Dommeren i fokus

1
Geir Sundet

Av Geir Sundet.

Å gifte seg er en personlig og til dels privat affære. Jeg er usikker på om et bryllup kan kobles sammen med uttrykket «å skremme djevelen på flat mark» men her kommer i alle fall en mulighet.

1975 var året den bitre Hammerverkkonflikten startet i Stavanger, og 7. oktober starta forhandlingene i Stavanger byrett. Vi hadde venta på denne rettsaka i over et halvt år. Ni mann hadde gått arbeidsledig hele tida, bare avbrutt av noen enkeltoppdrag der hele gjengen malte ei blokk i et borettslag, eller jobba med å brenne gamle, kasserte stålkonstruksjoner ned i passelige biter for å kunne mates inn i smelteovnen på Aducerverket i Sandnes. Disse oppdraga ga penger i streikekassa. Vi fikk verken streikebidrag eller arbeidsledighetstrygd. Likevel klarte vi oss, for det var organisert innsamling over hele landet slik at vi beholdt lønnsnivået fra Hammerverket – med god margin. Oppdraga ga også en vidunderlig avveksling fra stresset på aksjonskontoret hvor hele gjengen satt fra morgen til kveld. Med unntak av de av oss som eventuelt var invitert til møter rundt forbi i hele Norge. 

På den private fronten var jeg forelska. Forholdet hadde starta noen måneder før konflikten, og forelskelsen blei mer intens ettersom arbeidskonflikten utvikla seg. Men de gode følelsene måtte hele tida slåss om plass med den intense virkninga av kavet fra konflikten.

Før rettsaka starta var bryllupsdato bestemt. Vi ville vente til rettsaka var over. Selve rettsforhandlingene var beregna å vare ei uke. Så var det vanlig med ei til to uker hvor dommeren skreiv dommen. Vi ønska ikke å gifte oss midt i oppstyret som kunne forventes etter domsavsigelsen. Det var varsla demonstrasjonstog flere steder i landet hvis vi tapte, og Telefonsentralmontørene og Heismontørene hadde varsla sympatiaksjoner.

Vi regna tre, fire, kanskje fem uker i tillegg til rettsforhandlingene og domsavsigelsen. Regna vi åtte uker fram i tid kom vi til 7. desember. Det var en søndag, så vi satsa på fredag den 12. desember. Et stille og rolig bryllup, etter rettsak, før jul.

Allerede første dag i retten forstod vi at denne dommeren, Owren, mildest talt var noe spesiell. Han satt og smilte og nikka til den sida av rettsalen hvor direktør Berner, hans frue og disponent Hauge satt, mens han avbrøyt, retta på og var plagsom mot oss og våre vitner. Da overingeniør Ørretsland nesten fikk sammenbrudd, stotra, svetta, og med bedende øyne så etter hjelp fra direktøren, fikk vi mentale bilder av en punchdrunk bokser som hang i tauene, mens direktør, disponent og dommer sto rundt og vifta med håndkle. Det blei tilslutt så ille at vår advokat Haakon Helle leverte en skriftlig klage på dommeren.*

Dommeren i fokus var overskrifta på første side av Rogalands avis. Skulle de endelig begynne å skrive fra vår vinkel? Avisa som var styrt av arbeiderpartiet hadde vært i mot oss fra uke to, da lederen Ingen vei å gå slo fast at «det er ingen tvil om at bedriften har loven på sin side i denne saken.» Journalisten og fotografen som hadde hatt saka mens sit-down streika pågikk den først uka, og beskrevet ting slik de var, når det skjedde, skikkelig journalistikk, var blitt tatt av saka og satt på andre oppdrag. Etter det var det partilinja til arbeiderpartiet som gjaldt. Og de synes det var ok at bedrifter sparka kommunister, og likte slett ikke at arbeidere la ned arbeidet i protest mot slikt.

Men det var verken dommer Owren eller rettsaka overskrifta handla om, det var dommeren i kampen på stadion kvelden før, hvor Viking spilte 1-1 mot Lillestrøm. De fleste av oss hadde vært der, i et forsøk på å koble ut stresset fra rettsalen. Hammerverkarbeiderne hadde gjennom mange år opparbeida en fast plass i den ene svingen. Aksjonsleder Dreggevig var gammel fotballspiller, selv om det var på SIF, og ikke Viking han hadde vært kaptein.

Rettsaka tok to uker. Selve rettsforhandlingene blei oppsummert av fru Finnesand, kona til eldstemann blant Hammerverkarbeiderne, etter å ha fulgt saka på tilhørerbenken. «Jeg har lært mer på disse ukene enn i hele mitt liv opp til nå. Jeg har aldri trodd på høyere makter, men hvis jeg skulle begynne å tro på noe, måtte det være på advokat Helle».

To uker seinere var dommen ikke falt. Heller ikke etter tre. Folk begynte å bli urolige, hva skjer? Streikstøttekomiteer fra hele landet ringte aksjonskontoret, kjellerstua til Tore Abrahamsen, truckfører som opprinnelig kom fra Vennesla.

