Norge og leiesoldatselskapene

0
Private militære kontraktører eller leiesoldater i aksjon. Shutterstock.

Skal man skjønne noe av utenrikspolitikken til Jens Stoltenberg og Erna Solberg kommer man ikke utenom Stortingsmelding 15 (2008–2009). Den har tittelen Interesser, ansvar og muligheter Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, og er sannsynligvis det viktigste programdokumentet den rødgrønne regjeringa til Jens Stoltenberg etterlot seg. Dette er globaliseringsdokumentet framfor noe i nyere norsk utenrikspolitikk. Første kapittel har da også tittelen Globaliseringen utvider norske interesser.

Vi har kalt denne meldinga et Styringsdokument for norsk imperialisme.

Dokumentet tar for seg område etter område der Norge skal utnytte globaliseringa til landets angivelige fordel, og særlig er det interessant å se på hvordan regjeringa Stoltenberg la føringer for kombinasjonen av det man i USA kaller «soft power», og som de rødgrønne kalte «idealpolitikk», – og militærmakt:

Globalisering innebæ­rer at Norges samfunnsinteresser utvides i retning av det tradisjonelle idealpolitiske feltet som der­ med vokser i betydning. De delene av utenrikspoli­tikken som normalt har vært assosiert med ideal­ politikk blir nødvendige virkemidler og kompe­tanse for å fremme norske samfunnsinteresser. Eller for å si det spisset: Kompetanse innenfor utviklingspolitikk eller internasjonal institusjonsut­vikling blir nyttig realpolitisk, mens militær innsats også kan få en viktig idealpolitisk dimensjon. (vår uth., red.)

Mindre enn tre år etter at dette ble skrevet, vedtok den rødgrønne regjeringa å stille Norge i spissen for den krigen som skulle komme til å ødelegge Libya som stat og dernest bevilge milliarder av norske skattekroner til regimeskiftekrigen mot Syria. Samtidig med at Jens Stoltenberg sto på Rådhusplassen i Oslo og talte om toleranse og kjærlighet, deltok Norge i første rekke i å bombe Libya i stumper og stykker.

NGOene inkorporeres i den imperialistiske statens maktapparat

Vi har tidligere pekt på hvordan dette dokumentet inkorporerer NGOene i den norske statens imperialistiske system:

I Stortingsmelding 15 skriver regjeringa Stoltenberg:

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsam­lede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksi­mere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolu­sjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktø­renes evne til nettverksbygging og politisk påvir­kningsarbeid på tvers av grenser og aktører. (Vår uth., red.)

Dette er en svært presis beskrivelse av hvordan de såkalte bistandsorganisasjonene har fungert som en ytre etat for UD for å realisere Norges imperialistiske interesser. Dette gjelder ikke minst Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge, samt NORWAC og andre tilsvarende organisasjoner.

Se: Terje Tvedt: Kriger, nye eliter, og det internasjonale gjennombruddet. Et historisk perspektiv.

Norge og leiesoldatselskapene

Men vi må stadig vende tilbake til Stortingsmeling 15 fordi den er så programmatisk og har lagt så mange føringer for den utensrikspolitikken som både Stoltenberg og Solberg har fulgt siden den ble publisert. Her vil vi ta fram et felt vi ikke har nevnt før, nemlig Norges forhold til «de private sikkerhetsorganisasjonene» som det heter departementalt, eller leiesoldatfirmene, som det i virkeligheten dreier seg om. Vi siterer fra side 79–80:

Videre er også private sikkerhetsorganisasjo­ner kommet på banen som en ny type aktør på den sikkerhetspolitiske arenaen. Felles for sistnevnte er at de tilbyr tjenester som tidligere har blitt utført av nasjonale militærstyrker. Markedet for denne typen aktører vokser raskt. Det er for eksempel knapt en ambassade eller bistandsaktør i Irak som ikke benytter seg av deres tjenester. De har tilpas­set seg dagens internasjonale sikkerhetsbehov med hensyn til terrorisme og næringslivsaktivitet i ustabile regioner. De er også hyppig brukt i mili­tære oppdrag på Balkan og i Irak og Afghanistan. Deres oppdragsgivere er både regjeringer, private selskaper, humanitære aktører og frivillige organi­sasjoner, media og FN.

Kumulativt begynner private sikkerhetsselska­per å bli en betydelig størrelse. Selv om de ikke utfordrer regjeringers maktmonopol per se (de rekrutteres og lønnes for å styrke det), reiser deres framvekst mange spørsmål. Straffeimmuni­tet, menneskerettigheter, suverenitet og ansvarlig­het med hensyn til overgrep mot sivilbefolkningen er gjengangere. Dette gjelder spesielt i mer luk­kede land, hvor rettslig, statlig eller sivil kontroll er fraværende, og hvor media heller ikke setter overgrep på dagsordenen. Det hevdes likevel som et positivt trekk at de er økonomisk effektive. De utfordrer FN der verdensorganisasjonen mangler evne til å stoppe vold, folkemord og borgerkriger. (Vår uth. red.)

Legg merke til den ambivalent/positive omtalen. Leiesoldatfirmaene har «straffeimmunitet» og «reiser mange spørsmål», slik som «menneskerettigheter, suverenitet og ansvarlig­het med hensyn til overgrep mot sivilbefolkningen». Men de er «økonomisk effektive» og de «utfordrer FN» når det gjelder «å stoppe vold, folkemord og borgerkriger«

Det vi snakker om her er selskaper av typen Blackwater aka Xe Services og Academi aka Constellis Holdings.

«Vi drar dit andre ikke vil dra og gjør det andre ikke vil gjøre,» reklamerer Constellis. Det er antakelig sant.

Constellis presenterer seg slik:

The Constellis family of companies has grown to include a global team of industry leaders including Triple Canopy, Olive Group and The Development Initiative, as well as legacy companies Centerra, ACADEMI, AMK9, OMNIPLEX, Strategic Social and Edinburgh International. Today, Constellis is the largest and most diverse non-financial risk management company in the United States, offering turn-key solutions to address our customers’ most complex challenges wherever we are needed around the world.

Stortingsmelding 15 må leses som at Norge ikke bare aksepterer denne typen firmaer, men også er med på å bruke dem, vel vitende om hva de holder på med. Blackwater og dens mange avleggere og avatarer er mest beryktet, men det mektigste av dem alle er G4S. Fram til 2019 hadde Oljefondet en stor eierandel i selskapet, men har siden solgt mesteparten «av etiske grunner». (Største eier i G4S er Credit Suisse og Oljefondet er tredje største eier der, foran Vanguard og BlackRock.)

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.