Vi er på vei inn i ei energikrise vi ikke aner rekkevidden av.
Av Tor Olav Steine.
I disse Coronatider er ordene Corona eller COVID-19 og SMITTE dominerende i alle nyhetssendinger, ikke bare her hjemme, men også utenlands. I virkeligheten finnes det også noe annet, av solid elefantformat, som vi hører veldig lite direkte om. Men indirekte får vi likevel høre mye om også dette om man følger nøye med.
La oss først se på IEA, Det Internasjonale Energibyrået, som har følgende formål (www.iea.org):
Byrået ble ble opprettet etter oljekrisen i 1974 for å hjelpe med å koordinere en felles reaksjon på vesentlige mangler på tilgangen på olje. Senere er all annen energi inkludert i byråets arbeidsfelt, inklusive gass, fornybar energi, elektrisitet, energi effektivitet, osv. Oppdragsgiveren er OECD landene (https://www.oecd.org/), som stort sett omfatter alle vestlige demokratier.
Norge er selvsagt med i OECD, og man søker også å utvide medlemsmassen med såkalte partnerland.
IEA, med sine 425 ansatte, er utvilsomt det mest kompetente organet på sitt felt, og har som formål å sørge for at vi er godt orientert om fremtidsutsiktene på energifronten. I de senere årene har byrået også engasjert seg i spørsmålet om å erstatte olje og gass («fossile brennstoffer») med fornybar energi, og har hengt seg på bølgen om å redusere utslippene av CO2, som skal være så skadelig for oss. Co2 er som kjent et biprodukt av at fossile brennstoffer forbrukes, altså handler begrensing av utslippene egentlig om å begrense bruken av olje og gass.
IEAs leder, Fatih Birol, besøker Norge jevnlig for å orientere den norske regjeringen og oljebransjen. En skal lytte til alt som kommer derfra, for et mer offisielt organ for å forstå verdens energisituasjon skal man lete lenge etter. Nå er han tilsynelatende blitt mer moteriktig, og ønsker mer satsing på CO2 rensing. Det skal likevel ikke herske noen tvil om at regjeringen kjenner til EIAs hovedbudskap: tilstanden på energifronten i årene fremover.
IEA utgir rapporten «World Energy Outlook» (WEO), i november hvert år. Da Birol var her for å lansere rapporten sist, spådde han en markant nedgang i etterspørselen etter fossil energi, men oppfordret likevel Norge til å fortsette olje og gassproduksjonen for fullt. Hvorfor? Fordi verden trenger det.
Mer spesifikt grunnlag finner man i de før nevnte WEO rapportene: en klar spådom om at fossilalderen er på hell:
Før vi går inn på detaljene i figuren, la oss fastslå at på verdensbasis forbrukes det ca. 90 millioner fat olje og gass (omregnet til oljeekvivalenter) pr dag. For å sette tallet i perspektiv, tenk deg at 90 millioner fat legges etter hverandre som et tog av oljefat. Da ville toget rekke rundt ekvator (40.000km) ca. TO ganger.
Og dette er forbruket HVER DAG. Selvsagt leveres ikke all olje og gass på fat. Oljetankere og rørledninger står for det meste, og siden dette må fraktes over lange og risikable strekninger gjennom flere land ligger det an til konflikter.
Nedgangen i forventet produksjon av olje ble i 2016 versjonen av WEO antydet på anonym plass som tilsvarende Iraks oljeproduksjon hver 2.år, altså ca 4-5 millioner fat pr dag reduksjon hvert annet år. I løpet av 10 år tilsvarer dette rundt 20 millioner fat nedgang pr dag, eller 20% av verdens daglige forbruk. Det er intet mindre enn dramatisk.
Kommentarene til figuren ovenfor inkluderer denne:
«We estimate that around 16 billion barrels of new conventional crude oil resources would need to be approved each year between now and 2025 to avoid any potential “mismatch” between supply and demand. However, the average annual level of new resources approved in the three years since the oil price fall in 2014 was around 8 billion barrels (approvals picked up slightly in 2017, but still remained well below the levels seen in the early 2010s). The level of conventional crude oil approvals therefore needs to double if there is to be a smooth matching between supply and demand.»