Heller ikke etter fire uker kom dommen på bordet. Den femte uka gikk, og den sjette. Nå nærma Owren seg norgesrekord, hvis noe slikt eksisterte i denne disiplinen.

I ettertid veit vi veldig godt hva som skjedde, for vi snakka med domsmann Trygve Rasmussen. Dommeren måtte forholde seg til to legdommere. Den ene, avdelingssjef på sosialkontoret fra Kristelig folkeparti, godtok nikkende alt Owren sa. Rasmussen derimot, med fortid i NKP og et langt liv som industriarbeider, mente vi hadde rett på alle punkt. Jeg var usaklig oppsagt, Norsk Hammerverk måtte ta oss inn igjen, alle ni. Og det fant ikke Owren seg i.** Så han presset, presset og fortsatte å presse. I uke etter uke etter uke etter uke. Dommen skulle være enstemmig, bedriften skulle få rett på alle punkt, og vi skulle tape.

Vi nærma oss stadig datoen for bryllup, og bestemte oss for en nedstrippa versjon. Oss to, hver vår forlover med ektefelle.

Om morgenen fredag 12. desember hadde dommen enda ikke falt. Vi hadde time hos byfogden klokka 13, og skulle gifte oss, uansett, midt i stormens øye.

Det eneste jeg husker fra selve vielsen er at kjæresten min ettertrykkelig satt dommerfullmektigen på plass da han ba henne undertegne ekteskapspapiret med sitt nye navn. Hun ga klar beskjed om at hun skulle vel for f…n ikke ha noe nytt navn! Kona mi nekter fremdeles i dag for at hun bannet, men jeg synes uansett det gjør historia bedre. Den unge dommerfullmektigen svarte i alle fall stotrende «nytt navn i juridisk forstand». Det godtok vi samstemt, for det vi til nå hadde sett på nært hold av juridisk forstand var relativt uforstandig.

Og verre skulle det bli. Både forlovere og deres ektefeller var aktivister i streikestøttearbeidet og kjente ansikt i det røde miljøet i Stavanger, med leder for streikestøttekomiteen Eldar Myhre, nå titulert som konserntillitsvalgt emeritus,*** som den mest profilerte. 

Byfogden holdt til oppover i etasjene i Stavanger tinghus. I det brudefølge etter vielsen går bortover den lange korridoren mot trappa, kommer plutselig byrettsdommeren opp den trappa vi skal ned, i enden av korridoren. Han kommer så rett mot oss. Vi ser av ansiktet hans at han oppdager oss. Ganglaget hans får noe stivt og mekanisk over seg. Vi fortsetter seks i bredda. Tida stopper opp.

Det kommer ikke til noen konfrontasjon. Byrettsdommer Sverre Owren, angivelig en venn av kongehuset, svinger av og går inn døra på sin venstre side. Vi går fram til døra, stopper, og ser at døra er merka Bøttekott.

Første virkedag etterpå, mandag den 15. desember falt dommen.

* «Ved avbrytelser og inngrep i høyesterettsadvokat Helles eksaminasjon av enkelte vitner, la administrator hindringer i veien for at retten kunne få umiddelbart inntrykk av vitneprovene. Under partsforklaringene fra de enkelte saksøkerne ga rettsformannen seg ut i polemikk med disse om forhold som er omtvistet i saken, og overfor saksøker Inge dreggevik uttalte han at parten ikke kunne gå videre i sin forklaring uten å godta de innsigelser som administrator hadde mot den. Ved dette engasjement fra rettsformannens side er sakens rette opplysninger vanskeliggjort og det er hos saksøker reist tvil om han har et uhildet syn på tvisten.»

** Industriarbeider Rasmussen har kommet til at «det må ha vært utenforliggende hensyn som har vært avgjørende for at Sundet ble sagt opp og har funnet at oppsigelsen av Sundet var usaklig og ulovlig». (s. 41). Han er ikke enig i at streiken var ulovlig, og kan. . «ikke finne at bedriftsledelsen . . hadde rettsgyldig grunnlag for å gå til avskjedigelse av de streikende.(s.54).
Fra dommen i byretten, gjengitt fra Hvitbok 2.

***Emeritus er en snobbetittel som ofte brukes av professorer når de er for gamle til å undervise. Emeritus er latin og betyr «uttjent». Det brukes for å betegne en person som er avgått fra visse stillinger. I Sverige, er emeritus en offisiell tittel som tildeles etter fortjeneste, mens i Norge er emeritustittelen ubeskyttet. Hurra for Eldar!

Kilder/fordypning

Tor Obrestad Stå På! Roman om en arbeidskonflikt. Rettsaka. Side 192 og utover.

Hvitbok 2 Utgitt av de oppsagte arbeiderne ved Norsk Hammerverk.

KampanjeStøtt oss

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


Kommentarer

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere