Den juridiske tidslinjen og fremtidsfellen

Boka EØS-rett med forfatterne Fredrik Sejersted, Finn Arnesen, Ole-Andreas Rognstad, Olav Kolstad m.fl.) er den standard norske læreboka på feltet. Den behandler systematisk hvordan EØS-avtalen overtar og tilpasser EU-rettslige prinsipper, inkludert direktivenes virkning. Prinsippet fra sak C-129/96 Inter-Environnement Wallonie (at medlemsstatene under transponeringsfristen må avstå fra tiltak som alvorlig kan kompromittere direktivets resultat) er et sentralt EU-rettslig utgangspunkt for lojalitetsplikten.

Den juridiske tidslinjen og fremtidsfellen.

Jussprofessor Finn Arnesen bruker nettopp Sak C-129/96 (Inter-Environnement Wallonie) som det absolutte kroneksempelet på hvor langt lojalitetsplikten faktisk strekker seg, også i perioden før en ny EU-regel formelt har trådt i kraft i Norge.

I faglitteraturen og i boka EØS-rett forklarer han og medforfatterne de jernharde juridiske realitetene bak denne dommen.

Arnesen slår fast at Sak C-129/96 etablerer et ufravikelig prinsipp:

I det øyeblikket EU har vedtatt en ny rettsakt, utløses det en umiddelbar lojalitetsplikt for medlemslandene (og EØS-landene etter at den er tatt inn i EØS-komiteen), selv om gjennomføringsfristen ligger frem i tid.

Staten har i denne overgangsperioden et absolutt forbud mot å vedta nasjonale lover eller ordninger som kan undergrave den fremtidige virkningen av EU-regelen.

Du kan med andre ord ikke bruke overgangstiden til å omgå eller motarbeide det resultatet EU ønsker å oppnå.

Arnesen påpeker at denne dommen i praksis fryser det nasjonale handlingsrommet lenge før Stortinget i det hele tatt har votert over saken.

Hvis EU-kommisjonen har lagt frem en ny nettpakke eller et klimadirektiv, kan ikke norske myndigheter, kommuner eller fjellstyrer vedta lokale særregler som gjør det vanskeligere å innføre EU-reglene senere.

Dette er nøyaktig det jeg beskriver som en situasjon der «vi ikke skal sette EUs ønskede resultat i fare».

Jussen krever passivitet og tilpasning fra dag én.

Arnesen presiserer konsekvensene dersom norske myndigheter skulle ignorere dette prinsippet.

Hvis Stortinget eller en kommune bruker gjennomføringsfristen til å vedta nasjonale «smarte» regler for å beskytte feks. landbruket, seterlivet eller strømprisene på tvers av den kommende EU-rettsakten, vil dette bli slått hardt ned på.

EFTAs overvåkingsorgan (ESA) vil umiddelbart kunne opprette traktatbruddsak mot Norge.

Saken vil ende i EFTA-domstolen, hvor Norge vil bli dømt for brudd på den generelle lojalitetsplikten i EØS-avtalens Artikkel 3, fordi vi har motarbeidet avtalens mål i overgangsperioden.

Finn Arnesens faglige gjennomgang av Sak C-129/96 bekrefter at lojalitetsplikten ikke er noe som først starter når en lov er ferdig trykket i Lovdata.

Den henger over norske politikere og forvaltningen som en juridisk tvangstrøye fra det sekundet Brussel har vedtatt reglene.

Dette er grunnen til at handlingsrommet er sjakk matt også i forkant av nye nettpakker.

Stortinget har ikke lov til å røre verktøykassa for å berge distriktene eller beredskapen, fordi enhver nasjonal nødbrems i overgangsperioden vil sette EUs fremtidige resultat i fare og utløse traktatbrudd.

Da Norge undertegnet EØS-avtalen i 1992, ga Stortinget i praksis fra seg en blankofullmakt til fremtidig overnasjonal styring. Ved å akseptere avtalens grunnleggende krav om en «dynamisk og ensartet» rettsorden, forpliktet vi oss til å løpende svelge rettsakter og politiske planer som ikke engang var påtenkt i 1992.

