Det dannes en dyp nærhet dem i mellom og en fysisk nærhet til guddommen. Alle beveger seg rytmisk og jorden skjelver ..
Er det mange indianere igjen som lever tradisjonelt?
Nei, det er nå uhyre få som lever helt skogbasert. Det er bare en liten gruppe tilbake. Men fortsatt lever det 64.000 innfødte, fordelt på små og ofte atskilte og isolerte stammer, som dog bevarer viktige trekk i det tradisjonelle liv, og som i det minste deler av året har tilhold i skogen. Men de trues fra så mange hold, fra storgodsene som frister med arbeid, industrivarer og brennevin, fra skolene, som ikke er gode, og fra misjonen, som historisk har øvet stor skade på indianerne, både fysisk og kulturelt, fra jordløse fattigbønder og fra illegale brasilianske kolonister.
Hva galt har de arme misjonærene gjort?
Det er ikke misjonærene det er synd på. Misjonærene har vært svært aktive i Paraguay – det var jo et slags eldorado for oss. Misjonærene har tradisjonelt hatt et etnosentrisk utgangspunkt. Indianerne måtte forbedres og forfremmes til herligheten.
Vi hvite hadde alt, kultur og utdannelse, helse og penger. Dette skulle også indianerne få, etter det hvite forbildet. Selv hadde de jo liksom ingenting. Først de siste par tiår har misjonen gått i seg selv og forstått moderne begreper om menneskerettigheter, respekt for kultur, språk og religion.
Katolikker, protestanter og anglikanere har forlatt sin evangeliserende og undertrykkende misjon. Nå arbeider de mest med å gjenvinne skog for indianerne, forsvar av stammekultur, matprogrammer og helsetiltak. Deres misjon består nå mest av slike tiltak. Men både de tyske menonittene og New Tribe Mission holder fast ved den klassiske modellen: direkte og forsert evangelisering, med tvang, fundamentalistisk og fanatisk.
Det var ikke bare godseiere som dro på indianerjakt med gevær i hånd. Det gjorde også misjonærene, så sent som på åttitallet, de fanget indianere, samlet dem i konsentrasjonsleire, satte dem i arbeid og leste dem teksten, som Elie Wiesel påpeker i den boken du viste meg («Genocide in Paraguay»). New Tribe Misson har vært særlig aggressive.
Vil demokratiet nå bedre indianernes kår?
Vi står nå midt i overgangstiden, men det er slett ikke sikkert at demokratiet seirer. Selv er jeg pessimist. Transisjonen ble motvillig påbegynt ovenfra, etter ytre og indre press mot myndighetene. Både hæren og jordeierne har fått mer enn nok demokrati allerede. Uten jordreform bærer det mot en sosial eksplosjon. Jeg frykter både revolusjon og militærkupp. Og i de store strider forsvinner de små – indianerne. Vi gjør nok klokest i å fortsette som nå, og ikke vente oss for meget av demokratiet, sier pater José Zanardini med et mildt anstrøk av aldrende sekstiåtter i stemmen.
Etterord: Hele dette oppbyggelige intervjuet forsvant på mystisk vis inn i Arbeiderbladets uransakelige arkiv for godt, så jeg har måttet støtte meg på håndskrevne notater her. Jeg var invitert til et møte inne i jungelen for å møte de skogsindianerne, men jeg måtte avlyse på grunn av mer presserende oppgaver. Bildene jeg tok av pateren i hans kontor gikk samme veien, og det eneste håndfaste jeg har igjen fra dette viktige møtet, er to autentiske indianerbuer som Zanardini forærte meg fra jungelen, som de innfødte bruker til å skyte fugl i flukten. Dem har jeg hatt stor glede av sammen med min venn bueskytteren Sverre Jensen. Han lager sine egne langbuer og sine egne fjærpiler, men mine buer skyter lengst.
Grok oppsummerer i dag utviklingen siden 1994 slik: «Urfolkene har vokst i antall og bevissthet [mye pga. bedre tellemetoder], men sliter med marginalisering, landtap og overgang fra tradisjonelt til moderne liv. Skogbaserte grupper som Aché (1800-2000 individer) og andre i øst holder fortsatt sterke bånd til skogen, men lever under press. Utdanning og helse er utfordringer, og det er stor fattigdom».
Litteratur: Richard Arens, 1976, med etterord av Elie Wiesel: Genocide in Paraguay. Temple University Press, Philadelphia, University of California.
Grok: «Boken dokumenterer og belyser de systematiske overgrepene, forfølgelsen og utryddelsen av Aché-folket (en urfolksgruppe) i det østlige Paraguay under diktaturet til Alfredo Stroessner.»
Hvem var José Zanardini? Google AI: «Fader José (Giuseppe) Zanardini (1942–2026) var en sentral italienskfødt salesianermunk, antropolog og lingvist. Han bodde og arbeidet i Paraguay fra 1978 og frem til sin død. Zanardini var en av landets fremste forsvarere av urfolks rettigheter og en pioner innen studiet av urfolkskulturer.
Hvem var José Zanardini?
- Bakgrunn: Han ble født i Brescia i Italia og utdannet seg først til ingeniør i Milano. Senere studerte han filosofi, teologi og tok en doktorgrad i sosialantropologi i England. [1]
- Ankomst i Paraguay: Salesianerordenen sendte ham til Paraguay i 1978—bare to år etter at Richard Arens’ bok Genocide in Paraguay (som du spurte om i forrige melding) kom ut og rettet verdens søkelys mot Stroessner-diktaturets overgrep. [1]
- Arbeid i felten: Zanardini slo seg ned i den tørre Gran Chaco-regionen. Der levde han i mange år sammen med Ayoreo-folket, lærte språket deres og dokumenterte deres kultur. [1, 2]
Akademisk og institusjonell betydning i Asunción
Zanardini brukte hovedstaden Asunción som sin base for vitenskapelig og institusjonelt arbeid:
- Forskningsleder: Han ledet Senteret for antropologiske studier (CEADUC) ved det katolske universitetet i Asunción i over 20 år. [1]
- Tidsskriftredaktør: Han var mangeårig redaktør for det prestisjetunge fagtidsskriftet Suplemento Antropológico. [1]
- Utdanning og språk: Han kjempet for tospråklig utdanning (spansk/guaraní og urfolksspråk) og ledet den nasjonale bilingvisme-kommisjonen i det paraguayanske utdanningsdepartementet. [1]
- Anerkjennelse: For sin utrettelige innsats for landets minoriteter ble han tildelt høye æresbevisninger fra den paraguayanske kongressen og ble innvalgt i landets historie- og språkakademier. [1, 2]
Forbindelsen til urfolksforfølgelsen
Selv om Zanardini primært arbeidet med Ayoreo-folket og andre grupper i Chaco, var hele hans livsverk i Paraguay en direkte forlengelse av den kampen som boken Genocide in Paraguay startet. Da han kom til landet i 1978, sto landets urfolk overfor akutt assimilering, land-rov og kulturell utslettelse under Stroessner-regimet. Zanardini bidro sterkt til å endre den katolske kirkens rolle i landet—fra å handle om tvangskonvertering til å handle om dyp respekt, dokumentasjon og bevaring av urfolks autonomi og åndelighet. [1, 2, 3]
