Valget i USA: Hårfint tap for Trump?

0
Illustrasjon: Shutterstock

Som kanskje noen har fått med seg er det gjennomført et presidentvalg i USA, og i motsetning til hva de «ledende mediene og ekspertene» sa på forhånd, ble det ikke noe skred til fordel for Joe Biden eller noe braknederlag for Donald Trump. I mange stater har det vært ganske få stemmer som har skilt de to kandidatene, men slik det ser ut om morgenen 5. oktober 2020, ser det ut til at Joe Biden drar i land en knapp seier. Trump taper terreng i de statene som har flest valgmenn og vinner terreng i de statene som har færrest valgmenn.

Det er varslet både krav om ny opptelling, påstander om valgfusk og krav om at Høyesterett intervenerer. Vi holder oss borte fra spekulasjoner om dette.

Hvis Joe Biden skulle vinne, så var det kandidaten til djupstaten og de største kapitalistiske korporasjonene som vant. Og de vil naturligvis bruke en slik seier for hva den er verdt. Nå kan de gjeninnføre Hillary Clintons utenrikspolitikk og kanskje Larry Fink og BlackRock kan ta over finansdepartementet, slik de var klare for allerede i 2016.

Les artikkel fra 2016: BlackRock vil ta kontrollen over Hillary Clintons finansdepartement

Blir det store endringer?

Alle valg av denne typen framstilles som skjebnevalg, slik at man kan få velgerne fram til urnene. Etter valgene glemmer man de samme velgerne og fortsetter stort sett som før. Noen punkter i Donald Trumps utenrikspolitikk kan kanskje bli revidert, men er det grunn til å forvente store endringer?

Trump lovte å trekke USA ut av «meningsløse og kostbare kriger» rundt om i verden, og rett skal være rett, i motsetning til fredsprisvinner Barack Obama har han ikke startet noen nye kriger. Men han har heller ikke gjennomført valgløftene sine. Han lovte å trekke USA ut av Syria, men snudde. Hvis Biden vinner, kan han fortsette å «holde på oljen», som Trump sa.

Donald Trump sa at han ville forbedre forholdet til Russland, men har tvert om fortsatt og utvidet sanksjonspolitikken. Han har innledet og skjerpet handelskrigen mot Kina og bidratt til å styrke alliansen mellom Russland og Kina – og Iran.

Vil Biden bryte med denne politikken? Lite trolig. En grunn til at Trump ikke kunne trekke USA helt ut av Syria var at han ikke fikk lov. Djupstaten snudde politikken trill rundt på kort tid. Med en eventuell Biden-administrasjon, vil de kunne befolke utenriks- og forsvarsdepartementet med så mange «kyllinghauker» og neocons de måtte ønske, og er det noe de liker, så er det krig.

Det alle disse overbetalte og uinteressante ekspertene og talehodene vanligvis ser bort fra er de grunnleggende materielle og maktpolitiske forholda. USA er verdens største militærmakt og imperialistmakt, uansett hvem som for øyeblikket sitter i Det ovale kontor. Eierne av våpenindustrien, energisektoren, merkevarene og mediene er akkurat de samme uansett president, og de vil følge og drive igjennom sine interesser, slik de alltid har gjort.

USAs problemer blir ikke borte

USA har en del store problemer som en ny administrasjon ikke vil komme utenom. Den brutale kampen med Kina om hvem som skal bli den dominerende økonomiske og industrielle makta i verden etter 2030 vil fortsette med full styrke.

Donald Trump brukte USAs antakelig kortvarige overskudd av olje og gass til å legge press på Europa og Tyskland for å få dem til å bryte forbindelsene med Russland. Det vil nok også en ny administrasjon ønske, men det er mer sannsynlig at frackingboomen i USA er på vei ned i solnedgangen, og at dette kortet i kortstokken derfor kan bli borte, eller miste sin verdi.

Trump svekket forholdet til Vest-Europa, men styrket forholdet til de østlige EU-landa. Tyskland har oppdaget at landet har andre strategiske interesser enn USA, og dette går ikke på retorikk, men på handelveier, industri og økonomi.

Djupstaten i USA har gjennom RAND Corp har lagt opp stridsplanen mot Russland. Det skjedde under Trump, og det er ingenting som tyder på at en Biden-administrasjon vil endre mye på dette.