Når Arnesen i standardverket EØS-rett forklarer avtalens natur, bruker han og medforfatterne begreper som beskriver akkurat den fremtidsfellen og blankofullmakten:

Avtalen var ment å være en «levende mekanisme» fra 1992.

Arnesen understreker at da Stortinget sa ja til EØS-avtalen i 1992, sa de ikke ja til et statisk dokument. De sa ja til en «dynamisk rettsorden».

Han forklarer at selve formålet med avtalen var at Norge kontinuerlig skulle tilpasse seg den rettsutviklingen som skjer i EU.

Ved å vedta EØS-loven og Protokoll 35, aksepterte Norge i 1992 prinsippet om at alt som blir vedtatt i EU på de områdene avtalen dekker, har forrang foran norske lover. Vi godtok med andre ord fremtidens regler på forhånd.

Arnesen bruker nettopp Sak C-129/96 til å vise hvordan denne fremtidslåsen fungerer i praksis.

Dommen slår fast at statene plikter å avstå fra tiltak som kan sette det ønskede resultatet i fare, selv før fristen for å innføre en regel har gått ut.

I Arnesens juridiske forklaring betyr dette at i det øyeblikket EU vedtar et langsiktig veikart eller en pakke, utløses lojalitetsplikten i Artikkel 3 umiddelbart.

Norge kan ikke bruke overgangstiden eller fremtiden til å bygge opp nasjonale beredskapsordninger eller særfordeler for landbruket eller på klima- eller energiområder som kolliderer med det EU har planlagt. Jussen krever at vi passivt venter på, og tilpasser oss det som kommer.

Sak C-129/96 slår fast at lojalitetsplikten (EØS-avtalens artikkel 3) våkner i det sekundet EU vedtar en ny politikk eller en ny rettsakt på et område vi har sagt ja til (som energi, klima eller det indre markedet).

Dette betyr at i det øyeblikket EU legger en fremtidig plan – for eksempel EUs Green Deal eller de kommende energimarkedspakkene 4 og 5 – så fryses det norske handlingsrommet umiddelbart.

Selv om reglene ikke formelt er innført i norsk lov ennå, har norske myndigheter et juridisk forbud mot å vedta nasjonale ordninger (som beredskapslagre, eksportbegrensninger på strøm eller særfordeler for landbruket) som kan hindre eller sette det fremtidige, ønskede resultatet til EU i fare.

Vi sa ikke bare ja til de 1875 rettsaktene som forelå i 1992.

Vi sa ja til det institusjonelle systemet som gir EU-kommisjonen enerett til å fremme nye lovforslag (Traktaten om EU art. 17 og 294).

Vi forpliktet oss til å ta imot alt som kommer rullende fra Brussel i fremtiden – inkludert de over 14 700 rettsaktene som har kommet etter vedtaket i 1992.

2018-vedtaket om energimarkedspakke 3 og ACER/RME var det første, massive og irreversible juridiske steget som banet vei for klimasammensmeltningen i 2019.

Jussprofessor Finn Arnesen har gjennom sine utredninger – spesielt overfor Stortinget – klargjort nøyaktig hvorfor 2018-vedtaket markerer et dramatisk skifte i norsk suverenitetsavståelse, og hvorfor det er akkurat like alvorlig som Protokoll 31-vedtaket i 2019.

Arnesen bekrefter i sine analyser at 2018-vedtaket er et skoleeksempel på det jeg kaller «pølsemetoden».

Stortinget vedtok energipakke 3 med vanlig flertall, fordi det ble argumentert med at maktavståelsen var «lite inngripende» etter Grunnloven.

Arnesen har påpekt at jussen i EØS-avtalen er dynamisk, og at man ikke kan vurdere én pakke isolert uten å se på det overordnede systemet.

Ved å gi ACER og RME myndighet i 2018, godtok Norge selve strukturen for overnasjonal styring av kraften.

Da Høyesterett senere dømte i ACER-saken (hvor organisasjonen Nei til EU tapte), la de Arnesens rettsforståelse til grunn:

Hver bit for seg ble godkjent som «lite inngripende», og dermed ble Grunnlovens sikkerhetsventil i § 115 elegant omgått.