Grafen viser også at selv med en klar reduksjon i forbruket av energi til det som kan kalles bærekraftig forbruk, vil gapet mellom behov og leveringsevne være betydelig, allerede i 2025 antydes det 34 millioner fat underdekning pr dag. Merk at det ikke er snakk om hvor mye olje som finnes latent i bakken eller under havbunnen, det er snakk om hva som kan LEVERES til forbruker. Olje i bakken hjelper ikke om den ikke kan pumpes opp, raffineres, og leveres, og utbygging av slike felt tar gjerne minst ti år og koster milliardbeløp. Dessuten kan en glatt slå fast at de feltene som ennå ikke er i drift er betydelig vanskeligere og mer kostbare å få utnyttet enn de «gamle».
Tilsvarende tall finnes for gass (DnV). La oss se litt på EUs behov for gass til å drive hjemmeforsyning, industri, elektrisk kraftproduksjon, osv.
Da forstår man kanskje litt mer om Europas avhengighet på kort sikt av Norge og Russland som de største leverandørene av energi til EU landene og UK. Leveranser av gass som LNG (Liquid Natural Gas) er betydelig mer kostnadskrevende, siden gassen må fryses ned til den blir flytende, og fraktes i den tilstanden med båt til forbruker før den atter kan distribueres som gass. Det var ikke uten grunn at Norsk Hydro la sin nye aluminiumsfabrikk til Qatar, rett ved deres enorme gassfelt. Det er lettere å frakte råmaterialet dit enn å frakte gass til en fabrikk nær råvarene. Den skisserte økningen av LNG leveranser kan nok synes å være ønsketenkning, men det illustrerer i hvert fall behovet.
Samtidig kan vi jo minne hverandre om hvor forsvinnende liten andel av biler som selges på verdensbasis med elektrisk drift. Det totale antall biler som selges årlig skal være 70 millioner biler, hvorav rundt 2% er elbiler. Det totale antallet biler, lastebiler og annet rullende materiell på verdensbasis anta å være rundt 1,4 milliarder eksemplarer, og der utgjør elbiler en mye mindre andel. Dette skal endre seg drastisk fra og med nå (DnV).
I tillegg til rullende materiell utgjør industri og hjemmeforbruk betydelige energiforbrukere, slik at kort sagt alt vi bygger vår velstand på vil lide under en reduksjon i tilgangen på energi i fremtiden. Omtrent slik fortoner tilgangen på energi seg, ifølge samme DnV rapport.
Energienheten er her erstattet med EJ, eller ExaJoule, en rimelig stor energienhet (1 EJ = 1018 Joule).
Her kan vi merke oss at…
- Vi må forvente oss en storstilet utbygging av vind og solenergi fra nå av.
- Droppet i energibehov på omtrent 8% på verdensbasis som en følge av Corona pandemien i 2020 spås å forbli permanent eller kanskje øke. Det samme droppet har ført til mindre energibehov, slik at prisøkning på energi er unngått i denne omgang, men leveranseevnen økes ikke.
Vi står med andre ord foran betydelige omlegginger av energitilgangen og typer av energi som blir tilgjengelige i årtiene som kommer, og det starter NÅ.
Det finnes nok av kritiske røster som mener dette ikke vil skje. «Tilgang og etterspørsel regulerer prisen på olje og gass, og den er jo konstant». Andre hevder at «det finnes nok av olje igjen å hente opp i flere hundre år enda, så det er ingen fare, det finnes nok olje og gass «. «Vi kan bare bygge vindmøller, hente opp jordvarme eller satse på Thorium…osv.».
Selvsagt kan alternative energikilder bidra til å fylle opp gapet i energitilbud kontra etterspørsel, men tenk deg 90 millioner oljefat fulle av billig og særdeles kompakt energi som skal erstattes på noen få år med noe av dette – hver dag. Det skal ikke mye til for å se at denne ligningen ikke går opp.
Kanskje IEA gir oss feilinformasjon? Jeg tror ikke det, men det skal sies at informasjonen ikke er lett tilgjengelig, og nyhetsmediene viser liten interesse for å opplyse oss om saken.
Denne delen av to stopper her. Jeg ønsker bare å fastslå hva vi står overfor, og som utvilsomt er den aller største elefanten i det offentlige rom. Informasjonen er åpen og tilgjengelig for alle som kan lese.
Neste artikkel vil handle om konsekvenser hjemme og ute.
Tor Olav Steine
Sandvika, Bærum, desember 2020.