oss 100 kroner!
Det er ikke omtalt i norsk presse, men nettopp norsk presse fikk 31. august i år tildelt «Rettssikkerhetsprisen» for sin uforbeholdne støtte til staten under koronapandemien. Troverdigheten til norsk presse er dermed erklært død og ligger på lit de parade med Vær varsom-plakaten som likklede.
Av John Enebak.
For en gammel, innrøkt lokalavisredaktør, oppleves Rettssikkerhetsprisen til norsk presse som en katastrofe. Bildet av Presseforbundets generalsekretær som smilende mottar prisen på vegne av norsk presse på samme podium som statsminister, stortingspresident og høyesterettsjustitiarius får det til å velte seg i meg. Bildet viser den frie norske pressen som avgår ved døden og jeg spør i frykt og sorg: Hva har dere gjort?
Inntil nå har begrepet «den fjerde statsmakt» pekt på pressens ansvar for å verne om den personlige friheten og påtale overgrep mot enkeltmennesker (sitat fra definisjonen hos Wikipedia). Den tiden er ugjenkallelig forbi.
Nå er det offisielt: Den fjerde statsmakt i Norge er støttefunksjon for de tre andre statsmaktene. Det betyr pr. definisjon at vi som nordmenn har tatt steget inn i et totalitært samfunn. Verken mer eller mindre. Et demokrati der vaktbikkja får pris for å vokte makta mot kritikk er ikke lenger et demokrati. Det er pr. definisjon en totalitær stat.
Jeg kan forstå at pressen kom i skvis den 12. mars, da storting og regjering over natta bytta ut demokratiske prinsipper med føre var-prinsippet. Det som sjokkerte meg var at en samlet norsk presse uten å blunke snudde ryggen til sine journalistiske prinsipper og labbet lydig i vei sammen med resten av maktapparatet.
Folkehelseinstituttet forsøkte forsiktig å påpeke at regjeringen, ved å innføre de mest inngripende tiltakene siden krigen, brøt ikke mindre enn 16 menneskerettigheter. Det ble forbigått i stillhet av norsk presse. Føre var-prinsippet trumfer nemlig både grunnlov og menneskerettigheter. Prinsippenes tid er forbi. Nå er det den til enhver tid gjeldende moral som regjerer.
Jeg har helt siden 12. mars lett i norsk presse etter kritiske spørsmål til maktapparatet om koronapolitikken. For det har ikke manglet spørsmål. Du kan jo for eksempel høre med de psykisk utviklingshemmede som satt ulovlig internert mens NRK i sin vegg til veggdekning pøste ut regjeringsvennlig skrekkpropaganda. Hadde ikke de psykisk utviklingshemmede noe å spørre myndighetene om? Jeg ville spurt om norsk presse fikk Rettssikkerhetsprisen for å vokte rettighetene til samfunnets svakeste. Sorry, de gjorde ikke det. De fikk prisen for sin støtte til staten.
I stedet for å hjelpe enkeltpersoner å stille kritiske spørsmål til makta, har norsk presse det siste halvåret brukt store ressurser på å hjelpe regjeringen med å kneble kritikere. De største mediene har til og med spleisa på sannhetsbyrået Faktisk.no som redskap til å knuse troverdigheten til de som har turt å opponere. Faktisk.no tjener i følge egne årsrapporter penger på å angi nordmenn som løgnere til Facebook!
Det siste halvåret har norsk presse vært en spektakulær oppvisning i enkildejournalistikk, ubekreftet informasjon og tåkelegging med sine målrettede støttekampanjer for regjeringens politikk. Vi husker alle youtubevideoene som i mars ble streamet på full vreng i selveste Dagsrevyen, med beskjed om at de skildrer virkeligheten på italienske sykehus. Kritikere som har brukt ubekreftede youtubevideoer til å underbygge sine argumenter er utsatt for karakterdrap og avfeid som konspirasjonsteoretikere. Gjerne via det offisielle sannhetsbyrået Faktisk.no med kopi til publikum i alle kanaler.
Jeg beskylder ikke norske journalister for å lyve til leserne, men kildekritikken hos den enkelte journalist ser det siste halvåret ut til å ha vært fraværende. Sigurd Allerns klassiske verk «Kildenes makt» har trolig falt ut av pensum ved journalistutdanningen siden jeg gikk der.
For det er det dette handler om: Makt.
Journalistens rolle og samfunnsansvar er å beskytte enkeltindivider og samfunn mot overgrep fra folk med makt. Ikke bare mot overgrep fra politikere og politi, men også mot overgrep fra folk som har kjøpt seg makt. Det står i Vær varsom-plakaten.
Kritikerne har pekt på at sannhetsbyrået «Faktisk» gjennom sin internasjonale paraplyorganisasjon mottar store penger fra statsministerens kompis, milliardæren Bill Gates. Dette går tydelig fram i årsmeldingene fra «Faktisk«, men norsk presse har tiet kritikerne ihjel eller latterliggjort dem. Når «Faktisk» publiserer artikler på løpende bånd for å avsanne kritikk mot Bill Gates og den samme milliardæren får pressemeldingene sine oversatt til norsk og publisert som kronikker av NRK, blir det oppsiktsvekkende.
Etter den skandaløse prisutdelingen på stortinget den 31. august ser jeg troverdigheten til norsk presse ligge i grøfta som et rykende vrak. Jeg har vært, jeg er og jeg vil være journalist til jeg dør. Derfor håper jeg noen tar ansvar og får vraket opp på veien igjen. Spørsmålet er om dere tør.
Dette sier vær varsom-plakaten om pressens samfunnsrolle. Legg merke til siste setning i punkt 1.4:
1.1. Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.
1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
1.3. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Avtaler om eksklusiv formidling av arrangementer skal ikke være til hinder for fri nyhetsformidling.
1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.
Vipps: 116916