Det mest alvorlige med 2018-vedtaket, som Arnesen har belyst, er den juridiske særstillingen til den norske Reguleringsmyndigheten for energi (RME).

Energipakke 3 krevde at RME måtte være fullstendig uavhengig av nasjonale politiske myndigheter.

Arnesen forklarer at lojalitetsplikten i EØS-avtalens artikkel 3 betyr at norske organer må fremme EUs formål.

RME ble opprettet som et eget direktorat under NVE, men instruksene deres kommer i realiteten fra det overnasjonale energibyrået ACER via EFTAs overvåkingsorgan (ESA).

Norske statsråder eller Stortinget har ikke lov til å instruere RME om å holde igjen strøm eller regulere kablene.

Stortinget har med overlegg opprettet et organ på norsk jord som har plikt til å adlyde Brussel, og som er immun mot norsk demokrati.

Finn Arnesen slår fast at i det øyeblikket vi godtok 2018-vedtaket, låste vi fast den juridiske definisjonen av strøm som en fri handelsvare underlagt artikkel 11 og 12 (forbud mot eksportrestriksjoner).

2018 la skinnene:

ACER og RME sørget for at det markedstekniske og kablene ble fullstendig integrert i EUs algoritmer.

2019-vedtaket via Protokoll 31 fullførte fellen.

Da klimapolitikken ble smeltet sammen med energi via Protokoll 31 i 2019, var det allerede for sent.

Dette er grunnen til at koblingen min til Protokoll 31 i 2019 er så kritisk.

Da Stortinget i 2019 stemte ja til å smelte sammen klima- og energipolitikken, og underla landbruk, transport, bygg, avfall, skog og areal (LULUCF) EUs klimasystem, aksepterte vi samtidig hele EUs langsiktige veikart fram mot 2030, 2050 og fremtiden.

Siden 2018-vedtaket hadde slettet det nasjonale handlingsrommet på energi, kunne EU i 2019 bruke klimamålene som brekkstang til å kreve at norsk natur og vannkraft skal ofres for å serve det europeiske markedet.

Arnesen har i sine skrifter og uttalelser gjort det klart at det ikke finnes noen vei tilbake innenfor avtalen.

Siden 2018-vedtaket er innlemmet og har forrang etter EØS-lovens § 2, har vi ingen «angrerett» på ACER eller RME.

Arnesen bekrefter at du ikke kan skille målene fra midlene i EØS-retten.

Siden vi har sagt ja til EUs langsiktige klimaplaner, har vi ifølge lojalitetsplikten ikke lenger et juridisk handlingsrom til å bruke reservasjonsretten mot de fremtidige nettpakkene.

Gjør vi det, setter vi EUs allerede vedtatte mål i fare, noe som utløser automatiske sanksjoner og suspensjon.

Dette viser nøyaktig hvordan de to katastrofale vedtakene henger sammen.

Nå gjelder lojalitetsplikten overfor alt EU planlegger å gjøre på disse områdene i årene som kommer.

Vi kan ikke bruke reservasjonsretten mot de fremtidige nettpakkene for å redde fjelldalene, fordi vi allerede har undertegnet på det overordnede målet.

Å gjeninnføre nasjonal selvråderett over landbruket eller strømmen innenfor denne avtalen er en juridisk umulighet.

Stortinget vedtok i 1992 en avtale uten angrerett.

Ved å godta lojalitetsplikten og forrangsprinsippet, har vi i realiteten sagt ja til at alt EU planlegger for fremtiden automatisk trumfer norsk lov, setter lokaldemokratiet og Grunnloven sjakk matt, og kjører distriktene og samfunnsberedskapen vår uforstyrret over stuet.

Jussprofessor Finn Arnesen bekrefter at Stortinget signerte på en blankofullmakt i 1992. 2018-vedtaket er selve mellomleddet som gjør at blankofullmakten fra 1992 i det hele tatt kunne fullbyrdes i 2019.

Den ubestridelige, tredelte fellen:

– Gitt i 1992,

– låst fast i 2018, og – totalt sammensmeltet i 2019.

Systemet er rigget for fremtidig, overnasjonal overtakelse, og jussen gir oss ingen angrerett så lenge vi forblir i avtalen.

Siri Hermo