RAND Corps stridsplan mot Russland er offentlig

USAs militære «tenketank» RAND Corporation har utarbeidet rapporten Extending Russia – Competing from Advantageous Ground som ble publisert i 2019. Hele rapporten kan lastes ned her. RAND legger ikke akkurat fingene i mellom.

Kapittel fire sier det i klartekst allerede i overskriftene. Se bare her:

Geopolitical Measures 
1: Provide Lethal Aid to Ukraine 
2: Increase Support to the Syrian Rebels
3: Promote Regime Change in Belarus
4: Exploit Tensions in the South Caucasus
5: Reduce Russian Influence in Central Asia
6: Challenge Russian Presence in Moldova

Dette ble altså skrevet i 2019 og som leserne vet lenge før både «opprøret» i Hviterussland og krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia. Så planene fantes allerede da. La oss gjennomgå noen av punktene:

Tiltak 1: Gi dødelig hjelp til Ukraina.

Det vil ikke være fred her. Den enkleste veien til fred er at Ukraina bare slutter å bombe utbryterrepublikkene Lugansk og Donetsk. Men for USA eksisterer de ikke, og man kan ikke slutte fred med folk som ikke eksisterer. Men du kan fortsette å drepe dem.

Tiltak 2: Øk støtten til de syriske opprørerne

Det pågår akkurat nå. Det bygges enda en amerikansk base i Syria. Og til tross for Trumps uttrykte ønske om å komme seg ut, er hans andre tweet «We keep the oil» sannheten, og oljen som blir piratprodusert under amerikansk vakthold går til Syrias fiender.

Tiltak 3: Fremme regimeskifte i Hviterussland.

Vestens kjæledegge er Svetlana Tikhanovskaya. Nylig holdt utenriksministrene i Canada, Estland, Latvia og Litauen et møte der de forsikret om sin støtte til Tikhanovskaya og opposisjonen. Hun talte allerede til FNs sikkerhetsråd i august, på invitasjon fra Estland.

Tiltak 4: Utnytt spenninger i Sør-Kaukasus

RAND Corp skriver:

USA kunne strekke Russland i Kaukasus på to måter. For det første kunne USA presse på for et nærmere forhold til NATO med Georgia og Aserbajdsjan, noe som sannsynligvis vil føre til at Russland styrker sin militære tilstedeværelse i Sør-Ossetia, Abkhazia, Armenia og Sør-Russland. Alternativt kan USA prøve å få Armenia til å bryte med Russland. Selv om de er en mangeårig russisk partner, har Armenia også utviklet bånd med Vesten: Det avgir soldater til NATO-ledede operasjoner i Afghanistan og er medlem av NATOs Partnerskap for fred, og det ble også nylig enige om å styrke sine politiske bånd med EU USA kan prøve å oppmuntre Armenia til å bevege seg fullt ut inn i NATOs sfære.

Den brutale krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia bidrar i høyeste grad til å skape problemer for Russland på sørflanken.

Hindre petroleumseksport og stoppe Nord Stream 2

Kapittel tre i RANDs dokument er heller ikke vanskelig å tyde:

Measure 1: Hinder Petroleum Exports
Measure 2: Reduce Natural Gas Exports and Hinder Pipeline Expansions

Dette pågår nå, og det er, som vi ser hos RAND, en del av hybridkrigen mot Russland.

Forberedelser til krig mot Kina

RAND Corporation publiserte i 2016 en rapport som har tittelen War with China – Thinking Through the Unthinkable.

Rapporten går ikke så langt som til å anbefale krig, men den sier at USA har et tidsvindu åpent fram til 2025. Etter den tid vil USAs eventuelle tap øke og Kinas minske.

Rapporten ble forankret i Obamas og Hillary Clintons tid, men som kjent har også Trump økt den militære spenninga mot Kina, ikke minst det siste året.

Forskjellen er at styrkeforholdet mellom USA og Kina er verre, sett fra USAs side, enn det var i 2016.

I neste artikkel skal vi se på de økonomiske problemene til USA som den nye administrasjonen vil stå overfor, men tillat oss til slutt et sukk over norske medier:

Er det nødvendig å bevise så til overmål at dere er underbruk av USA og så totalt dominert av alt som skjer der borte at dere må dekke sendeflatene deres vegg til vegg og gulv til tak uke etter uke?

Forrige artikkelNei til EU må ta nytt grep i kampen mot EU, inkludert EØS-avtalen
Neste artikkelHvor farlig er koronaviruset og Covid-19 – hva er den beste strategien?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).